hits

I de beste hjem.

I det siste har jeg blitt veldig overraska over holdningene rundt #metoo. For selv i de beste familier, til og med hos venstrevridde folk, til og med hos frivillige i menneskerettighetsorganisasjoner, har jeg hørt slengbemerkninger om at vi lever i et samfunn hvor alle blir krenka. Kvinnene i #metoo blir fremstilt som sytepaver, puseladder, som tar seg sjøl for høytidelig, og Giske og andre menn blir stakkarsliggjort.

 

Jeg kan ikke dele en artikkel på Facebook- og stille spørsmål om hvorfor så mange hvite menn med makt 50 + mangler selvbeherskelse, uten å få kommentarer, ofte fra kvinner, om at ikke ALLE menn er sånn. Dette får jeg til og med av egne partifeller langt ut på venstresiden.

 

Seriøst? Hvor lenge skal vi holde på med victim blaiming, og hvor ofte skal jeg måtte ta meg selv i forsvar for å forsikre alle om at jeg ikke er en mannehater fordi jeg deler artikkelen skrevet om Leirsteins trekant-sms`er? 

Hvor ofte skal jeg behøve å måtte gjøre mine meninger mildere- og mer mannevennlige, når menn- og alkohol er fellesnevnerne i samtlige #metoo-saker?

 

Jeg ser på krenkelse, det å tørre å innrømme krenkelse, som en styrke, et prinsipp, en varsel om at en ikke lar seg tråkke på.  

Er det ikke et tegn på styrke at folk tør å stå frem, og at mediene tør å skrive om noe annet enn sex og børsnoteringer?  Er det ikke krenkerne, menn, som egentlig er de hårsåre, ikke kvinnene i #metoo?

Skal vi tåle skinnhellige mennesker som står på talerstolen og snakker om likestiling- og menneskeverd- i mens de etter en øl harseler med #metoo høylytt i ei gruppe?

Tåler vi alt så lenge det ikke rammer oss og vår familie direkte?

 

Vi tror det koster masse for rike, hvite menn i ledende posisjoner og bli avkledd. Men hva det koster kvinnene å stå frem virker det som det er få som tenker på..

 

 

( https://thelittlebibliophileblog.wordpress.com/2017/10/23/not-all-men-i-know/)

 

 

Facebook og singelliv.

 

Kjære Facebook. Jeg veit at du mener det godt, men jeg håper du i framtia kan sikte amors piler på noen andre.

Jeg orker ikke flere reklamer med perfekte mannlige modellfjes som stirrer på meg som sultne hunder.

Jeg blir stressa av tanken på å møte flere TUSEN single og høyt utdannede menn som du lover meg- jeg synes det har vært vanskelig nok å ha én mann som bare har fullført grunnskolen.

 

Selv om du og fetterne dine Happn og Tinder forsøker å gjøre vår tids spedalske lykkelig gift, kan jeg forsikre deg om at ikke alle single kvinner 30+ sitter hjemme i pysjen og griner i mens de spiser is og ser på Bridget Jones.

Vi sitter heller ikke nødvendigvis benka på første rad på Bølgen under «Fifty Shades» med agurken i håndveska og dagdrømmer om et skeivt maktforhold.

Noen av oss ligger på sofaen aleine og koser oss med å kunne fise og rape høylytt uten å måtte være redde for å fremstå som usexy og lite «kvinnelige»

 

Og hvis vi så i et svakt øyeblikk lar oss fange av ensomheten, kan vi jo bare gjenåpne profilen på Badoo atter en gang. Ha profilen åpen i to uker frem til vi så stenger den igjen fordi nok en mann har sendt bilder av den erigerte penisen sin uten at vi har utveksla et ord i forkant.

- Hilsen singel kvinne i Norge i 2018..

 

God hælj. ♥

 

(Singel og usexy på Instagram.)

Godt nyttår!

For et par dager siden fikk jeg en henvendelse fra en bekjent som lurte på om jeg kunne dele 10 gode tips i sosiale medier i forhold til hvordan en kan få bedre sjølvfølelse i en verden med mennesker som har polerte fjes, feilfrie kropper og som lever tilsynelatende perfekte liv. Det gjør jeg så gjerne, selvom jeg ikke har noe fasitsvar:

 

1. Slutt å undervurdere deg sjøl.

Du kan få til enormt mye kult selvom du aldri har gjort det før. Når en drøm eller en kreativ ide melder seg og du tenker «men det kan jeg jo ikke» så forsøk å kutte den negative tenkeloopen med en gang. Sky is the limit!

 

2. Vær «på» og blås i janteloven.

Det er ingen som skaper mulighetene for deg! Du må tørre å ta noen sjanser- og drite deg ut noen ganger. Ta det fra ei som er «dum» nok til å drive med stand-up. Livet er kort, og hva har du egentlig å tape på å «gutse»?

 

3. Tren regelmessig hele året.

Jeg har hatt både prolaps og nakkesleng, men sverger likevel til blant annet styrketrening med frivekter. Trening gjør deg fysisk og psykisk sterk, og det trengs i en kald verden med Trumper- og Listhauger.

 

4. Ikke hold deg hvis du må på do, uansett hvor du er.

Ta det fra ei som levde et så stressa liv at hun for to år siden endte opp på sjukehus med akutt tarmslyng.

 

5. Si til barna dine at du elsker de hver eneste dag.

Særlig de dagene du er møkk lei av de- og bare lengter etter dagen de flytter ut.

 

6. Bruk mindre energi på å se perfekt ut, og bruk mindre tid på å vise dette til verden gjennom SoMe.

Jeg anbefaler alle å slutte å følge folk som sverger til å vise det feilfrie, vise hvor bra de ser ut og hvor lykkelige de er. En ny undersøkelse viser at alle, både ungdom og voksne, kvinner og menn, blir påvirket av dette psykisk. Forsøk heller å ta deg sjøl mindre alvorlig og omfavn alle dine feil og mangler!

 

7. Ikke steng følelser inne og skam deg over følelsene dine.

Du vil, som jeg, kanskje få noen blikk når du hyler ut i latter i tide og utide, men vi er ikke roboter, kos deg med å leve!

 

8. Jobb med egne fordommer.

Gi folk en sjanse. Du veit egentlig ingenting om noen før du blir kjent med de. Jeg kan love deg at folk vil overraske deg gang på gang. 

 

9. Engasjer deg i frivillighet.

Mange organisasjoner trenger en hånd. I en tid hvor folk har god nok råd til å betale seg ut av dugnad, trengs det folk som av og til kan sette andres interesser foran egne.

 

10. Slutt å hige etter lykke.

Hvorfor er lykke et mål? Hva er lykke egentlig? Jeg sier heller at du bør finne hverdagsgleden. Livet er stort sett hverdager, og bør ikke være et strev du holder ut med frem til ferien. Gjør små lysbetonte ting hver dag. Det kan være alt fra å høre på favoritt låta di fem ganger på rad på vei til barnehagen, spise noe godt, gå en tur, se en dum video på youtube som får deg til å le. I en hektisk hverdag er det ekstremt viktig å finne daglige smutthull for latter og ubetydeligheter.

 

Jeg kunne skrivi en milljon punkter, men skal skåne alle fyllesjuke stakkarer for dette i dag. 

Samer søkes!

I løpet av mitt relativt skolelange liv, har jeg ikke lært NOE som helst om samer, noe som er helt forferdelig. Jeg er 31 år og veit skammelig lite om samisk kultur. Jeg håper virkelig at det er en del av pensum når dattera mi begynner på skolen!

Mitt nyttårsforsett for 2018 er derfor at jeg skal lære mer om samisk språk og kultur. Jeg tjuvstarter litt i og med at min nye favoritt-låt er en samisk rap-låt. 

Jeg tar gjerne i mot tips fra mine kjære lesere på opplevelser, musikk, historiske øyeblikk og andre ting dere mener er essensielt, så jeg kan forsøke å opparbeide meg den kunnskapen- og kjennskapen jeg erkjenner at jeg burde hatt for lenge siden!

 

Bilderesultat for samer

 ( https://www.ung.no/minoriteter/samer/245_Hva_vet_du_om_samene.html))

 

Så langt har jeg lasta ned sør-samisk språk app og tenker å melde meg på samisk språkkurs på Folkeuniversitetet. Men jeg ønsker å møte samer, prate med alle typer samer, for å høre deres historier. Jeg føler at dette er den beste måten for meg å lære mer om denne delen av befolkningen.

 

Så, dersom du er, eller kjenner en, same som kunne tenke seg å invitere meg hjem- og fortelle/ vise meg hvordan det er å være same i Norge i dag, skriv til meg! PS: Fint om de som jeg får prate med er komfortable med å bli avbildet/ filma. :)

 

Fortsatt god jul og godt nyttår!

Buorit Juovllat! ( Håper det var riktig)

<3

 

 

De tigger ikke for moro skyld!

video:video-1514046581

 

Jeg har tenkt på det lenge. Lyst til å gjøre noe med det, bitt meg merke i kommentarene til folk rundt meg, om tiggere, og særlig rumenske tiggere.

Folk antar at de er kriminelle, antar at de er late, hetser og mistenkeliggjør dem, samtidig som de fremmer en holdning om at ALLE kan stå på gata, ALLE kan tigge, at det er det enkleste i verden.

 

I ungdommen var jeg full av fremmedfrykt- og var skeptisk og redd for tiggere. Men det å stå på gata, time etter time, dag ut og dag inn- er noe jeg aldri har misunt dem for. Så jeg bestemte meg for å teste tigging i dag, teste det å sitte på gata med andres blikk på meg. Og summa summarum; det var dritt.

 

 

Ingen tigger for moro skyld. Det er kaldt, vått, og få legger penger i koppen din. I tillegg må du sitte på utstilling blant mennesker som ofte ignorerer deg, eller som gir deg negativ oppmerksomhet.

Jeg hadde det lett i dag, lettere fordi jeg er født i Norge, er hvit, og snakker norsk. Jeg kan med grøss og gru se for meg hvordan tiggere fra andre land blir møtt!

 

 

Kort om min dag som tigger: 

 

* Det var flest kvinner som ga penger, og de ga også  de høyeste beløpene.

* To menn ville at pengene skulle gå til meg, på tross av at jeg sa de skulle til en frivillig organisasjon , og han ene forsøkte å flørte med meg. ( Han var en veldig pen mann, men likevel.. Litt off i forhold til time and place!?)

*  To stykker kom bort og irriterte seg over at jeg ikke hadde vipps.

* To stykker kom bort og forsøkte å fortelle meg at jeg burde sette meg et annet sted.

* Jeg fikk en hel del smil, men også mange som ignorerte meg og mumla irritert.

 

 

 

Jeg fikk ikke sitti ute like lenge som jeg skulle ønske i og med at jeg fremdeles er sjuk. Men jeg fikk samlet inn en liten sum med penger (750,-) som skal gå til en frivillig organisasjon som jobber med tematikken.

Videre har jeg snakka med mange mennesker i dag, og forhåpentligvis har jeg klart å påvirke litt i forhold til hva vi tror om- og hvordan vi møter- andre mennesker.

 

Takk til alle som ga penger, og takk til alle som kom bort og slo av en prat!

 

Jeg er så takknemlig for at jeg bor i et hus med varme, har en seng og sove i, og til og med ei lita jente i armkroken som jeg våkner opp med i morgen. Det er det mange som ikke har, jula er en dritt-tid for mange.

 

Så la oss ta godt vare på hverandre, og god jul! 

Usynlige Larvikskvinner

Jeg er en Larvikspatriot. Jeg er stolt av hjembyen min, byen jeg ble født i, rømte fra- og kom tilbake til. Byen som tiltrekker klysete Oslo-turister som fluepapir, byen jeg harselerer kjærlig med når jeg har stand-up. Larvik blir mer og mer en kul by, sett fra mitt ståsted, som foreløpig er sånn forholdsvis ung og kul (Eller?) Uansett..  

Men Larvik er også tungrodd og utdatert. Larvik har også et forbedringspotensial. Det vil si, alle vi, innbyggerne i Larvik, har et forbedringspotensial når det kommer til holdningene våre. For Larvik digger graffiti. I Larvik kaller vi graffiti kunst, som i andre urbane byer. Og det er ikke graffitien jeg vil til livs, jeg ønsker bare å rette et blikk mot HVEM som faktisk avbildes i byen vår. For Larvik har noen æresborgere. De er, foruten Thor Heyerdahl, Arne Nordheim, Carl Nesjar, Antonio Bibalo og Ingvar Ambjørnsen. Ser du et mønster?  De er alle menn.

Jeg forsøkte å stille spørsmål ved dette i en artikkel om graffitien på Østlandspostens facebook-side. Jeg skrev: «Hvorfor er det ingen kvinner avbildet på veggen?»  Og det som møtte meg var latterliggjøring, og kommentarer som «Hvilke kvinner har vi egentlig i Larvik

Og ja, kjære Larviksfolk, dere som hyller graffitien, hvilke kvinner har vi i Larvik? Har noen andre med mer makt enn meg stilt dette spørsmålet i det rette forumet? Eller er det revnende likegyldig for Larvikinger om nye besøkende blir møtt av en mannsbastion når de går rundt i byen vår?

 

Vi har mange damer i Larvik som fortjener å bli avbildet på en vegg. Men de færreste kvinnene kommer med i historiebøkene. For vi lever i et patriarkat, i et samfunn hvor menn har definisjonsmakt. Og hva vil det egentlig si å være en æresborger? Er ikke den hjemmeværende moren, de altoppofrende kvinnene verdig en avbildning på byens vegg?

Jeg er ikke historiker, men jeg tviler på at disse mennene, æresborgerne, ville klart bragdene sine uten en kvinne som stod hjemme og gjorde all jobben på hjemmebane. Men hjemmeværende kvinner, mødre, kvinner som tidligere ga opp studier, jobb, i det de ble gift, har ingen spennende historier å fortelle. Eller har de det? Kan det være at det fremdeles er slik at kvinner- og deres små og store bidrag i verden- fremdeles tatt for gitt?

 

I Larvik har vi et kvinnelig håndballag i verdensklasse. De er bedre enn gutta, selv om håndball- og andre lignende idretter var forbeholdt menn en gang i tiden. Vi har kvinnelige næringslivsledere, journalister, krimforfattere. Men vi har også en lokalavis som synes det er greit å bruke følgende bilde hver gang de skriver at vi skal stille klokka:

 

(https://martabreen.files.wordpress.com/2014/06/26-klokka-3.png)

 

 

Og dette er dessverre ikke unikt i vår by. For selv i større byer, som i Oslo, er kvinner mindre synlige i bybildet. Eksempelvis gjennom svært få kvinnelige gatenavn.  Ta deg en tur rundt i Larvik, eller Tromsø for den delen, og du vil se at det er det samme i de fleste, om ikke alle, norske byer.

 

Så vil jeg ha? Jeg vil at flere skal være med å ta kampen for å få flere kvinner på veggen, på veiskilt, i byen vår. Jeg vil ha «Marta Breens vei», «The Tuesdays plass» og en avbildning av Anne Holt på en vegg i bybildet.

Orkaner får kvinnenavn.. Men ikke gater?

Så, da er spørsmålet, må kvinnelige aktivister i Larvik selv finne frem spray cans, eller kan flere av Larviks sentrale figurer innse viktigheten av å fremme kvinner i bybildet?

 

Bare et forslag altså..

Jeg blir mindre og mindre begeistra for jula, påtross av at jeg har en fireåring hjemme. Årsaken til denne mislikinga ligger ikke bare i at jeg ikke er kristen, men det ligger i det stresset og jaget julefeiringa vår skaper. Jeg synes at folk flest omfavner "ødslekulturen" uten å stille seg kritisk til hva som er "nice to have" og hva som er "need to have", og kanskje ikke tenker på hvilken rolle de spiller i å mate sløsemonsteret som gjør at flere og flere nordmenn blir gjeldsslaver. (https://www.dn.no/nyheter/2017/04/01/1341/Makrookonomi/her-er-husholdningene-som-er-tyngst-lastet-med-gjeld-i-norge)

Vi bruker i snitt 11.000,- på jula.(http://https://www.abcnyheter.no/penger/privatokonomi/2016/11/07/195254850/virke-vi-bruker-i-snitt-11.000-kroner-pa-julen) Jeg skal være forsiktig med å moralisere, men faen, 11.000,-?!?!??! Mine høyrevridde venner ville hvisket til meg at jeg skulle være glad for folk legger så mye penger inn i ulike bedrifter, men seriøst.. 11.000,- i snitt? Hva med de som så vidt får det til å gå rundt i hverdagen, hvordan skal de klare å være en del av det gode selskap uten å ruinere seg? 

 

Forskjellene i Norge øker, det veit vi. Det blir flere familier med lav inntekt. (https://www.nav.no/no/NAV+og+samfunn/Innhold+til+NAV+og+samfunn+forside/Nyheter/forskjellene-i-norge-øker)  Likevel er det overraskende lite fokus på den nøkterne og moderate julefeiringa. Alt skal være stort, flott, nytt og dyrt. Og maten, dyra,er en av gruppene som må lide for vår julefråtsing. (https://www.nrk.no/rogaland/rystende-forhold-hos-grisebonder-avdekket-1.13803803)

 

Okei da, dette er kanskje er surmulende tekst, og jeg feirer jul selv også, men jeg forsøker å feire jul på en mer nøktern måte, som jeg heldigvis ikke er aleine om. Jeg har et tak på hvor mye kroner jeg bruker på gavekjøp, jeg gjenbruker alt av julepynt, og gjenbruker kjoler til meg og dattera mi. Jeg forsøker å ha hue på rett plass, og ikke la meg rive med i førsjulsstresset, og kjøpepresset. 

 

For man kan ta mange bevisste valg som er bedre for lommeboka og miljøet i jula. Og jeg tenker at jula kan være en fin tid å hjelpe hverandre med ting, se hverandre, og vise omsorg for hverandre. (https://radikalportal.no/2015/12/30/10-ting-du-kan-gjore-for-andre-i-jula/)

 

Sjøl var dattera mi og jeg rundt i hjembyen min i dag med kaffi til de kalde stakkarne som sitter- og står gatelangs med håp om å få noe mynt i koppen sin. Det gjør ikke meg til noe helgen, men det å vise omsorg for hverandre, se hverandre, prate med hverandre, er ting synes jeg fort forsvinner i hverdagen generelt- og julestria spesielt.

Og kanskje kan vi bruke juletia til å fokusere litt mer på de myke, varme verdiene, på hvordan vi kan bekjempe fordommer, ha mer fokus på miljøet, og forsøke å jobbe mer med å skape et varmere samfunn? (https://www.vg.no/nyheter/meninger/tigging/sannheten-om-rumenske-tiggere/a/23472013/)

Bare et forslag altså..

 

PS: Kaffin blei sponsa av min slunkne, "nyetablert grunder-lommebok", ikke Mc Donalds.

Hyttetur med unge naturister

Joda, jeg kan forstå det hvis du tror at jeg bare er opptatt av naturisme, men jeg kan forsikre deg om at jeg bruker mer tid på barn og grundervirksomhet i det daglige. Likevel synes jeg det er viktig å utforske- og fremme saker som kan være litt tabu, særlig når det er saker jeg er levende opptatt av, som det å motvirke kroppspress og skjønnhetspress.

Jeg synes, som dere veit, at det er ekstra viktig å skrive om naturlighet, naturlig skjønnhet- og naturlig nakenhet, for det er sjeldent vi ser dette, og vi blir stort sett hele tiden oppfordret til å strebe mot det perfekte, upolerte, feilfrie.

 

                                              Naturlig vs. retusjert.

 

For å være ærlig så har jeg vurdert å tone ned naturismeaspektet, ta en pause. Rett og slett fordi jeg har fått så mange ekle henvendelser i fra menn etter at jeg begynte å skrive om det. Jeg får meldinger på insta, mobil, etc. fra menn som spør om jeg vil være med å ha sex på naturiststrender. Dette til tross for at jeg har skrevet dette eksplisitt tidligere, at jeg på ingen måte er interessert i sånt. Så hvis du vurderer å oppsøke meg med dette som motivasjon, så vær så snill å la det være. Spar meg- og deg selv for en pinlig opplevelse.

 

MEN, så ble jeg altså invitert på hyttetur med flere ukjente, nakne mennesker. Turen var lang og veien var glatt, og jeg er blakk som ei kirkerotte. Så jeg kunne jo ikke annet enn å takke ja!

Og det er jeg glad for!

For selv om jeg ble litt brydd da jeg kom inn og møtte 10-15 unge mennesker nakne, med alle typer kropper og alle typer tisser, så mykna jeg opp etterhvert, Men jeg veksla mellom å gå naken, og ikledd truse og flanellskjorte, for dette er plagg jeg føler meg vel i. Og, tenke seg til, jeg trenger kanskje litt tilvenning til den langvarige nakenheten blant nye folk.

 

 

 

Noen har kanskje fått det med seg, at jeg har slitt- og tidvis sliter med komplekser for kroppen min. Jeg har blitt erta i oppveksten og kalt tjukk, stor, feit, mang en gang. Så det var nok litt av grunnen til at jeg beholdt klærne på, de fleste på hytteturen var tynne. Og i NNFs promomateriell er de fleste tynne, så dette var noen av sakene vi diskuterte på møtet. (Vi trenger lubne naturister til å fronte naturisme! :-) )

 

Ja, for en vesentlig del av naturistsamlinger i regi av NNF er møtevirksomhet, hvor en diskuterer ulike saker knyttet til NNFs utvikling. Vi sitter nakne, drikker øl, diskuterer, og for meg som har vært på hundrevis av møter- ikledd hvit skjorte- og høye skuldre, er dette virkelig en befrielse. Jeg får slappet mer av, brukt meg selv mer, og får opp flere kreative ideer merker jeg, så kanskje nakenmøter kunne vært noe å introdusere også andre steder? :-) ) 

 

 

Jeg har også fått mange positive meldinger i det siste, og jeg opplever at mange er genuint interessert i naturisme, men redde for å teste det ut. Til dere så kan jeg si at en hyttetur med NNF på de fleste måter er som andre hytteturer. Med mange mennesker på hvert rom, seine frokoster, brettspill og tacokvelder. I tillegg til nakenbading i basseng, og nakenbadstu i fellesskap. Jeg opplever, når du blir kvitt sjenansen, at det er mer humor, mer åpenhet og raushet ved en slik hyttetur enn tradisjonelle hytteturer, jeg tror faktisk det er en form for større aksept og respekt- når man deler nakenhet. Alle eksponerer seg fullt og helt, og det gjør jo noe med relasjonen.

Og, som med unge folk flest, sitter latteren løst. Med andre ord var hytteturen, og mitt første møte med Ung NNF en veldig fin opplevelse for meg.

 

 

For de som ikke veit det, så er NNF Ung er en del av NNF, for de yngre. På hytteturen var vi fra 19-40 i alder, og aldersgrensen varierer fra land til land. Det kom frem under møtet at det er et sterk frafall for organiserte naturister i 20-30 årene, men at de kommer tilbake i 40 årene. Mon tro hvorfor det er slik?

Det var en god kjønnsbalanse på turen, og vi var godt representert i fra ulike deler av Norge, men jeg savnet, som jeg stort sett alltid gjør, noen mørkhudede. Det er altfor "hvitt" i de fleste styrerom spør du meg.. Likevel er det en økning organiserte naturister, særlig ungdommer, så det er lov til å håpe at mennesker fra andre land og kulturer finner veien inn etterhvert.

 

Så, det er kanskje unødvendig å si at dette frister til gjentakelse. Det er noe med å være naken, uten sminke, uten hold-in og push up, uten falske negler og vipper- som ligger mitt hjerte nært. Det å kunne være seg selv, fullt og helt, uten filter, uten skam- sammen med andre mennesker, det er jo bare helt fantastisk.

 

 

Onani, onana, å "fingre", det er bra!

Onani, eller "fingring" som det heter på folkemunne ( men som ALDRI skrives i titler når kvinnelig mastubering omtales selv om vi betegner mannlig onani som runking) begynte jeg ikke med før jeg blei voksen.

Jeg kan huske at jeg i ungdomsårene syntes at tissen min var ekkel, og at jeg hadde et anstrengt forhold til sex. Det tok lang tid før jeg klarte å slappe av nok til å få det til ordentlig, men jeg kan huske at det også var spennende fra første gang jeg hadde sex som 16 åring.

Først da jeg var 19 år ga jeg meg sjøl orgasme med vilje. Det var via en vibrator som jeg fikk av min daværende samboer, en gave som gjorde meg forbanna og forlegen, fordi jeg tok det som et tegn på at det var noe gærent med meg, at jeg trengte hjelp med min egen seksualitet. Jeg husker enda den følelsen, den orgasmen, 12 år etter.

 

Så ble jeg "bitt av basillen", og vibratoren ble min faste nattbordskamerat. Den har hjulpet meg å slappe av, hjulpet meg å bli kjent med min egen kropp og seksualitet, og lært meg å ha fokus på min egen nytelse.

Derfor er det trist lesning i denne artikkelen: http://p3.no/mange-unge-jenter-onanerer-aldri/ som blant annet viser at blant jenter i alderen 17 til 20 år sier 21 prosent at de aldri onanerer. Videre svarer hele 13 % sier at de ikke vet- eller vi svare på dette.

Med andre ord kan vi trekke konklusjonen om at over 30 % av jenter i denne alderen skammer seg over sin egen nakenhet, underliv, seksualitet, og ikke vet hva de liker seksuelt. Disse jentene, unge kvinnene, er blitt fratatt muligheten til å bli ordentlig kjent med seg sjøl..

Samtidig vet vi at pornokonsumet i Norge er høy, både blant gutter og jenter. Med andre ord ser jenter nytelse gjennom pornoens blikk, som stort sett alltid har mannens perspektiv. De ser hvordan mannen får nytelse, og tilsynelatende hvordan kvinnen får nytelse, men veit ikke hva som gir dem sjøl nytelse. Det er jo nitrist!

 

( Fint å ha venninner som tar blinkskudd av deg i en svak/ sterk stund, som du kan siden kan bruke til å illustrere bloggteksten din med.)

 

Min erfaring er at en  "fingrings" om dagen er godt for magen! Og resten av kroppen, og psyken! Det viser også forskning: http://www.kk.no/livstil/orgasmer-gir-bedre-helse-67995354

Så gi deg sjøl tid og rom til dette, uansett om du er 17 eller 37, singel eller gift, mamma eller ei. Og gjør det med god samvittighet. Jeg er overbevist om at du vil få det bedre med deg sjøl. Hvis du synes det er ekkelt å bruke handa, så kjøp deg et sexleketøy.  Et sexleketøy lar deg fokusere på deg selv, lar deg slippe å tenke på prevensjon, og forventer ikke at du shaver tissen hele tida. Den kan heller ikke gi deg kjønnssykdom.

Hvis du er som meg og ikke nødvendigvis liker å bruke handa eller putte ting inni deg, kjøp deg en klitorisvibrator. Jeg anbefaler et vibratoregg eller den sagnomsuste "womanizeren" som dessverre er litt stiv i prisen.

OBS: Det er stor fare for at du blir avhengig av vibratoren din. Og du vil ganske raskt oppdage at du ikke trenger en mann til dette heller..

You go girl! <3

 

 

 

Naturistmøte i Gjøvik

 

( Foto: Tommy Brattskar, NNF)

 

I helga har dattera mi og jeg vært på utviklingsmøte med Naturistforbundet, med Mjøsområdet Naturistforening som vertskapsforening. Jeg ble invitert opp at NNF for å fortelle litt om naturistbloggingen min, og det kunne jeg så klart ikke takke nei til!

Lørdagen starta med møte klokka 1130, hvor vi begynte med å snakke om «ståa» i de ulike naturistforeningene i det ganske land.  Vi var 18 deltakere tilstede, 4 av oss kvinner, og jeg var yngstemann, bortsett fra dattera mi på 4. En del av tingene som kom opp i runda overraska meg. Jeg har sjøl opplevd at det å være åpen naturist kommer med en hel del forutinntattheter- og fordommer som en blir konfrontert med i tide og utide (egentlig bare i utide), men det var også mange sterke historier som jeg ble innmari trist over.

Blant annet hadde en leder av en naturistforening fått avslag fra kommunen om innebadetid på grunn av vedkommende fra kommunen anså naturister som «ureinslige» En annen sentral figur i NNF kunne fortelle at han hadde blitt kasta ut av et lokale av to vektere, etter å ha forsøkt å henge opp en reklameposter for innebading, eller PORNO som de kalte det, i og med at du så to nakne menneskerumper i en svømmehall. Tør vedde på at de to mannlige vekterne er regelmessige pornokonsumenter, slik som store deler av befolkningen i landet vårt er? En smule dobbeltmoralsk, kanskje?

 

Uansett. I min presentasjon begynte det en diskusjon om feminisme. En diskusjon om hvorvidt feminisme og naturisme egentlig henger sammen, eller er motsetninger. Det var et mindretall som ikke helt likte koblingen- og mente at naturisme bør være så politisk nøytralt som mulig, men det er tydelig at NNF er en organisasjon som digger unge folk med sterke meninger, og som ønsker kvinner, og feminister velkomne.

 

 

( Foto: Tommy Brattskar, NNF)

 

Etter møtet bada vi nakne i nesten tre timer. Dattera mi storkoste seg, og det gjorde vi andre også.  Jeg opplevde ikke noe ubehag ved badinga, selv om vi var vesentlig flere badere enn da jeg bada i Kveldehallen. Vi var 21 badere, et mindretall av oss var kvinner, og enda færre av oss var de vi kan kalle yngre. Vi drakk kaffi , spiste kjeks og kosa vårs, og jeg kan ærlig talt si at jeg ikke har vært på en mer sosial form for bading noen gang.

Jeg opplever at naturister flest har veldig stor respekt for kropp- og intimsone, og jeg føler et mye større ubehag ved å være på byen en lørdags kveld enn å nakenbade på en NNF plass. Sex er ikke en del av arrangementene i regi av NNF, det er snarere en "ikke-sex policy", selv om det er mange som fremdeles tror at naturister en gjeng sexfikserte gærninger.

 

Flere av de lokale foreningene fortalte om episoder med ekle mannfolk som hadde nappa løken åpenlyst- og tatt på kvinner under nakenbading osv.  Så det er klart, som i samfunnet for øvrig, se bare på kampanjen #metoo, at vi har et kjempeproblem med synet på kvinners kropp som bruksgjenstand, noe som er fritt frem for menn å ta på. Med andre ord- menn MÅ skjerpe seg! Også mannlige nakenbadere.

 

Men organisasjonen NNF slår hardt ned på alle former for trakassering- dette gjelder så klart også mennene i de ulike foreningene. Og flere av disse sier at de selv er feminister- so kudos to you!

Foruten dette har Ung NNF en policy på 40/60 i sin styresammensetning. Så det er tydelig at kjønn er et tema som ikke har gått helt i glemmeboka i organisasjonen, på tross av at det helt klart er en overvekt av eldre menn i forsamlingen denne helgen.

 

 

( Foto: Tommy Brattskar, NNF)

 

Så, jeg må bare si det igjen. Jeg synes du skal melde deg inn i din lokale naturistforening. ( Se: www.naturist.no) Seksualisert vold mot jenter øker. ( https://www.rights.no/2017/03/flere-anmeldte-seksuallovbrudd-og-voldtekter)

Tilgang på porno øker, samtidig tør ikke ungdommer (og voksne) å dusje nakne på grunn av komplekser. ( https://www.vg.no/nyheter/innenriks/skole-og-utdanning/norske-badeanlegg-folk-toer-ikke-aa-dusje-nakne-foer-de-gaar-i-bassenget/a/23412391/)

Jeg er overbevist om at den norske naturismen er en del løsningen på dette, en stor del av løsningen på å bekjempe kroppspress.

 

Jeg opplever at naturisme, slik den drives i Norge, er regulert og seriøs. Det er tydelig at de tar sterk avstand fra ulike sexgrupperinger som på mange måter gjør at folk misforstår og mistenkeliggjør naturister, og at de har klare sanksjoner for folk som oppfører seg upassende. NNF er også en organisasjon som prioriterer ungdomsarbeid- og hvor det er tydelig at det er rom for- og ønske om- å ha med folk som mener ting.

 

Sjøl meldte jeg meg inn i Vestviken Naturistforening forrige uke, og jeg gleder meg til å være med på å spre det glade, nakne budskapet fremover. Den dagen vi kan se naturlige, ikke seksualiserte, ikke retusjerte kropper som normalen, som vakre, som idealet- da har vi kommet langt som samfunn.

 

 

 

 

 

 

Mitt første naturistbad innendørs.

På fredag kveld denne uka prøvde jeg innendørs nakenbading for første gang ever, i Kveldehallen i Larvik. Vestviken Naturistforening arrangerer innendørs bading hver fredag fra kl. 1900 i høst/ vintersesongen, og jeg var der en times tid denne fredagskvelden.

 

Vi var vel ca. 15 nakenbadere da jeg bada. I alle aldere, kjønn og fasonger. Noen kom i morgenkåpe, andre gikk nakne, men de fleste gikk ikledd håndkle til de la på svøm i vannet. Jeg, som den nybegynneren jeg er, hadde et veeel lite håndkle med meg. ( Se bildet under)  Ikke det at jeg er så innmari bluferdig, men det var rett og slett litt lite praktisk, fordi vi satt på et håndkle på stolene- og i badstua, og da skulle jeg jo liksom hatt et håndkle til å tørke meg med, så, ja, da lærte jeg det.

 

Vi møttes på utsiden av svømmehallen og gikk sammen inn i herregarderoben. Noen håndhilste og introduserte seg selv- og jeg, som aldri har gjort dette før, var litt usikker på hvordan dette foregikk praktisk, men jeg spurte meg frem. Vi gikk påkledde inn i garderoben, og kledde deretter av oss i fellesskap ( ikke synkront, men i samme rom), og gikk inn i dusjene. ( Ikke synkront, men i samme rom.)

Det var ingen stirring eller ubehageligheter ved dette, selv om det var en kar som spurte om vi skulle ta en kaffe en dag rett etter at jeg hadde kommet meg i bassenget. Det var litt kleint og ugreit, men "sure" epler finnes alltid i kurven, så.. Etter dusjen gikk vi ut i hallen, og noen gikk i vannet umiddelbart. Andre satte se rundt bordet og drakk kaffe- og spiste twist. 

 

 

Nakenbadinga i seg sjøl var ekstremt frigjørende- og behagelig. Det var bra med plass i hallen, og jeg, som nettopp hadde hatt full dag på jobb- med påfølgende Zumba-trening, bestemte meg for å bare svømme litteranne før jeg gikk inn i badstua- og reiste videre på date.

 

Så, summa summarum: nakenbading er fremdeles utrolig deilig, avslappende, frigjørende og ålreit. Innebading anbefales på det sterkeste, husk bare å ta med et lite håndkle til å sitte på, et stort et til å ha rundt deg, og 30,- (medlemmer) eller 60,- (ikke-medlemmer) i mynt, som du betaler inn før svømming.

 

Neste uke reiser jeg og dattera mi til Gjøvik for å være med på Naturistforbundets ledersamling. Der skal vi nakenbade, snakke med naturister- og blogge videre- og jeg skal også holde et innlegg om blogg som formidlingskanal.

Innlegg om erfaringene i fra ledermøtet kommer neste søndag :)

 

 

Ha en fortsatt fin ( og forhåpentligvis tidvis tekstilfri) uke! <3

 

 

Mer frilek, mindre styring

 

( Rot eller kos?)

 

De lærde strides, men jeg er ikke i tvil, som mamma, kidsa trenger frilek uten voksnes styring. Ofte føler jeg, som også er utdannet- og arbeidende som aktivitetsleder, at vi organiserer kidsa ihjel. 

Vi har så mange gode tanker, pedagogiske prinsipper, fornuftige- og lærerike øvelser vi ønsker at barna skal få til. Vi foreldre ønsker at barna våre skal utvikle ferdigheter, bli gode, på ting vi selv kanskje ønsket å være gode på som barn. Jeg opplever at vi, moderne mennesker, har en tendens til å organisere- og planlegge hverdagen ihjel. Både foreldre- barnehageansatte- trenere og andre.

 

( Dattera mi er med meg på konferanse. Apropos organisering og tidsklemme..)

 

I vår barnehage har jeg flere ganger opplevd at jeg ikke kan levere dattera mi til den tiden jeg hadde tenkt fordi det visstnok virker forstyrrende på opplegget i barnehagen.  Selv tenker jeg at ungene kan vente med å bli styrt og organisert så altfor mye til de blir eldre, tidligst i overgangen fra barnehage til skole. ( Dette betyr ikke at barna ikke skal bli oppdratt- og foreksempel gå bananas ved spisebordet, det jeg skriver om er aktivitetstiden; jeg savner mer tid- og rom til det umiddelbare! )

 

Jeg synes mange barnehager har for slaviske opplegg, og mange foreldre tar med barna i organiserte aktiviteter fra de er 2-3 år, noen også før. Mange barn har tettere program enn vi voksne har, og jeg klarer ikke å tenke at dette er sunt.

Jeg livnærer meg i stor grad som treningsinstruktør, og tror på det å være i aktivitet. Men kanskje vi voksne kan bli flinkere til å planlegge, bestemme og styre mindre, og la barna få definere aktivitetene?

 

( Dattera mi fant en bøtte hun ville leke med/i. Den ene delen av meg ville ta den vekk fordi vi ikke leker med bøtter. Men hvorfor leker vi egentlig ikke med bøtter?)

 

Jeg vil ha mer fri lek, mer spontan og umiddelbar lek som barna kan fordype seg i. Og jeg ønsker meg at vi voksne anser viktigheten av dette for kidsa, både i forhold til utviklingen av koordinasjon, innlevelse- og fantasi, men også fordi de rett og slett ikke trenger å lære noe hele tiden.

Noen ting kan bare være gøy, følelsestyrt- og uten noe mål!

 

 

( Russetia er for mange en tid med mye lek. Og rør. Og klamydia. Vi skulle hatt mer av dette når vi blir eldre også! Ikke klamydia altså..)

 

Og vi voksne burde følge etter.. Vi burde bruke mer tid på å leke, danse spontant, og andre flaue hippieting.

Dette må vel være tilstedeværelse, mindfullness i sin reneste- beste form?

 

Les noen artikler om betydningen av fri lek her:

http://barnehage.no/politikk/2016/03/la-meg-leke-i-bhg/

https://ndla.no/nb/node/73916?fag=51

https://www.aftenposten.no/norge/i/Mg1GJ/--Organisert-vanvidd-tar-over-for-fri-lek

Mobbing pågår.

Har du sett den? Arnar og Mia på Brennpunkt?

Uansett hvor mye jeg ser- leser- og hører om mobbing så begynner jeg å grine. Jeg gruer meg til dattera mi blir stor nok til å begynne på skolen, jeg er så redd for at hun skal oppleve mobbing.

Ikke for det, mobbing skjer overalt. På skolen, i barnehagen, på idrettsbanen. Jeg har sett ledere mobbe sine ansatte, jeg har selv, som barn, blitt mobbet av en voksen.

 

 

Jeg begynte å ha skolevegring allerede i starten av barneskolen. Jeg skiftet skole, og ble mobba av klasseforstanderen min. Hun gjorde narr av meg foran de andre elevene, latterliggjorde meg blant annet gjennom å si: " Har dere ikke lært det på den andre skolen da, Loni?"

Mange år seinere fant jeg noen dagbøker hos mamma. Jeg fant meldeboka fra barneskolen, hvor mamma skriver gjentatte ganger at jeg er hjemme fordi jeg har vondt i magen.  Dagbøkene var ufattelig dystre, jeg ønsket meg ofte bort, bort fra alt, det er fryktelig mange mørke tanker å bære for et barn. Jeg kan huske at jeg følte meg så sjukt aleine. 

 

Mobbing, utenforskap og utfrysning fortsatte i stor grad for meg i perioder resten av livet. Jeg ble gitt buksevann på ungdomsskolen, klærne mine- håret mitt, utseendet mitt ble gjort narr av regelmessig. Jeg har blitt kalt feit flere ganger enn jeg kan huske. Men denne diffuse/ hverdags"mobbingen" var mildere enn det mange andre fikk. Jeg kjenner flere, på alder med meg, som har blitt utføre på grunn av mobbing. Som har fått livet sitt ødelagt.

 

Men ofrene kan reise seg. Vi kan bli noe, vi kan ta en helomvending. Heldigvis for meg har jeg vært god på skolen. Heldigvis har jeg alltid funnet en annen fantastisk "freak", et utskudd som jeg har knyttet sterke bånd med. Men det å være en del av en gruppe sliter jeg med den dag i dag.

Jeg har trust issues, liker meg ikke i en gruppe, er vant til å gå min egen vei, å være i opposisjon. Jeg sliter med å finne tilhørighet, og det er vel en grunn til at jeg fungerer best aleine.

 

Mobberne mine har det ikke blitt stort av. Men jeg vet at læreren min terroriserte også andre elever. Jeg håper noen har sparka Gro på hue og rævva ut av skolevesenet for godt. ( Hun er helt sikkert pensjonert.)

 

Mobberne skal aldri få vinne. Selv om det er lederen din, søsteren din, en i klassen din, eller andre. Mobbing må slås hardt ned på! Og kjære voksne, lærere, foreldre, ALDRI si at mobbing, klåing, erting fra gutter er et tegn på at han liker deg! Erting, mobbing, er ikke noe "jentegreier", ha baller nok til å ta det på alvor eller finn dere noe annet å livnære dere av!

 

Se dokumentaren her:

https://tv.nrk.no/serie/brennpunkt/MDDP11001117/19-09-2017

 

God kvinnepolitikk

26. juni i år tok jeg abort. Det var mitt valg, og jeg kunne skrevet mye om min prosess frem til aborten.

Jeg kunne også skrevet en hel del om selve inngrepet, skrevet om smertene, skrevet om hvordan det føltes å sitte og vente på å få satt inn pillen på samme sted som nybakte mødre bar rundt sine nyfødte, stolte, krye og lykkelige.

Men i dette innlegget vil jeg rette blikket litt utover meg selv, jeg vil rette blikket mot kvinners reproduktive rettigheter i Norge.

 

 

For vi antar at vi er så likestile, så moderne. Men på enkelte hold står vi fremdeles fast i gjørma.

I Norge har kvinner rett til selvbestemt abort inntil uke 12. Mange finner ikke ut at de er gravide før de er 2 måneder på vei, og mye kan skje i løpet av et svangerskap. For min del tenkte jeg selv å beholde, men en rekke hendelser gjort av min nå, eks, gjorde at jeg ombestemte meg, heldigvis.

Jeg var åtte uker på vei da jeg tok abort. Da hadde jeg gått og ventet på innkalling fra sykehuset i to uker. Hadde jeg vært to uker lenger på vei da jeg fant det ut, hadde jeg ikke rukket 12 ukers "fristen" med sykehusets ventetid, og hadde kanskje måttet beholde det fremtidige barnet.

For etter 12 uker er det slik i Norge at en abortnemnd skal vurdere om kvinner får ta abort. Og det er visst slik at omlag 85% av antall søknader blir godkjente. Dette innebærer at 15 % av disse kvinnene faktisk blir tvunget til å bære frem barnet, av et utvalg med "eksperter" 

Les mer her: https://www.aftenposten.no/norge/i/bKzvd/Abortsokende-ma-vente-inntil-to-uker

Les mer her: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/abort/helseministeren-fjerner-abortnemnder/a/23929525/

 

 

 

Urettferdig? Ja. Gammeldags? Helt klart. Jeg synes vi bør avskaffe abortnemndene all together og utvide fristen for å ta abort.

SV; som jeg er kvinnepolitisk leder i, mener retten bør utvides til 16 uker, og jeg er skjønt enig. Ingen kvinner tar abort for moro skyld!

Hvem eier egentlig kvinners kropp?

 

 

En annen problemstilling innen kvinners reproduktive rettigheter er sterilisering. Jeg har tenkt på dette en stund, at jeg ønsker å sterilisere meg, men jeg har ikke råd. Heller ikke alle får lov til å sterilisere seg i Norge. For vi har ikke bare abortnemnder, vi har steriliseringsråd og steriliseringsnemnder?!?

"Personer under 25 år, og personer med en alvorlig sinnslidelse, psykisk utviklingshemming eller som er psykisk svekket må søke spesielt og får da behandlet saken av en steriliseringsnemnd." 

Les mer her: https://helsedirektoratet.no/Lists/Publikasjoner/Attachments/288/Informasjon-om-sterilisering-i-henhold-til-lov-om-sterilisering-IS-2048B.pdf

 

Pris for å sterilisere seg varierer i forhold til hvor du får utført inngrepet. Men egenandelen er så vidt meg bekjent fremdeles vesentlig høyere for kvinner enn menn. Hvorfor i all verden kan ikke alle få sterilisere seg? Og hvorfor kan ikke dette inngrepet være gratis?

Egenandel for menn: 1268 kroner. Egenandel for kvinner:  6079 kroner

Les mer her: http://www.lommelegen.no/artikkel/fortsatt-dyrere-kvinner-%C3%A5-sterilisere-seg

 

 

Spør du meg så er det på tide å se på abort- og sterilisering med et langt mindre konservativt og gammeldags blikk enn det vi gjør nå. Det vil være god kvinnepolitikk.

SV ønsker blant annet å utvide kvinners rett til selvbestemt abort, les mer her: https://www.sv.no/sv-fra-a-til-a/abort/

Lykken er å være toastmaster!

 

Jeg har ikke så mange bryllup på baken. Ennå. For selv om jeg har en hel del erfaring som kurslærer, aktivitetsleder, foredragsholder og konferansier, er toastmaster en relativt ny funksjon for meg. Men jeg elsker det virkelig!

Ikke bare får jeg mulighet til å være tilstede med brudeparet på dagen de erklærer kjærligheten sin, jeg får hylle kjærligheten, tøyse med bryllupsgjestene og lede festen. Det blir ikke stort bedre! På bryllupsfesten i mai fikk jeg ha både skjult teater, stand- up og være toastmaster. Under bryllupet i juli fikk jeg ha stand-up og være toastmaster.

 

Jeg liker å harselere- samtidig hylle- den uromantiske hverdagen. For det er jo faktisk det som er livet, det som er kjærlighet, og jeg tror at man kan leve lykkelige sammen hvis man lærer seg å akseptere- og bli glad i- den andres rariteter og "svakheter." Det er jo nettopp dette som gjør oss unike!

 

 

 

I bryllupet hvor disse bildene kommer fra ( Linn Lundby`s fotografi) gikk jeg inn i rollen som brudens harry barndomsvenninne, etter avtale med brudeparet. Dette fungerte som et humoristisk innslag, en ice breaker på starten av bryllupet- før jeg gikk opp på scenen og tok av meg hatten og introduserte meg som kveldens toastmaster.

Bruden, Christine, skriver følgende om oppdraget under bryllupsfesten 27.05, i Bryllupsgruppa på facebook:

"Jeg vil med dette innlegget veldig gjerne anbefale Loni Bjerkholt-Pedersen som toastmaster. Hun bor i Larvik, og er helt fantastisk! Kunne virkelig ikke ønsket oss en flinkere, mer strukturert, morsom og herlig dame! Hun hadde skjult teater ved ankomst til festen, og resten av kvelden fullt under kontroll. Forberedelsene tok hun også på strak arm, og lettet mange av våre stressmomenter."

 

 

 

Så i fare for å virke som en sell out, hør gjerne fra deg dersom du/ noen du kjenner har gifteplaner og ønsker en annerledes opplevelse på bryllupsfesten! :)

 

 

Stupetårnet. ( Novelle)

Jeg har jobba en hel del i sommer. Og det er fint! For jeg driver jo for meg sjøl og er nå også aleineforsørger.. Men min favorittaktivitet utenom jobb- trening- rap o.l, er å skrive. Jeg elsker å sitte aleine på kafè, hele dagen, og glane på folk. Drekke kaffi, få inspirasjon..

Noveller og dikt er mine favorittsjangere, og Etgar Keret og Kjell Askildsen er mine favorittforfattere.

 

                ( Novellesamling fra LIV forlag hvor jeg har ei novelle og et dikt.)

 

Så her er ei lita novelle fra meg, skrivi på ei kro på Hedmark en regntung dag i juli:

 

Stupetårnet.

 

Vi går bortover strandpromenaden. Du peker på det nye stupetårnet, men jeg hører ikke etter. Jeg ser på deg. Beundrer deg. Kjenner tyngden av de store hendene dine, føler luftstrømmen som får armene våre til å svaie. Min utvalgte, min sjelevenn. Som snart skal gjøre det slutt med meg. Igjen.

Du har gjort det før men denne gangen er det endelig. Hardt og brutalt. Så hardt og brutalt at jeg må gå et år på antidepressiva for å få hodet over vann igjen. Og hva har jeg noen gang gjort deg?

«Stig veit ikke hva han snakker om» fortsetter du. «Klart det stupetårnet er verdt pengene.» Du er så jævlig smart. Så ufattelig morsom. Så rar og sjarmerende, så ulik alle andre menn jeg har hatt. For jeg har hatt en del. Det veit du. Og det plager deg.

Du har spurt meg flere ganger, spurt meg hvorfor jeg valgte deg. Spurt hvorfor jeg som er så ung og pen valgte deg med all den sårbarhet og bitterheten som du har i deg. Men jeg vil bære sårbarheten din, jeg vil gi deg en søt smak i munnen, jeg vil være den som gir deg nytt håp, jeg vil gi meg selv nytt håp.

 

Vi går hånd i hånd hele helgen. For første gang i din by. Jeg vil ikke hjem, jeg vil ha et nytt liv, et liv sammen med deg. Hvorfor kan du ikke se hvor bra vi er for hverandre? Hvorfor kan du ikke se at jeg trenger deg?

Vi ligger sammen på kvelden og du sovner med en gang. Jeg tenker på stupetårnet. Lurer på hvor høyt det er. Tenker på om det er mulig å stupe til bunnen. Du fortalte at du hadde blitt sugd på en av benkene i parken for et år siden. Du sa at hun var ung, yngre enn meg.  Jeg tar på pikken din, og du våkner av det.

Om natten drømmer jeg at jeg står på stupetårnet.  Du er der også. Jeg balanserer på kanten mens du ser på.

 

Det er første mai og du vil at jeg skal hilse på politikerfellene dine, du vil vise meg frem. Jeg liker ikke å jåle meg, men du sa jeg var så fin med mascara. Jeg vil så gjerne ha deg i livet mitt. Du er en kjendis på Hamar.  Jeg vil også være kjendis. Du holder hele hånda mi hele tiden. Du holder den med et fast men avslappet grep. Ikke nervøst, anstrengt, bare fast nok til at jeg kjenner at jeg er din.  Vi kliner på benken, og hjertet ditt banker. «Jeg har aldri opplevd noe som dette før» sier du, og du har en ekstrem sårhet- og tristhet i deg når du sier det. «Hvorfor kunne jeg ikke møtt deg før» fortsetter du. «Møtt deg før jeg gifta meg, fikk barn, ble skilt, ble sjuk. Før jeg mista trua på kjærligheten» Du gråter. Vi kliner. Vi ligger sammen på kvelden. Flere ganger, selv om du stadig sier at du ikke får det til.

Stupetårnet er mye høyere i drømmen min i natt. Det kiler som faen når jeg balanserer på kanten. Du dytter meg denne gangen, og jeg faller hardt mot vannflaten. Jeg bråvåkner og legger meg tett inntil deg. Jeg vet at jeg er mye penere enn eksen din tenker jeg, og sovner.

 

Så er helga vår over. Du går til ditt og jeg til mitt. Jeg jobber og sover og spiser og puster og drømmer. Om stupetårnet. Om stupetårnet som blir høyere og høyere. Jeg ser deg bli sugd på benken, jeg hopper fra stupetårnet og treffer hard asfalt. «Jeg elsker deg» skriver jeg på sms. Du svarer ikke.

Dagene går. Det nærmer seg nok en helg sammen med deg. Jeg sminker meg, spiser lite, trener masse. Jeg gjør meg klar. Klar til å være din, til å være den flotte dama du er stolt av. Yngre og penere enn alle de andre.

Jeg dagdrømmer. Om deg. Om oss. Om stupetårnet. Jeg ringer deg, men du forklarer at du er opptatt og må ringe meg tilbake. Du ringer meg ikke tilbake. Jeg sender deg ei melding som du svarer på flere timer seinere. Du er så opptatt. Du er så viktig- så travel, og jeg bare sitter her, fanget i hverdag og dagdrømmer om et jævla stupetårn som bare blir høyere og høyere. Hvorfor vil du ikke redde meg?

Du svarer ikke når jeg spør når det passer å komme oppover. Det passet ikke likevel skriver du dagen etter. Du ringer og er kåt, og du runker deg tom mens vi snakker sammen. Stupetårnet vokser seg høyere og høyere. Du står på bunnen, jeg står på toppen. Du ser meg hoppe. Jeg ser henne og deg, deg og henne om og om igjen. Til slutt når stupetårnet himmelen. Jeg ser ingenting, bare tåke. Du har helt slutta å svare. Jeg ligger og holder meg fast der oppe. I mens du lever, koser deg, sjekker inn og tagger unge damer på Facebook.

 

Først to år seinere har stupetårnet krympet seg lite nok. To år etter er stupetårnet lavt nok til at jeg kan klatre ned og få føttene på bakken. To år etter kommer jeg tilbake til Hamar. Sterkere, vakrere, eldre. Du er fremdeles travel, opptatt.  Du går fremdeles turer på strandpromenaden med unge damer. Gråter og kliner på benker, knuller hele natten lang. Lover dem alt og ingenting, elsker dem når det passer for deg. Du er også blitt eldre, fremdeles kjendis. Du stiller til valg som ordfører. 

Og en vakker sommerkveld du sitter på benken med nok en ny vakker ung kvinne kan du lese min evigvarende hilsen til deg:

Fuck Geir Ove.

Fuck stupetårnet.

Fuck Hamar.

 

 

Bevegelsesglede- kroppspositivisme og feminisme. 

Noen dager skulle jeg ønske at jeg var en lettsindig rosablogger. Det hadde vært så mye lettere å ikke stå for noe spesielt, ikke mene noe, annet enn harmløse ting; som hva som er verdens beste bolleoppskrift eller hvor du får satt på de beste løsvippene.

Men jeg er ikke den dama. Jeg syns det bør være færre sånne bloggere. Jeg savner innhold hos de store bloggerne, jeg savner at de vender blikket utover.

Jeg er jo bare en liten fisk i sjøen, og har ingen ambisjoner om å bli noe annet. Men jeg tenker at blogging gir en sjelden mulighet til å belyse samfunnspolitiske temaer på en lettlest og delingsvennlig måte. Så hvorfor griper de store bloggerne så sjeldent sjansen? Hvorfor vil folk lese om kosen, det harmløse, det selvsagte?

Jeg vil aldri forstå det.. Hvorfor vil store selskaper, anerkjente produkter, sponse mennesker som ødsler, som ikke er engasjert i annet enn sitt eget ytre?

 

( Noen av de tingene jeg har blitt kalt av fremmede mennesker etter å ha skrevet et blogginnlegg eller artikkel..)

 

Det er en overfladisk tid vi lever i. Ting skal være kos, deilig, sexy. Avissalg går nedover og magasinsalg går oppover. Folk vil se fine klær, og lese gode matoppskrifter. De vil lese sladder om Dorthe Skappel- og hyllester til de kongelige. Misforstå meg rett, jeg leser selv Costume, men hvis dette hadde vært min eneste lektyre, hvis en søken etter det perfekte sminketipset og de vakreste designerklærne hadde vært det mitt liv hadde dreid seg om, ville jeg blitt ulykkelig.

Jeg vet at mitt liv må ha dybde, og jeg tror at alle mennesker trenger- og ønsker dette til en viss grad. Vi er alle mennesker, og må vel føle en slags forpliktelse til å engasjere oss- kjempe for hverandres velferd?

 

( Min nye favoritt t-skjorte fra treningsreisa i Spania.)

 

Noen ganger havner jeg sjøl mellom barken og veden. Fordi jeg driver for meg sjøl. Jeg skal selge meg sjøl, et produkt, en tjeneste, samtidig som jeg har et hjerte som banker for mye. Jeg kan ikke ha på meg munnkurv. Og jeg har fått- og får masse motbør. 

Heldigvis er det noen som ser det å uttrykke meningene sine, ikke bare gjennom et humoristisk eller nøytralt blikk- men som også synes dette er et gode. Som gir meg gode tilbakemeldinger og sier at vi trenger tydelige kvinnelige røster.

For det å drive med humor- og være feminist er ikke nødvendigvis på hver sin side av skalaen. Det å drive med trening- samtidig som man legger ut bilder av at man fråtser i godteri- er ikke nødvendigvis en selvmotsigelse.

 

( Det finnes visst også feminister på Menorca.)

 

Jeg har jobba masse for å slutte å skamme meg over den jeg er. Jeg jobber fremdeles med å ikke tenke at de ulike sidene er motsetninger, men heller paralleller, supplementer til hverandre.

For som toastmaster kan jeg anerkjenne- og tøyse min egen uperfekthet. Som komiker kan jeg belyse urettferdige temaer, og på trening- og treningsreiser kan jeg jobbe for å flytte fokus på hvordan kroppene ser ut- til bevegelsesglede.

Det er dette jeg ønsker å formidle i treningsreisene mine. Bevegelsesglede, kroppspositivisme,feminisme. 

Så velkommen skal du være:-) :

Sykkeltur til Kroatia i  september: https://www.jomfrureiser.no/sykkelogbat

Treningsreise til Marokko med variert trening i mars: http://unikereiser.no/gruppeturer/treningsreise-til-marokko/

Jentehelg på Geilo i mai: http://www.jomfruweekend.no/

 

( Jeg har vannzumba under treningsreisa til Menorca i juli.)

Naturist og feminist

Jada, jeg strøyk i "orientering" på idrett grunnfag, så det er mulig jeg har litt tungt for det..  Men jeg er utrolig overrasket over hvor vanskelig det er å finne de riktige plassene å kle seg naken! Jeg reiser aleine på disse nakenferdene, og er ikke kjent på noen av stedene. Beskrivelsene er diffuse, og badeplassene finnes ikke på kartet/ gps`en. Og ekstra vanskelig blir det når jeg ikke har hatt dekning på noen av stedene jeg har vært på så langt.

Så, for å oppdatere nye lesere: jeg har forsøkt å finne Glomstadbukta ( Gjøvik), Skåtangen ( Tjøme) og Roppestad (Larvik). Foreløpig har jeg bare klart å finne friområdet på ett av stedene.

 

Da jeg kom på ideen om å utforske naturisme så jeg for meg at utfordringen ville dreie seg om det å tørre å kle av seg, og være naken sammen med fremmede. Men jeg har ikke kommet så langt, jeg har ennå ikke fått prøve å gå naken og spille petanque sammen med andre naturister, av to årsaker, jeg finner ikke frem til stranda, og det er ingen/ få andre nakne der.

Så, jeg må få problematisere dette litt. For å få bade naken i Larvik må jeg kjøre 30 minutter på en kronglete landevei. Hvis jeg går i badetøy kan jeg rusle hjemmefra til x antall ulike badestrender på 15 minutter. Hvorfor må det være sånn? Hvorfor kan ikke nakne- og påkledde bade sammen? Hvorfor kan ikke alle strender inneholde et friområde? Hvorfor må nakne badere være en subkultur, en undergrunnsgreie?

 

* Hvorfor er det så forbaska vanskelig å få bade naken?! *

 

( I baris på vanlig strand på Roppestad. )

 

Jeg har fått litt oppmerksomhet i forbindelse med naturistferden min. Fått mange gode tips til kule naturistaktiviteter, så tusen takk for det!

MEN: som feminist kan jeg helt klart se en stor utfordring med dette. Ikke fra naturister selv, men fra andre. Etter at jeg publiserte bilde + innlegg på face, insta etc ( kan ikke vise brystvorter osv, innleggene blir bare sensurert) har jeg fått seksuelle meldinger fra menn. Da jeg spurte om veien til Skåtangen av enn fremmed mann i forrige uke, svarte han at jeg godt kunne ligge naken og sole meg der han stod..

Det er med dette som med merkingen tenker jeg. De som ikke er naturister ser på naturister som et merkelig- eksotisk og spesielt folkeslag. Hvorfor skal vi ellers forvises til øde badeplasser? Hvorfor skulle ellers fremmede menn komme med seksuelle tilnærminger om min kropp og nakenhet?

Jeg vil utforske naturisme av akkurat motsatt grunn- for å slippe den seksualiserte kroppen. For å slippe at min kropp skal sees på!

Jeg opplevde faktisk noe av det samme da jeg "kom ut" som feminist. Fremmede- og kjente menn kom med kommentarer med seksuelt innhold på face, sms osv. Så det er tydelig at du sees på som kinky og kåt når du er feminist og naturist!?

Men til de som tror jeg er kåt og villig så kan jeg avkrefte dette med en gang. Jeg er traust og kjedelig og vil heller jobbe enn å pule. Jeg er full av arr og cellulitter og strekkmerker. Puppene mine har forskjellig cup-størrelse. Og jeg har ikke barbert tissen på evigheter.

Sånn. Da håper jeg noen mister interessen for den nakne, seksuelle kroppen min. 



( I baris på vanlig strand på Roppestad. )

 

Neste naturistopplevelse for meg nå er inne på Farris Bad når jeg er hjemme fra treningsreisen min i Spania. Da skal jeg teste tekstilfritt spa og håper at det ikke bare er arrogante og rike champis-grundere med penis-komplekser som deltar der. ( Beklager fordommer- og forutinntatthet)

Jeg har forresten skrevet litt om naturisme på Radikal Portal. Sjekk gjerne ut naturistlista mi: https://radikalportal.no/2017/07/16/10-grunner-til-a-omfavne-din-indre-naturist-i-sommer/

 

God sommer!

 

( Jeg måtte dessverre sole meg med trusa på på Roppestad.)

Førstis(s) i naturisme

Så er jeg altså i gang med naturist-oppdagelsesferden min.

Og det som slår meg, etter å ha forsøkt å finne en naturiststrand i Gjøvik-traktene, og en på Tjøme/ Tønsberg, er hvor sjukt vanskelig det er å finne frem!

Det er veldig dårlig skilta, særlig jo nærmere stranda du kommer. Det sender jo noen tydelige signaler spør du meg. Akkurat som om nakenhet skal skjules for allmennheten. Vi lever i et samfunn hvor seksualisert nakenhet florerer på tv, på internett.. Jeg satt og så litt på NRK da arrangementet fra Rådhusplassen var på tv, og der, på et musikkarrangement for ungdom/ barn, danser kvinner sexy i undertøy på scenen, i mens menn rapper om kroppene deres.

Vi er dessverre altfor vant til å se de sexy kroppene, undertøysreklamene, musikkvideoene, porno. Nakne og feilfrie, polerte og retusjerte kropper ser vi overalt, i mens naturister, nakne, vanlige folk, må finne frem kart og kompass for å kunne bade nakne. Det er virkelig helt absurd!

* Er det ikke rart at nakne mennesker ofte "forvises" til øde plasser? Akkurat som om de er en perversitet som må skjules for resten av samfunnet? *


( Jeg er naken på Skåtangen på Tjøme! Jeg tror ihvertfall at jeg er på Skåtangen...)

 

I Gjøvik ga jeg opp å finne frem. På Tjøme fant jeg til slutt frem til et vakkert, men forblåst sted. Uten skilting. Uten tegn til nakne mennesker, til at dette var en badeplass. Jeg kledde av meg, litt nervøs for at noen på andre siden skulle se, redd for at jeg ikke var på rett plass. Men jeg kledde av meg likevel.

Og det var en enorm frihetsfølelse! En deilig følelse å være naken, i ett med naturen, at det var sånn det skulle være.

En sanser jo mye mer uten klær, kjenner temperaturer på en annen måte, kjenner svaberget mot kroppen. Noen vil sikkert rynke på nesa av hippie-tendensene mine, men antakeligvis følger ikke de bloggen min uansett..

 


 

( Jeg er naken på Skåtangen på Tjøme! Jeg tror ihvertfall at jeg er på Skåtangen...)

 

Alt jeg kan si så langt er at naturisme anbefales! Og at jeg håper at jeg gjennom å blogge om dette kan være med på å bidra til at "folk flest" kanskje ser på naturisme som noe naturlig og flott. 

Så naturismeferden fortsetter for min del. Jeg skal teste et par andre strender i sommer, og vil også teste innebading- og nakenspa de neste ukene. Tar gjerne i mot tips fra dere til ulike naturistaktiviteter, ser at det blant annet arrangeres nakengolf enkelte plasser.

Og NEI: naturisme har ingenting med sex og kåtskap for min del og gjøre, så eventuell kinky shit vil jeg ikke vite om.

 

En (u)ekte hiphopper

Ikke alle veit dette.. Men for ca 13 år siden var jeg en del av en rap-duo kalt Phat Anorectics, eller Feite anorektikere, for de som ikke kan engelsk.

Camilla, min bestevenninne, og jeg, var ganske tøffe i trynet. Vi var 17 år og likevel parodierte vi andre mannlige rappere på scenen. Vi fikk mye tyn og bråk, men vi ble også hyllet av mange. Vi var forut for vår tid kan man kanskje si..

Så ble vi "voksne" og flytta vekk fra Larvik. Vi begynte å studere, og rap-livet ble lagt på hylla.

Men vi har savna det mange ganger begge to, men du veit åssen det er, livet går..

 

(Camilla og meg på UKM i 2004.)

 

Jeg har holdt skrivinga ved like, jeg har metta scenetrangen til en viss grad ved å jobbe som leder, som kurslærer. Men da jeg møtte veggen i 2015 fant jeg ut at jeg må ta kreativiteten min på alvor. I slutten av 2016 starta jeg for meg sjøl, og i februar i år slutta jeg i en fast jobb for å satse fullt på blant annet trening, stand-up, toastmaster-oppdrag o.l.

Du er gal, tenker du kanskje. Ja, jeg er nok det. Men jeg vokste aldri opp skjønner du. Selv om jeg nå er 30 år har jeg en like sterk scenetrang. Jeg er mer kreativ enn noen gang, og jeg vil bruke all tia mi på å dyrke dette.

Jeg håper at du som leser ser at jeg har et stort hjerte som banker for mange saker. Det banker for folkehelse, kvinnesak- og feminisme-og for litteratur- musikk- og politikk, for å nevne noe. Jævlig diffust sier noen, veldig allsidig tenker jeg..

 

(Meg på UKM i 2004.)

 

Jeg har derfor tatt opp rappinga. Ikke fordi jeg har noen tru på at jeg skal bli Norges nye rap-dronning, men fordi livet er kort- og jeg vil bruke tiden fremover til å flyte med- være kreativ, dyrke egne ideer, noe jeg alltid har hatt lyst til, men nedprioritert.

Så, for å komme til poenget, du kan finne min/ Vestfold SVs første rap-låt "Ta kampen" her:

Spotify: https://play.spotify.com/album/0VFi6eBjAwkz9oDX9f5GXy?play=true&utm_source=open.spotify.com&utm_medium=open

Youtube: https://www.youtube.com/watch?v=RbMgz1srYt0

 

I august spiller jeg inn rap nr 2 i studio: "Supermamma", som du kan høre live her: 

https://www.facebook.com/VestfoldSV/videos/1763315080375700/

 

( Meg i 2017. Foto: Ragnhild Ziegler.)

 

Jeg tror jeg er en naturist?

Jeg trives best naken. Det har jeg i grunn alltid gjort. Jeg har nesten helt sluttet å gå med bh, og går helst kommando. Og jeg har blitt enda mer bevisst på dette med naturlig nakenhet etter at jeg ble mamma. Jeg ser hvor iboende det å gå naken, være naken, leke naken, er for dattera mi. Hun vil jo bare være naken hele tiden! Hun går i bar overkropp. I mens unge jenter i svømmehaller blir bedt om å dekke til overkroppen med bikini.(http://www.dagbladet.no/nyheter/annas-datter-5-gikk-uten-bikinioverdel-pa-badelandet-ble-bedt-om-a-kle-pa-seg/60342684)

 

Vi lever i en tid med et paradoksalt forhold til kropp, et seksualisert og unaturlig forhold til kropp. Kroppen, særlig kvinnekroppen, skal være feilfri, sexy, unaturlig. Pornokroppen, den seksuelle kroppen, full av silikon og andre implantater er normen, det vi ønsker å tilstrebe.

Samtidig dusjer ikke ungdom nakne (http://www.vg.no/nyheter/innenriks/skole-og-utdanning/norske-badeanlegg-folk-toer-ikke-aa-dusje-nakne-foer-de-gaar-i-bassenget/a/23412391/) Og stadig flere unge jenter opererer underlivet sitt for å se «vanlige» ut. (http://www.kk.no/helse-kosthold-trening/derfor-%C3%B8nsker-flere-norske-kvinner-%C3%A5-fikse-p%C3%A5-underlivet-40203)  

Så etter mitt skjønn er det virkelig et behov for naturister!

 

Likevel vil jeg tro at naturister blir møtt med mange fordommer, at de blir sett på som perverse og ekshibisjonistiske. Tenk bare på hvordan disse blir fremstilt på film, de blir fremstilt som kåte hippier som bare praktiserer fri oppdragelse- og ubeskyttet sex.  Det opplever jeg bare jeg gjør et enkelt søk på naturisme på nettet, særlig i ulike kommentarfelt. Mange av motstanderne der hevder også at slik åpen nakenhet øker sannsynligheten for overgrep mot barn, og at naturister slik sett er tikkende bomber. Samtidig vet vi at det er nære bekjente som i stor grad forgriper seg på barn. "Bare ett av ti overgrep begås av en ukjent" ( https://www.reddbarna.no/jegerher/verktoy/fakta-om-overgrep#4) Så at det skulle være større sannsynlighet for at barn opplever overgrep slike steder er vel heller tvilsomt?

Jeg mener at det er viktig med nakne kropper, naturlige kropper, ikke-opererte kropper, ikke-seksuelle kropper!

Men tilbake til meg og mitt. Jeg hater undertøy og dusjer naken uten betenkeligheter. Jeg er ikke flau, bluferdig, i hvert fall ikke i lukkede rom. Men hvordan reagerer jeg når jeg prøver meg på naturisme, i åpent landskap, sammen med andre fremmede mennesker? 

Dette skal jeg bruke sommeren på å finne ut av. Jeg skal teste bading- og andre aktiviteter på ulike fristrender, og jeg vil også teste innebading i regi av naturistforeningen når høsten kommer.

Stay tuned:-)

Kjære kollegaer

Dette er en tekst til alle mine kolleger i det ganske land. En oppfordring til alle dere som jobber i treningsbransjen, enten du driver for deg selv som pt, jobber som aktivitør i kommune, eller jobber som gruppetreningsinstruktør i et lite eller stort treningssenter.

For to dager siden var jeg på en konferanse som snakket om unge jenters bruk av sosiale medier. ( "Fra YOLO til FOMO: Unge jenters medievaner og hvordan du kan nå inn i deres verden." Av Vikki N. Walle-Hansen/ Opinion. )

Jeg visste på en måte hvordan det stod til, men jeg visste ikke at tallene var så dystre. Unge jenter ( 15-19 år) er enda mer avhengige av mobilen enn jeg trodde. De er enda mer opptatt av å være perfekte enn jeg fryktet. Og de søker særlig til Instagram for inspirasjon, et sosialt medium som handler om å vise frem det vakre, slanke, perfekte.

Instagram er en søppeldynge for perfeksjon. Annenhvert bilde handler om skjønnhet, om den perfekte kroppen. Sminkevideoer, hundrevis av memes med bilder av rumpa til Rihanna og Kim Kardashian. Tusenvis av halvnakne, muskuløse kropper som trener dagens andre økt, ukas tiende økt. Bildene viser supersunne, supertravle jet-settere som ødsler-og dyrker skjønnhet og kropp.

De færreste lar være å la seg påvirke. Det er umulig, særlig for de som er på Instagram mange timer hver eneste dag å ikke la seg påvirke av dette. Og dere, vi, kjære kolleger, er verstinger når det kommer til å vise "perfeksjon" på Instagram.

 

                                                                                                                                                     (Instagram-bilde av meg fra 2015)

 

Vi som jobber med trening er forhåpentligvis fagfolk innen kosthold og trening. Og vi har fått tredd informasjon om overvekt over oss, vi er lært opp til å se høy BMI, en uslank kropp, som en syk kropp. Men vi må aldri glemme de i den andre motsatte enden av skalaen; undervektige, jenter og gutter med spiseforstyrrelser, folk med megarexi, treningsavhengige: https://nhi.no/familie/barn/pubertet/hver-tiende-jente-undervektig/

 

( Instruktørbilde av meg på Fresh Fitness Porsgrunn høsten 2016)

 

For treninga bør ikke handle om oss. Det handler ikke om hvor kul du ser ut når du gjør de nye trinnene i Zumba-programmet ditt. Det handler ikke om din deilige kropp, din ekstreme diett som gir ekstreme resultater. Det handler om deltakerne på timen din. PT-kunden din. De fortjener bedre! De fortjener en trener som bryr seg mindre om sitt eget utseende, og mer om dem. De fortjener en trener som ikke er sykelig opphengt i kalorier, en trener som driter i hvordan de ser ut. Samfunnet trenger ikke flere dårlige rollemodeller som fremmer treningsavhengighet, kroppspress og skjønnhetspress.

 

Nok kropp nå!

 

( Instagram-bilde av meg fra 2016)

 

En del vil kanskje mene at jeg som tjukk treningsinstruktør er en dårlig rollemodell. Jeg vil hevde det motsatte. Men har selv synda og lagt ut bilder av kroppen min. Det har jeg slutta med. Ihvertfall bilder med mål om å vise frem min egen kropp som flott og veltrent.

 

Jeg ber dere derfor, kjære kolleger, om å vende blikket vekk fra deg selv, og over på andre. Vis bilder av deg selv uten sminke. La være å vise bilder av deg selv i bikini, lettkledd, eller poserende i treningstøy. Du er flott nok, du trenger ikke bevise noe for noen!

 

( Prøveromsbilde av meg fra 2017)

 

Du tror kanskje du inspirerer, men det du egentlig gjør er å få folk til å føle seg dritt, ihvertfall den store majoriteten. For undersøkelser viser at selv unge jenter er lei av presset. kroppspress- og skjønnhetspress. De vil ha forbilder som viser det motsatte. Så la oss ta rollen som de uperfekte forbildene! Forbilder som elsker trening, som kan trening, men som tar avstand fra kroppspress- slankepress- og skjønnhetshysteri.

 

 

( Bilde fra en av de første Zumba-timene mine i regi av folkehelsetiltaket Aktiv Larvik/ Larvik kommune, 2017)


 

Du tør kanskje løpe maraton, løfte tunge vekter, men tør du slutte å vise kroppen frem som et smykke, og ta din del av samfunnsansvaret?





 

Hverdagsangst

På en dag som denne, dagen etter nok en selvmordsbombing, nok et overgrep på uskyldige barn og unge, føles det litt rart å skrive om min egen trivielle angst. Litt kleint, litt ego, men likevel så tenker jeg at angsten; den kollektive, store angsten, og den lille, hverdagslige angsten går hånd i hånd. I hvert fall i mitt tilfelle.

Men i denne teksten skal jeg altså erkjenne en hverdagsangst jeg skammer meg over, og det er den frykten som vekkes i meg når noen ringer.

 

Telefonangst, telefonskrekk, kall det hva du vil. Jeg har i mange år slitt med å forholde meg til folk som ringer. Ikke veit jeg helt hvorfor, det har vært sånn i mange år, men det eskalerte virkelig da jeg stressa for mye i 2014. Jeg gikk igjennom samlivsbrudd, hadde omsorg for dattera mi aleine, og hadde en lederjobb med mye reising- og kveldsarbeid- noe som ikke var forenelig med det å være aleine med et barn.

Da husker jeg godt at jeg fikk en stressreaksjon da noen ringte. Jeg skvatt litt liksom, og fikk vondt i magen. Psykologen som behandlet meg i de månedene jeg var sjukemeldt med utbrenthet fortalte meg at dette var veldig vanlig, at det å få litt «angst» når noen ringer er en vanlig problematikk for de som lever med for høyt stressnivå. Og det er jo egentlig ganske logisk, for jeg følte at jeg hadde altfor mye å håndtere i 2014 og 2015. Det føltes for mye hele tiden. Før jeg fikk tarmslyng, før kroppen sa stopp, husker jeg at jeg satt på kontoret og håpte at jeg skulle svime av. Det høres sikkert sjukt ut, og jeg tenker at det er helt forferdelig at jeg hadde det sånn for to år siden, at jeg virkelig bare lengtet etter at kroppen min skulle kollapse så andre skulle se hvor sliten jeg var. At de skulle se meg og hjelp meg. Jeg kan huske at jeg følte meg helt maktesløs.

 

Nå, to år seinere, kan jeg fremdeles slite med denne angsten. Noe som er trøblete i og med at jeg driver for meg selv. Vennene mine har lagt merke til det for lengst, familien min irriterer seg over det, og jeg har mistet venner på grunn av det. Fordi jeg fremdeles kan få en skikkelig stressreaksjon når noen ringer.

 

Jeg er derimot litt blitt flinkere til å sentrere, å bruke mindfullness i slike settinger. Å rett og slett ikke svare hvis jeg er for stressa, men sende en sms om at jeg ringer senere. Også ringer jeg tilbake senere når jeg er rolig. Det anbefales!

Ellers kan jeg vel si at jeg har forsøkt å eksponere meg for det, gjennom å ha en jobb med mye telefonkontakt, men det gjorde vondt verre. Kanskje det er fordi jeg er 50/50 introvert/ekstrovert? Jeg elsker å formulere meg skriftlig, og har jo ingen problemer med å stå foran en forsamling. Men da føler jeg at jeg har kontroll, det føler jeg ikke når noen ringer. Da er jeg redd for å ikke innfri, redd for hva de skal si, det høres sikkert skikkelig dust ut for andre som ikke har det slik, men sånn er det altså.

Jeg har også fått meg sånn app som viser hvem som ringer. Det har også hjulpet meg litt. Men aldri har jeg satt ord på dette skriftlig, før nå. Jeg har aldri fortalt det til andre enn psykologen jeg gikk til. Men dersom det er så vanlig, likevel hemmende- vanskelig- og skambetont- så bør vi snakke om det!

 

Kanskje kan vi hjelpe hverandre med tips og råd for å leve med angsten? Jeg er heldig som driver med stand-up, for det er virkelig en arena hvor jeg kan kødde med min egen angst. Og jeg har bestemt meg for at jeg skal kødde med telefonangsten min, for å avdramatisere det hele, kanskje det funker:)

Barn+ vold= sant?

De lærde strides om hvorvidt voldelig barne-tv er farlig eller ikke for ungene våre. Selv er jeg møkka lei av voldelig barne-tv, og forsøker å skåne min fire år gamle datter fra det. Det skulle du kanskje tro at ikke var så vanskelig? Men jo, det er det faktisk.

"The researchers found that output aimed at children as young as seven, which included a number of cartoons, had the highest levels of violence. They recorded 26 acts of aggression an hour compared with just five in shows aimed at general audiences and nine in programmes deemed unsuitable for under-14s." ( http://www.dailymail.co.uk/news/article-1159766/Cartoon-violence-makes-children-aggressive.html#ixzz4hEbyuq1u ) 

Peabody og Sherman Show er en av min datters favoritter. Et show med utrolig mye meningsløs vold, og som i tillegg bygger det opp som underholdning. For som dattera mi sier, "det er jo bare et tv-show, mamma!"

 

( Bildet er hentet fra: https://i.ytimg.com/vi/D265TmPUnWo/maxresdefault.jpg)

 

Det begynte, så vidt jeg husker fra dokumentaren om Walt Disney, under hans glansår. Denne måten å fortelle historier på, skape et plott basert på denne dynamikken, noen som skal ta noen, hamle opp med noen, som forsøker å gjøre komikk av ulykker og tragedier. Og dette ser vi jo overalt i dag.

Personlig HATER jeg videoer som viser ulykker, vold, smerte. Jeg orker ikke en gang se på Americas Funniest Homevideos, for hvorfor i alle verden skal vi gidde å se på folk om slår seg, får en ball i pungen osv., særlig med tanke på alt annet vondt som skjer i verden i dag?

Hvorfor søker så mange mennesker etter slike ting som underholdning?

 

 

( Bildet er hentet fra: http://cdn.abclocal.go.com/images/otrc/2010/photos/9462727_1280x720.jpg)

 

Men ja, nok om det. Voksne folk får gjøre som de vil. Men vi blir foret med vold allerede fra vi er små. Tenk bare på Bippe Stankelbein, og ikke minst verstingen Tom og Jerry som kun baserer seg på voldutøvelse som handling i serien: https://www.youtube.com/watch?v=43-wh0MUYg8

"Cartoons aimed at children, such as Scooby Doo, contain more brutality than programmes meant for general audiences, a study has found. The study also found that youngsters tended to mimic the negative behaviour they saw on TV such as rumour-spreading, gossiping and eye-rolling." ( http://www.dailymail.co.uk/news/article-1159766/Cartoon-violence-makes-children-aggressive.html#ixzz4hEbyuq1u )

 

(Bildet er hentet fra: http://www.pngall.com/tom-and-jerry-png)

 

Ja, dette blir å reise en moraliserende pekefinger.  For denne problemstillingen gjør meg forbanna. Hvorfor kan ikke skaperne av tv-serier og filmer for barn styre unna det greiene der? Gjør de det fordi det er lettere å lage ytre action og vold for å få tiden til å gå, snarere enn å faktisk gi kidsa noe de kan lære og utvikle seg av?

 

Så, nå skal jeg forsøke å trekke pusten her. Gi meg Teletubbies. Huset med det rare i. Karsten og Petra. Barne-tv hvor ulykker kan skje, men som ikke baserer seg på vold som underholdning. Jada, kall meg gjerne en kjip mamma. Jeg vil heller være en kjip mamma til en varsom unge enn mammaen til en unge som putter sennep i rumpa på katter.

 

( Bildet er hentet fra: https://images-na.ssl-images-amazon.com/images/I/51JC49XVJEL.jpg)

 

 

Utdaterte drillpiker?

Er det en ting vi nordmenn er hårsåre i forhold til, så er det 17.mai.  Jeg har skrevet et par artikler om dette før. Artikler hvor jeg har rettet et kritisk blikk mot  feiringa vår, og nå, i disse korps-tider, har jeg nok en kritisk tanke jeg ønsker å lufte.

Tema: drillpiker. Du veit, de vakre, unge kvinnene som går foran korpset og kaster glans over sure saksofontoner. De som går kledd i korte skjørt på tross av at alle de andre i korpset, menn som kvinner, går tildekket med bukse. Jeg spilte selv i korps i tre år. Jeg spilte saksofon. Og husker godt at vi jenter ble oppfordrer til å være drillpiker. Unge, pene jenter ble oppfordret til å være drillpiker.

 

Når jeg leser om korpsdrill på wikipedia: https://no.wikipedia.org/wiki/Drill_(korpsdrill) ser jeg at dette blir betegna som en sport. Selv husker jeg ikke at drillpikene på korpstur trente mer- eller spiste mindre is og pølser enn oss andre på Skagentur, men hvorvidt det er idrett eller ikke skal jeg ikke diskutere nå.

Men uansett. I artikkelen står det at både gutter og jenter kan være drillpiker. Men hvor mange mannlige drillpiker har du sett? Jeg har aldri sett noen.. (Mon tro om det betegnes "drillpikker" for menn? Uansett..)

Når jeg på 1.mai så på korpset ( og da den tilhørende drillpiken) i Larvik sentrum sammen med den fire år gamle dattera mi, slo dette meg som sykt avleggs. Som feminist er jeg delt. Fordi det er kult at ei dame går i front, men ikke så fullt at hun alltid skal være ung, sminket og ha på seg korte skjørt. Og navnet, ikke minst.. det inviterer jo ikke akkurat til likestilling..

Så, folkens. Hvad tycks om drillpikene? Ringte 50 tallet og ville ha tilbake holdningene sine? Eller tenker dere at drillpiker kan symbolisere den moderne, vakre, sterke kvinnen, som går i front?

 

Bilde av Madonna i drillpikekostyme: http://www.klartale.no/kultur/madonna-kritiseres-for-oslo-konsert-1.331316 

Harde kår for Gud og hvermann. Særlig for selvstendig næringsdrivende.

Noen hevder at dagens unge setter frihet fremfor fast jobb: http://www.dn.no/grunder/2016/01/29/2012/-ungdom-vil-ha-deling-og-frihet-heller-enn-fast-jobb-og-leilighet. Forskning viser derimot at de aller fleste unge mennesker ønsker seg fast jobb: https://www.nrk.no/nyheter/unge-onsker-fast-jobb-1.13063804

Og det forstår jeg godt. For med fast ansettelse får du fast lønn. Pensjonssparing. Betalte egenmelding-og sykemeldingsdager, og flere steder får du også velferdspermisjon dersom du skal flytte osv.

Selv har jeg hatt fast jobb helt siden studietiden min var ferdig i 2011. Jeg har hatt ett vikariat, ellers bare faste 100 % stillinger. Jeg har tatt dette litt for gitt inntil jeg selv jobbet som karriereveileder og oppdaget hvor få faste stillinger som finnes. Det er så mange som forvises til evige lave prosentstillinger som ikke genererer noen inntekt, men som låser deg fast til ei fast vakt: http://www.aftenposten.no/norge/politikk/Kommune-vil-ansette-sykepleier-i-4_46-prosent-stilling---En-han-mot-ansatte-og-brukere-613966b.html

 

I januar var jeg altså så dumdristig at jeg sa opp en fast jobb for å satse som selvstendig næringsdrivende. Jeg angrer ikke da, for meg var det ingen vei utenom. Jeg er såpass kreativ og egenrådig, og har et så sterkt uttrykksbehov- som jeg føler har blitt helt kvalt i mine to foregående arbeidsforhold. Og jeg ble deprimert av det. Som selvstendig næringsdrivende, og som karriereveileder, var det en ting jeg ikke helt forstod. Selv som sosialist, hvor jeg er opptatt av at ingen skal tjene seg stinne av gryn, opptatt av at vi skal dele godene, så har jeg mange en gang blitt overrasket over NAVs forhold til selvstendig næringsdrivende. For de var like knallharde med mine deltakere på Fønix- som med meg- du får ikke ei krone som næringdrivende. Da er du on your own. Ingen støtteordninger. Ikke mer veiledning. Satser du for deg selv er du ute av NAV, og det spiller ingen rolle om du driver med bilvask eller som instruktør for barneidrett. Jeg, og mange med meg, må uttrykke oss kreativt for å ikke gå i kjelleren. Noen av oss vil mene, dele, utfordre. Vi vil skape, teste, prøve. Og mange av oss har opplevd å bli psykisk syke fordi jobbene vi har vært i ikke er i tråd med det autentiske selv`et.

 


: Fast ansatt                                      : Selvstendig næringsdrivende

 

Er det ikke på tide at næringdrivende slipper fordommen om at NAV- og kommunalt ansatte er grå, kritiske- lite endringsvillige, i mens NAV- og andre holder på ideen om at selvstendig næringsdrivende ikke kommer til å lykkes, at de bare er naive, og i verste fall kriminelle?

 

Mange kommuner, inkludert min kommune Larvik, har fokus på de som driver for seg selv, på grundere. I Vestfold har vi Start i Vestfold, og jeg er selv medlem i CoLab Larvik, et grunderfellesskap som gir meg mye både faglig- og sosialt. Hos NAV fikk jeg kniven på strupen. Jeg må søke fast jobb- overalt i Norge for å kunne få innvilget dagpenger. Noe som i seg selv er absurd i og med at jeg har en datter på fire år. Jeg fikk avslag på dagpengesøknaden min først fordi jeg skrev at jeg bare kunne søke 50 % jobb. NAV legger med andre ord ikke til rette for at man kan søke om stønad i en etableringsfase, med mindre du har vært dagpengemottaker først, noe jeg ikke har. Jeg gikk rett fra sjukemeldt- friskmeldt. Jeg fikk kniven på strupen. Og lederen av NAV-Larvik hånte meg med følgende sitat: "Ja, vi er mange som ønsker å jobbe med hobbyen vår. Jeg skulle gjerne jobbet med hesten min jeg liksom"  Den samme holdningen hadde flere av kollegaene mine da jeg jobbet med karriereveiledning.

Hvorfor denne skepsisen til folk som vil starte for seg selv? Konsulenten på NAV ante jo ingenting om meg, hvem jeg er eller hva jeg har gjort tidligere. Ikke vet hun at jeg har de personlige egenskapene som kreves for å drive selv. Ikke vet hun at denne arbeidsformen passer meg perfekt, og ikke har hun tatt seg bryet til å se at jeg har formell kompetanse- og talent for det jeg driver med.

 

Så, jeg undres over.. Hvorfor skal det "straffe" seg å starte for seg selv? Hvorfor kan ikke de som tar tak, satser, istedenfor å gå fra tiltak til tiltak i NAV, heller få en stjerne i boka istedenfor å kastes på dør? Hvorfor opererer NAV med setninger som " vi kan jo ikke finansiere drømmen din?"

Hadde det ikke gått an å ihvertfall ha støtteordninger i en etableringsfase for de som har vært sykemeldte?

 

Jeg har trukket søknaden om dagpenger. Og er mer oppgitt over NAV enn noen gang. Jeg kommer til å klare meg økonomisk, men jeg synes det er trist, den holdningen jeg har opplevd av så alt for mange konsulenter på NAV, særlig i møter mellom NAV, deltaker, og meg som karriereveileder. De skulle virkelig hatt  et større fokus på å møte andre med tro- fremfor skepsis, og med varme og medmenneskelighet fremfor kritikk og beskyldninger. 

Familievettregler i påska

Påska er høytid for påtvungne familiesammenkomster. Gjerne i små, kalde hytter uten innlagt vann, og med bare gamle brettspill- og hyttebøker som underholdning.

Jeg har derfor laget et sett med familievettregler, slik at du kan komme deg igjennom påska i live:

  1. Ikke ta deg bry med å planlegge noe som helst. Foreldrene dine har allerede laget detaljerte dagsprogrammer med obligatoriske gruppeaktiviteter, som de blir skuffet, ikke sinte for, dersom du ikke blir med på.
  2. Ta hensyn til alt mora di sier. Uansett hva det er. Til enhver tid.
  3. Vær forberedt på dårlig stemning dersom du ikke spiller yatzy med den største entusiasme.
  4. Ta bort nødvendig utstyr (mobil og ipad), før faren din gjør det.
  5. Ta kjedelige veivalg, og ikke forvent å få opp pulsen.
  6. Gå i kø og stopp hvert femte minutt for å spise kvikk lunsj og ta tur-selfie. #denfølelsen
  7. Dropp kart og kompass.  Når bestemor- og tante- og småsøsken - og hund er med på tur kommer dere dere aldri lenger enn ei runde rundt hytta likevel.
  8. Vend aldri i tide! Det er definitivt dårlig stemning å snu først. Du blir ikke bare stemplet som surpomp resten av turen, men du blir også ansett som mindre sprek enn besta.
  9. Det er aldri for sent å snu det andre kinnet til. Særlig ikke når kusina di kommenterer at du er for gammel til å få påskeegg.
  10.  Spar på kreftene og svelg alle kameler du kan.
  11.  Dekk dere til i tykke klær og hold hendene over dyna. Hyttetur med familien i påska er den uka i året du bør legge vekk tanker om ligging. ( Det er ikke særlig kult å tilbringe de 6 resterende dagene med hele familien dersom bestemor har sett både hengebrød og mårrabrød.)
  12. Kopier teksten til de foregående innleggene i hytteboka. Til punkt og prikke. Få minsten til å skrible ned en stygg barnetegning som dere alle roser hemningsløst.
  13. Og viktigst av alt: omtal alltid denne uka som årets beste ferie!

 

Lykke til- og god påske!

 


( http://altannetenna4.blogg.no/1427739518_jeg_er_en_pskekylling.html)

Den riktige nordmannen..

Innvandringsdebatt i alle forum.

I familieselskap, i samtaler med venninner,  i møte med naboene, kommer et tema opp i tide og utide- nemlig innvandring. Flyktningkrisa. Innvandringspolitikk er en het potet. Vi snakker sjeldent om hva vi kan gjøre for å integrere, men har snevret debatten inn til hvor åpen grenseovergangerne bør være. Samtalene handler om islam, om nordmenn, om at vi må vokte over vårt eget folk. Om at innvandrere er kriminelle. Om at de som kommer utenfra ikke er som oss. Om at de lever på våre skattepenger- og truer velferdssamfunnet vårt. De samme argumentene flagrer fra meg og dem. Jeg må forsvare meg- som feminist OG som liberal når det kommet til å ønske nye landsmenn- og kvinner velkomne. Min norskhet blir satt under lupen- og trukket i tvil, hvordan kan jeg være så naiv at jeg ikke ser at dersom vi slipper flere utenfra- inn, så mister vi vår identitet?

 

Illusjonen om den norske folkesjela

Jeg hører på Ekko på NRK P2. To paneldeltakere, to etnisk norske menn i 40-50 åra diskuterer identitet, det etnisk norske. To høyt utdannede menn sitter og diskuterer hva den egentlige norske identiteten er. Og det slår meg, i diskusjonene jeg blir tvunget inn i fra mine innvandringskritiske bekjentskaper- at når jeg ber dem definere den norske folkesjela, varierer svarene ekstremt mye. For finnes det egentlig noe helnorsk?  Hva er et mål på å være norsk? Når er du norsk nok? Og gir vi egentlig andre mennesker en fair sjanse til å bli integrert- og inkludert?

Og hva med oss som ikke vil ha monarki, som sovner av Bjørnstjerne Bjørnson, og kan mer om gresk mytologi enn norrøn- er vi ikke riktige nordmenn?

 

Vi er på vårt verste på 17.mai

17. mai feiringa vår er blitt en spøk. Det er den dagen i året vi er mest sjølvgode- selvopptatte og ufyselige, spør du meg.  17. mai er kanskje den dagen i året jeg er mest flau over å være nordmann(kvinne). Vi blåser penger, får tårer i øyene over sanger vi ikke aner hvem skrev- og ikke tar oss bryet med å lære tekstene til. Dagen hvor folk starter dagen bakfull- med champagnefrokost- og lar barna våre være tilskuere til en parade av bakfulle, nypulte ungdommer.

Er det egentlig dette som er den norske folkesjela? Å rave rundt, brisen, med sennepsflekk på den svindyra skjorta i mens vi klager over at gassballongene er for dyre?

 

Jeg er ingen riktig nordmann..

Sjøl har jeg aldri hatt noe annet forhold enn kjedsomhet til Alf Prøysen, før jeg fikk vite at han var homofil. Jeg er rævva i nynorsk, og synes det er harry med norske flagg på juletreet. Jeg bruker ofte engelske betegnelser i dagligtalen. Mine livretter er nachos og hamburger. Jeg synes at fårikål lukter fis, og kan mer om hva som skjedde under andre verdenskrig i Tyskland og Polen, enn hva som skjedde her hjemme.

Jeg vil ikke på Sydentur, og jeg vil korrigere alle de som bruker begrepet Syden. Jeg hører heller på sekkepipe enn hardingfele, og jeg kan ingenting om Thor Heyerdahl. Jeg er edru på 17.mai og gidder ikke se på russetoget lenger. 

Hva er det så som gjør meg norsk? Hudfargen min? Oppveksten min? Jeg er, som mange andre innfødte, oppvokst på fordommer, og dette er min frykt. Den helnorske fremmedfrykten jeg opplever at så mange rundt meg har. Den helnorske selvopptattheten og sneverheten.

 

Ingen norsk folkesjel?

Jeg tror ikke det finnes noe svar på hva som kjennetegner den etnisk norske folkesjela. Jeg tror ikke det finnes noen egentlig, ekte, helnorsk, identitet. Vi er en blanding av kulturer, et mangfold. Vi spiser pizza, tapas, hamburger. Vi drikker caffe latte og importert øl. Vi reiser på safari i Afrika, og skal ha en smak av andre land. Vi som nordmenn skal få lov til å se- erobre- hele verden. Vi smaker gjerne på maten, kjøper klær fra store aktører som ikke betaler arbeiderne sine- samtidig stenger vi grensene for menneskene bak produktene som vi er såååå glade i. Hva er logikken i det? Hvor er medmenneskeligheten?

 

Oppvokst på fordommer.

Før, da jeg var yngre, hadde jeg mange fordommer mot "utlendinger." Jeg hadde også fordommer mot homofile. Jeg hadde i det store og hele veldig mye fordommer mot mange. Jeg kan derfor relatere meg til frykten, sinnet, som mange nordmenn har. Men så fikk jeg mer livserfaring. Jeg jobbet med mennesker som ikke identifisere som verken mann eller kvinne. Jeg opplevde psykisk mishandling fra  etniske norske menn fra gode hjem, og opplevde å få bestevenninner fra Serbia, Vietnam og Botwsana.

Jeg flyttet utenbys, reiste rundt i verden, og  møtte meg selv- og fordommene mine i døra- og fikk et helt nytt syn på andre mennesker. Jeg fikk tro istedenfor tvil.

 

Jeg er ikke naiv,men jeg har en grunnleggende tro på mennesket som er helt urokkelig. Og spør du meg er dette mye viktigere enn å tviholde på en ide om at den norske folkesjela trues. Menneskeheten trues, og det er vel kanskje heller det vi bør fokusere på.

 

 

 

Ha ha he he ho (De pene har'e godt)?

Noen undersøkelser viser at vakre mennesker tjener bedre enn andre. (http://www.hegnar.no/Nyheter/Livsstil/2014/07/OEkonom-Det-loenner-seg-aa-vaere-pen)

Andre undersøkelser hevder at vakre kvinner mister drømmejobben til andre mindre vakre kvinner. ( http://www.aftenposten.no/norge/Vakre-kvinner-velges-bort_-av-kvinner-159972b.html)  

Mange sier at vakre mennesker favoriseres og slipper "billigere" unna. (http://www.sosialerom.no/2015/08/de-vakrestes-rett-vakre-mennesker-har-det-lettere-enn-andre/) 

Hvor mange damer har ikke hørt "bare smil, blunk og kast på håret- så slipper du fartsbot?" 


Jeg har i dag børstet støv av sminkekosten for å teste dette, i Tønsberg. Jeg har brukt en dag i kort kjole, høye hæler og med masse sminke. Mer sminke enn noen gang før. Jeg har til og med hatt på løsvipper: https://www.youtube.com/watch?v=K0CJkmJfnI8&feature=youtu.be

 

 

Jeg har tidligere følt meg for pen i jobbsammenheng, som leder. Følt at jeg har måttet kjempe mot seksuelle tilnærmelser, kjempet for troverdighet og autoritet. Dette har vel først og fremst gjort seg gjeldende fordi jeg stort sett har jobbet med hovedvekt av menn. Menn som har nektet å slutte forsøke å kysse meg på julebordet eller kommet med bemerkelser om utseendet mitt på en måte gjort som en hersketeknikk, blant annet ved å rope det over bordet foran andre mannlige ledere i organisasjonen.

Jeg er på ingen måte høy på pæra. Jeg sier ikke at alle synes jeg er deilig, men jeg har tidvis opplevd utseendet mitt som et hinder for å bli tatt på alvor. Samtidig har jeg ikke opplevd at utseendet mitt har gitt meg frynsegoder. Altså, bli spandert på byen er en ting, men jeg har ikke opplevd å komme før i køen på legekontor/sjukehus o.l, Men så har jeg aldri forsøkt-/gjort meg til for å få frynsegoder heller. Inntil i dag. I dag har jeg forsøkt å spille på utseendet mitt, det sminkede og tilgjorte utseendet mitt, og det har jeg aldri lyst til å gjøre igjen.

 


 

For jeg trur nok at utseendet har en betydning. Jeg trur vi kan manipulere omgivelsene med skjønnhet- men jeg tror også at mange attraktive mennesker kan oppleve å havne i "dum og deilig" båsen og slite med å få anerkjennelse for faglig dyktighet. Flere jeg har snakket med hevder at pene jenter har det lettere på skolen, noe disse ungdommene også trekker frem: https://www.youtube.com/watch?v=B74VmBiw89g&t=12s 

Det kanskje mer interessante, og egentlig fæle, er det at ungdommene forteller om skjønnhet og vennskap. at man helst vil være venn med noen som ser bra ut. Er dette fordi at vi tror at de også er penest på innsiden, eller på grunn av vår egen forlegenhet?

 

Min erfaring fra denne dagen kan summeres opp i de følgende punktene:

* Jeg har fått flere nikk, smil og "hei" fra kvinnelige ekspeditører enn jeg får til vanlig.

* Jeg har blitt knuffet mye oftere enn vanlig, av andre kvinner, når vi har gått forbi hverandre,

* Jeg har fått gå før andre i køen, men opplevde ikke noe mer av dette enn jeg gjør til vanlig.

* Da jeg "manglet" penger for å betale for kaffen min, lot ikke baristaen det gå, men en mann betalte de resterende kronestykkene.

* Jeg har IKKE sluppet unna bot, på tross av at det var en ung, kjekk, mannlig politimannen som skrev ut boten til meg.  Og dette er jeg mest glad for av alt, at det finnes menn som tenker med hodet og hjertet fremfor kuken <3

* Jeg har fått flere blikk av kjekkere menn enn vanlig.

 


Tidenes dyreste blogginnlegg..
 

Så summa summarum, har jeg vel ikke opplevd å bli skjemt bort som pen. Det har snarere bare vært et bryderi, et jævla pes. Men det ville helt sikkert vært annerledes dersom jeg testet det ut i andre anledninger- i en annen setting. Så det tar jeg med meg dersom jeg orker å sminke- og stelle meg så mye igjen.

Utseendet er ikke irrelevant. Det vekker reaksjoner, både positive og negative. Jeg har fått flere blikk fra kjekke menn enn tidligere, og flere nikk og smil fra kvinnelige butikkansatte enn tidligere. Men fremst av alt har jeg følt meg sykt utilpass. Jeg har følt meg oversminket, unaturlig, ikke meg. Jeg har måttet se meg i speilet ofte for å sjekke sminken. Jeg har måttet dra ned kjolen bak rumpa for å sikre at den ikke syntes. Jeg har vondt i beina etter de hersens høye hælene, og jeg kjenner virkelig at jeg ikke liker oppmerksomhet for utseendet mitt. Så dersom det er frynsegoder å hente, kan jeg ikke forstå at alt styret er verdt det. Da betaler jeg heller boten. Jeg kjøper min egen drikke, jeg får heller kjeft i forelesning, enn å bruke så mye tid og energi på noe så uviktig om min egen overfladiskhet..

Mars er " Endometriosis Awareness Month".

Endometriose er en smertefull lidelse mange kvinner lider av. Lidelsen gir seg ofte utslag i barnløshet, uregelmessig mens og smertefull eggløsning. Endometriose er en lidelse vi vet ganske lite om, og mange kvinner opplever å ikke bli trodd eller forstått av helsevesenet. Men det er reelt. Og helt jævlig for mange. 

Jeg fikk selv diagnosen i februar i år, og hatt mange kjipe opplevelser i helsevesenet. Det tok meg 2,5 år med kraftige smerter- flere sykehusinnleggelser og en operasjon før de endelig fant ut at jeg har endo.

En av gangene jeg ble innlagt på sykehus for smertene, sa overlegen at han var så lei av unge kvinner som opptar sykesengen for ingenting. Han var overbevist om at jeg hadde klamydia.. Og han tvang meg til å ta intet mindre enn fire klamydiatester, i et skikkelig smertehelvete. Jeg hadde så vondt at jeg måtte få morfin for at de skulle klare å gjennomføre testingen. Og det var jo så klart ikke klamydia. Dette er bare et av mange grelle eksempel på hvordan kvinner med endometriose blir møtt av (menn i) helsevesenet!

For det har helt kart vært størst uvitenhet- og fordommer i fra menn i helsevesenet for min del. Fra overlegen som mente at jeg hadde klamydia- til gynekologen som mente at smertene jeg hadde, alle plagene, var psykiske.

 

(https://www.facebook.com/Endometrioseforeningen.no/photos/a.226554494065038.58940.178739978846490/1254093987977745/?type=3&theater) 

 

Vi må ta endometriose på alvor- menn som kvinner. Vi må legge penger i å forske på kvinnehelse. Og vi må fortsette å feire kvinnedagen med å sette fokus på kvinnetemaer.

 

Jeg- og tre andre kvinner med meg arrangerte kvinnedagsmarkering i Larvik, med feministisk stand- up, musikalske innslag, og med foredrag om omskjæring, kvinner på flukt, og kvinners villkår med Trump som president. Det var stinn brakke og vel så det. På tross av at det var tre andre kvinnedagsmarkeringer i byen. Dette vitner for meg om at kvinnedagen har fått en renessanse. Folk, kvinner som menn, stiller på arrangementer som setter kvinnetemaer på dagsordenen:


( Bilde fra lokalavisa ØP om markeringen av Kvinnedagen.)

 

For mer informasjon om endometriose, se "Endometriose i Norge" eller "Endometriosis Awareness" på facebook. Og les gjerne denne- og andre tekster om endometriose: https://ekspertsykehusetblog.wordpress.com/2017/03/08/slutt-a-normalisere-smerter-hos-kvinner/

Du kan også endre profilbildet ditt på face/twitter o.l for å være med å sette søkelyset på endometriose i mars: http://www.endochallenge.com/

 

( Mitt profilbilde på facebook)

 

 

 

Les mer i arkivet » Januar 2018 » Desember 2017 » November 2017