Naturist og feminist

Jada, jeg strøyk i "orientering" på idrett grunnfag, så det er mulig jeg har litt tungt for det..  Men jeg er utrolig overrasket over hvor vanskelig det er å finne de riktige plassene å kle seg naken! Jeg reiser aleine på disse nakenferdene, og er ikke kjent på noen av stedene. Beskrivelsene er diffuse, og badeplassene finnes ikke på kartet/ gps`en. Og ekstra vanskelig blir det når jeg ikke har hatt dekning på noen av stedene jeg har vært på så langt.

Så, for å oppdatere nye lesere: jeg har forsøkt å finne Glomstadbukta ( Gjøvik), Skåtangen ( Tjøme) og Roppestad (Larvik). Foreløpig har jeg bare klart å finne friområdet på ett av stedene.

 

Da jeg kom på ideen om å utforske naturisme så jeg for meg at utfordringen ville dreie seg om det å tørre å kle av seg, og være naken sammen med fremmede. Men jeg har ikke kommet så langt, jeg har ennå ikke fått prøve å gå naken og spille petanque sammen med andre naturister, av to årsaker, jeg finner ikke frem til stranda, og det er ingen/ få andre nakne der.

Så, jeg må få problematisere dette litt. For å få bade naken i Larvik må jeg kjøre 30 minutter på en kronglete landevei. Hvis jeg går i badetøy kan jeg rusle hjemmefra til x antall ulike badestrender på 15 minutter. Hvorfor må det være sånn? Hvorfor kan ikke nakne- og påkledde bade sammen? Hvorfor kan ikke alle strender inneholde et friområde? Hvorfor må nakne badere være en subkultur, en undergrunnsgreie?

 

* Hvorfor er det så forbaska vanskelig å få bade naken?! *

 

( I baris på vanlig strand på Roppestad. )

 

Jeg har fått litt oppmerksomhet i forbindelse med naturistferden min. Fått mange gode tips til kule naturistaktiviteter, så tusen takk for det!

MEN: som feminist kan jeg helt klart se en stor utfordring med dette. Ikke fra naturister selv, men fra andre. Etter at jeg publiserte bilde + innlegg på face, insta etc ( kan ikke vise brystvorter osv, innleggene blir bare sensurert) har jeg fått seksuelle meldinger fra menn. Da jeg spurte om veien til Skåtangen av enn fremmed mann i forrige uke, svarte han at jeg godt kunne ligge naken og sole meg der han stod..

Det er med dette som med merkingen tenker jeg. De som ikke er naturister ser på naturister som et merkelig- eksotisk og spesielt folkeslag. Hvorfor skal vi ellers forvises til øde badeplasser? Hvorfor skulle ellers fremmede menn komme med seksuelle tilnærminger om min kropp og nakenhet?

Jeg vil utforske naturisme av akkurat motsatt grunn- for å slippe den seksualiserte kroppen. For å slippe at min kropp skal sees på!

Jeg opplevde faktisk noe av det samme da jeg "kom ut" som feminist. Fremmede- og kjente menn kom med kommentarer med seksuelt innhold på face, sms osv. Så det er tydelig at du sees på som kinky og kåt når du er feminist og naturist!?

Men til de som tror jeg er kåt og villig så kan jeg avkrefte dette med en gang. Jeg er traust og kjedelig og vil heller jobbe enn å pule. Jeg er full av arr og cellulitter og strekkmerker. Puppene mine har forskjellig cup-størrelse. Og jeg har ikke barbert tissen på evigheter.

Sånn. Da håper jeg noen mister interessen for den nakne, seksuelle kroppen min. 



( I baris på vanlig strand på Roppestad. )

 

Neste naturistopplevelse for meg nå er inne på Farris Bad når jeg er hjemme fra treningsreisen min i Spania. Da skal jeg teste tekstilfritt spa og håper at det ikke bare er arrogante og rike champis-grundere med penis-komplekser som deltar der. ( Beklager fordommer- og forutinntatthet)

Jeg har forresten skrevet litt om naturisme på Radikal Portal. Sjekk gjerne ut naturistlista mi: https://radikalportal.no/2017/07/16/10-grunner-til-a-omfavne-din-indre-naturist-i-sommer/

 

God sommer!

 

( Jeg måtte dessverre sole meg med trusa på på Roppestad.)

Førstis(s) i naturisme

Så er jeg altså i gang med naturist-oppdagelsesferden min.

Og det som slår meg, etter å ha forsøkt å finne en naturiststrand i Gjøvik-traktene, og en på Tjøme/ Tønsberg, er hvor sjukt vanskelig det er å finne frem!

Det er veldig dårlig skilta, særlig jo nærmere stranda du kommer. Det sender jo noen tydelige signaler spør du meg. Akkurat som om nakenhet skal skjules for allmennheten. Vi lever i et samfunn hvor seksualisert nakenhet florerer på tv, på internett.. Jeg satt og så litt på NRK da arrangementet fra Rådhusplassen var på tv, og der, på et musikkarrangement for ungdom/ barn, danser kvinner sexy i undertøy på scenen, i mens menn rapper om kroppene deres.

Vi er dessverre altfor vant til å se de sexy kroppene, undertøysreklamene, musikkvideoene, porno. Nakne og feilfrie, polerte og retusjerte kropper ser vi overalt, i mens naturister, nakne, vanlige folk, må finne frem kart og kompass for å kunne bade nakne. Det er virkelig helt absurd!

* Er det ikke rart at nakne mennesker ofte "forvises" til øde plasser? Akkurat som om de er en perversitet som må skjules for resten av samfunnet? *


( Jeg er naken på Skåtangen på Tjøme! Jeg tror ihvertfall at jeg er på Skåtangen...)

 

I Gjøvik ga jeg opp å finne frem. På Tjøme fant jeg til slutt frem til et vakkert, men forblåst sted. Uten skilting. Uten tegn til nakne mennesker, til at dette var en badeplass. Jeg kledde av meg, litt nervøs for at noen på andre siden skulle se, redd for at jeg ikke var på rett plass. Men jeg kledde av meg likevel.

Og det var en enorm frihetsfølelse! En deilig følelse å være naken, i ett med naturen, at det var sånn det skulle være.

En sanser jo mye mer uten klær, kjenner temperaturer på en annen måte, kjenner svaberget mot kroppen. Noen vil sikkert rynke på nesa av hippie-tendensene mine, men antakeligvis følger ikke de bloggen min uansett..

 


 

( Jeg er naken på Skåtangen på Tjøme! Jeg tror ihvertfall at jeg er på Skåtangen...)

 

Alt jeg kan si så langt er at naturisme anbefales! Og at jeg håper at jeg gjennom å blogge om dette kan være med på å bidra til at "folk flest" kanskje ser på naturisme som noe naturlig og flott. 

Så naturismeferden fortsetter for min del. Jeg skal teste et par andre strender i sommer, og vil også teste innebading- og nakenspa de neste ukene. Tar gjerne i mot tips fra dere til ulike naturistaktiviteter, ser at det blant annet arrangeres nakengolf enkelte plasser.

Og NEI: naturisme har ingenting med sex og kåtskap for min del og gjøre, så eventuell kinky shit vil jeg ikke vite om.

 

En (u)ekte hiphopper

Ikke alle veit dette.. Men for ca 13 år siden var jeg en del av en rap-duo kalt Phat Anorectics, eller Feite anorektikere, for de som ikke kan engelsk.

Camilla, min bestevenninne, og jeg, var ganske tøffe i trynet. Vi var 17 år og likevel parodierte vi andre mannlige rappere på scenen. Vi fikk mye tyn og bråk, men vi ble også hyllet av mange. Vi var forut for vår tid kan man kanskje si..

Så ble vi "voksne" og flytta vekk fra Larvik. Vi begynte å studere, og rap-livet ble lagt på hylla.

Men vi har savna det mange ganger begge to, men du veit åssen det er, livet går..

 

(Camilla og meg på UKM i 2004.)

 

Jeg har holdt skrivinga ved like, jeg har metta scenetrangen til en viss grad ved å jobbe som leder, som kurslærer. Men da jeg møtte veggen i 2015 fant jeg ut at jeg må ta kreativiteten min på alvor. I slutten av 2016 starta jeg for meg sjøl, og i februar i år slutta jeg i en fast jobb for å satse fullt på blant annet trening, stand-up, toastmaster-oppdrag o.l.

Du er gal, tenker du kanskje. Ja, jeg er nok det. Men jeg vokste aldri opp skjønner du. Selv om jeg nå er 30 år har jeg en like sterk scenetrang. Jeg er mer kreativ enn noen gang, og jeg vil bruke all tia mi på å dyrke dette.

Jeg håper at du som leser ser at jeg har et stort hjerte som banker for mange saker. Det banker for folkehelse, kvinnesak- og feminisme-og for litteratur- musikk- og politikk, for å nevne noe. Jævlig diffust sier noen, veldig allsidig tenker jeg..

 

(Meg på UKM i 2004.)

 

Jeg har derfor tatt opp rappinga. Ikke fordi jeg har noen tru på at jeg skal bli Norges nye rap-dronning, men fordi livet er kort- og jeg vil bruke tiden fremover til å flyte med- være kreativ, dyrke egne ideer, noe jeg alltid har hatt lyst til, men nedprioritert.

Så, for å komme til poenget, du kan finne min/ Vestfold SVs første rap-låt "Ta kampen" her:

Spotify: https://play.spotify.com/album/0VFi6eBjAwkz9oDX9f5GXy?play=true&utm_source=open.spotify.com&utm_medium=open

Youtube: https://www.youtube.com/watch?v=RbMgz1srYt0

 

I august spiller jeg inn rap nr 2 i studio: "Supermamma", som du kan høre live her: 

https://www.facebook.com/VestfoldSV/videos/1763315080375700/

 

( Meg i 2017. Foto: Ragnhild Ziegler.)

 

Jeg tror jeg er en naturist?

Jeg trives best naken. Det har jeg i grunn alltid gjort. Jeg har nesten helt sluttet å gå med bh, og går helst kommando. Og jeg har blitt enda mer bevisst på dette med naturlig nakenhet etter at jeg ble mamma. Jeg ser hvor iboende det å gå naken, være naken, leke naken, er for dattera mi. Hun vil jo bare være naken hele tiden! Hun går i bar overkropp. I mens unge jenter i svømmehaller blir bedt om å dekke til overkroppen med bikini.(http://www.dagbladet.no/nyheter/annas-datter-5-gikk-uten-bikinioverdel-pa-badelandet-ble-bedt-om-a-kle-pa-seg/60342684)

 

Vi lever i en tid med et paradoksalt forhold til kropp, et seksualisert og unaturlig forhold til kropp. Kroppen, særlig kvinnekroppen, skal være feilfri, sexy, unaturlig. Pornokroppen, den seksuelle kroppen, full av silikon og andre implantater er normen, det vi ønsker å tilstrebe.

Samtidig dusjer ikke ungdom nakne (http://www.vg.no/nyheter/innenriks/skole-og-utdanning/norske-badeanlegg-folk-toer-ikke-aa-dusje-nakne-foer-de-gaar-i-bassenget/a/23412391/) Og stadig flere unge jenter opererer underlivet sitt for å se «vanlige» ut. (http://www.kk.no/helse-kosthold-trening/derfor-%C3%B8nsker-flere-norske-kvinner-%C3%A5-fikse-p%C3%A5-underlivet-40203)  

Så etter mitt skjønn er det virkelig et behov for naturister!

 

Likevel vil jeg tro at naturister blir møtt med mange fordommer, at de blir sett på som perverse og ekshibisjonistiske. Tenk bare på hvordan disse blir fremstilt på film, de blir fremstilt som kåte hippier som bare praktiserer fri oppdragelse- og ubeskyttet sex.  Det opplever jeg bare jeg gjør et enkelt søk på naturisme på nettet, særlig i ulike kommentarfelt. Mange av motstanderne der hevder også at slik åpen nakenhet øker sannsynligheten for overgrep mot barn, og at naturister slik sett er tikkende bomber. Samtidig vet vi at det er nære bekjente som i stor grad forgriper seg på barn. "Bare ett av ti overgrep begås av en ukjent" ( https://www.reddbarna.no/jegerher/verktoy/fakta-om-overgrep#4) Så at det skulle være større sannsynlighet for at barn opplever overgrep slike steder er vel heller tvilsomt?

Jeg mener at det er viktig med nakne kropper, naturlige kropper, ikke-opererte kropper, ikke-seksuelle kropper!

Men tilbake til meg og mitt. Jeg hater undertøy og dusjer naken uten betenkeligheter. Jeg er ikke flau, bluferdig, i hvert fall ikke i lukkede rom. Men hvordan reagerer jeg når jeg prøver meg på naturisme, i åpent landskap, sammen med andre fremmede mennesker? 

Dette skal jeg bruke sommeren på å finne ut av. Jeg skal teste bading- og andre aktiviteter på ulike fristrender, og jeg vil også teste innebading i regi av naturistforeningen når høsten kommer.

Stay tuned:-)

Kjære kollegaer

Dette er en tekst til alle mine kolleger i det ganske land. En oppfordring til alle dere som jobber i treningsbransjen, enten du driver for deg selv som pt, jobber som aktivitør i kommune, eller jobber som gruppetreningsinstruktør i et lite eller stort treningssenter.

For to dager siden var jeg på en konferanse som snakket om unge jenters bruk av sosiale medier. ( "Fra YOLO til FOMO: Unge jenters medievaner og hvordan du kan nå inn i deres verden." Av Vikki N. Walle-Hansen/ Opinion. )

Jeg visste på en måte hvordan det stod til, men jeg visste ikke at tallene var så dystre. Unge jenter ( 15-19 år) er enda mer avhengige av mobilen enn jeg trodde. De er enda mer opptatt av å være perfekte enn jeg fryktet. Og de søker særlig til Instagram for inspirasjon, et sosialt medium som handler om å vise frem det vakre, slanke, perfekte.

Instagram er en søppeldynge for perfeksjon. Annenhvert bilde handler om skjønnhet, om den perfekte kroppen. Sminkevideoer, hundrevis av memes med bilder av rumpa til Rihanna og Kim Kardashian. Tusenvis av halvnakne, muskuløse kropper som trener dagens andre økt, ukas tiende økt. Bildene viser supersunne, supertravle jet-settere som ødsler-og dyrker skjønnhet og kropp.

De færreste lar være å la seg påvirke. Det er umulig, særlig for de som er på Instagram mange timer hver eneste dag å ikke la seg påvirke av dette. Og dere, vi, kjære kolleger, er verstinger når det kommer til å vise "perfeksjon" på Instagram.

 

                                                                                                                                                     (Instagram-bilde av meg fra 2015)

 

Vi som jobber med trening er forhåpentligvis fagfolk innen kosthold og trening. Og vi har fått tredd informasjon om overvekt over oss, vi er lært opp til å se høy BMI, en uslank kropp, som en syk kropp. Men vi må aldri glemme de i den andre motsatte enden av skalaen; undervektige, jenter og gutter med spiseforstyrrelser, folk med megarexi, treningsavhengige: https://nhi.no/familie/barn/pubertet/hver-tiende-jente-undervektig/

 

( Instruktørbilde av meg på Fresh Fitness Porsgrunn høsten 2016)

 

For treninga bør ikke handle om oss. Det handler ikke om hvor kul du ser ut når du gjør de nye trinnene i Zumba-programmet ditt. Det handler ikke om din deilige kropp, din ekstreme diett som gir ekstreme resultater. Det handler om deltakerne på timen din. PT-kunden din. De fortjener bedre! De fortjener en trener som bryr seg mindre om sitt eget utseende, og mer om dem. De fortjener en trener som ikke er sykelig opphengt i kalorier, en trener som driter i hvordan de ser ut. Samfunnet trenger ikke flere dårlige rollemodeller som fremmer treningsavhengighet, kroppspress og skjønnhetspress.

 

Nok kropp nå!

 

( Instagram-bilde av meg fra 2016)

 

En del vil kanskje mene at jeg som tjukk treningsinstruktør er en dårlig rollemodell. Jeg vil hevde det motsatte. Men har selv synda og lagt ut bilder av kroppen min. Det har jeg slutta med. Ihvertfall bilder med mål om å vise frem min egen kropp som flott og veltrent.

 

Jeg ber dere derfor, kjære kolleger, om å vende blikket vekk fra deg selv, og over på andre. Vis bilder av deg selv uten sminke. La være å vise bilder av deg selv i bikini, lettkledd, eller poserende i treningstøy. Du er flott nok, du trenger ikke bevise noe for noen!

 

( Prøveromsbilde av meg fra 2017)

 

Du tror kanskje du inspirerer, men det du egentlig gjør er å få folk til å føle seg dritt, ihvertfall den store majoriteten. For undersøkelser viser at selv unge jenter er lei av presset. kroppspress- og skjønnhetspress. De vil ha forbilder som viser det motsatte. Så la oss ta rollen som de uperfekte forbildene! Forbilder som elsker trening, som kan trening, men som tar avstand fra kroppspress- slankepress- og skjønnhetshysteri.

 

 

( Bilde fra en av de første Zumba-timene mine i regi av folkehelsetiltaket Aktiv Larvik/ Larvik kommune, 2017)


 

Du tør kanskje løpe maraton, løfte tunge vekter, men tør du slutte å vise kroppen frem som et smykke, og ta din del av samfunnsansvaret?





 

Hverdagsangst

På en dag som denne, dagen etter nok en selvmordsbombing, nok et overgrep på uskyldige barn og unge, føles det litt rart å skrive om min egen trivielle angst. Litt kleint, litt ego, men likevel så tenker jeg at angsten; den kollektive, store angsten, og den lille, hverdagslige angsten går hånd i hånd. I hvert fall i mitt tilfelle.

Men i denne teksten skal jeg altså erkjenne en hverdagsangst jeg skammer meg over, og det er den frykten som vekkes i meg når noen ringer.

 

Telefonangst, telefonskrekk, kall det hva du vil. Jeg har i mange år slitt med å forholde meg til folk som ringer. Ikke veit jeg helt hvorfor, det har vært sånn i mange år, men det eskalerte virkelig da jeg stressa for mye i 2014. Jeg gikk igjennom samlivsbrudd, hadde omsorg for dattera mi aleine, og hadde en lederjobb med mye reising- og kveldsarbeid- noe som ikke var forenelig med det å være aleine med et barn.

Da husker jeg godt at jeg fikk en stressreaksjon da noen ringte. Jeg skvatt litt liksom, og fikk vondt i magen. Psykologen som behandlet meg i de månedene jeg var sjukemeldt med utbrenthet fortalte meg at dette var veldig vanlig, at det å få litt «angst» når noen ringer er en vanlig problematikk for de som lever med for høyt stressnivå. Og det er jo egentlig ganske logisk, for jeg følte at jeg hadde altfor mye å håndtere i 2014 og 2015. Det føltes for mye hele tiden. Før jeg fikk tarmslyng, før kroppen sa stopp, husker jeg at jeg satt på kontoret og håpte at jeg skulle svime av. Det høres sikkert sjukt ut, og jeg tenker at det er helt forferdelig at jeg hadde det sånn for to år siden, at jeg virkelig bare lengtet etter at kroppen min skulle kollapse så andre skulle se hvor sliten jeg var. At de skulle se meg og hjelp meg. Jeg kan huske at jeg følte meg helt maktesløs.

 

Nå, to år seinere, kan jeg fremdeles slite med denne angsten. Noe som er trøblete i og med at jeg driver for meg selv. Vennene mine har lagt merke til det for lengst, familien min irriterer seg over det, og jeg har mistet venner på grunn av det. Fordi jeg fremdeles kan få en skikkelig stressreaksjon når noen ringer.

 

Jeg er derimot litt blitt flinkere til å sentrere, å bruke mindfullness i slike settinger. Å rett og slett ikke svare hvis jeg er for stressa, men sende en sms om at jeg ringer senere. Også ringer jeg tilbake senere når jeg er rolig. Det anbefales!

Ellers kan jeg vel si at jeg har forsøkt å eksponere meg for det, gjennom å ha en jobb med mye telefonkontakt, men det gjorde vondt verre. Kanskje det er fordi jeg er 50/50 introvert/ekstrovert? Jeg elsker å formulere meg skriftlig, og har jo ingen problemer med å stå foran en forsamling. Men da føler jeg at jeg har kontroll, det føler jeg ikke når noen ringer. Da er jeg redd for å ikke innfri, redd for hva de skal si, det høres sikkert skikkelig dust ut for andre som ikke har det slik, men sånn er det altså.

Jeg har også fått meg sånn app som viser hvem som ringer. Det har også hjulpet meg litt. Men aldri har jeg satt ord på dette skriftlig, før nå. Jeg har aldri fortalt det til andre enn psykologen jeg gikk til. Men dersom det er så vanlig, likevel hemmende- vanskelig- og skambetont- så bør vi snakke om det!

 

Kanskje kan vi hjelpe hverandre med tips og råd for å leve med angsten? Jeg er heldig som driver med stand-up, for det er virkelig en arena hvor jeg kan kødde med min egen angst. Og jeg har bestemt meg for at jeg skal kødde med telefonangsten min, for å avdramatisere det hele, kanskje det funker:)

Barn+ vold= sant?

De lærde strides om hvorvidt voldelig barne-tv er farlig eller ikke for ungene våre. Selv er jeg møkka lei av voldelig barne-tv, og forsøker å skåne min fire år gamle datter fra det. Det skulle du kanskje tro at ikke var så vanskelig? Men jo, det er det faktisk.

"The researchers found that output aimed at children as young as seven, which included a number of cartoons, had the highest levels of violence. They recorded 26 acts of aggression an hour compared with just five in shows aimed at general audiences and nine in programmes deemed unsuitable for under-14s." ( http://www.dailymail.co.uk/news/article-1159766/Cartoon-violence-makes-children-aggressive.html#ixzz4hEbyuq1u ) 

Peabody og Sherman Show er en av min datters favoritter. Et show med utrolig mye meningsløs vold, og som i tillegg bygger det opp som underholdning. For som dattera mi sier, "det er jo bare et tv-show, mamma!"

 

( Bildet er hentet fra: https://i.ytimg.com/vi/D265TmPUnWo/maxresdefault.jpg)

 

Det begynte, så vidt jeg husker fra dokumentaren om Walt Disney, under hans glansår. Denne måten å fortelle historier på, skape et plott basert på denne dynamikken, noen som skal ta noen, hamle opp med noen, som forsøker å gjøre komikk av ulykker og tragedier. Og dette ser vi jo overalt i dag.

Personlig HATER jeg videoer som viser ulykker, vold, smerte. Jeg orker ikke en gang se på Americas Funniest Homevideos, for hvorfor i alle verden skal vi gidde å se på folk om slår seg, får en ball i pungen osv., særlig med tanke på alt annet vondt som skjer i verden i dag?

Hvorfor søker så mange mennesker etter slike ting som underholdning?

 

 

( Bildet er hentet fra: http://cdn.abclocal.go.com/images/otrc/2010/photos/9462727_1280x720.jpg)

 

Men ja, nok om det. Voksne folk får gjøre som de vil. Men vi blir foret med vold allerede fra vi er små. Tenk bare på Bippe Stankelbein, og ikke minst verstingen Tom og Jerry som kun baserer seg på voldutøvelse som handling i serien: https://www.youtube.com/watch?v=43-wh0MUYg8

"Cartoons aimed at children, such as Scooby Doo, contain more brutality than programmes meant for general audiences, a study has found. The study also found that youngsters tended to mimic the negative behaviour they saw on TV such as rumour-spreading, gossiping and eye-rolling." ( http://www.dailymail.co.uk/news/article-1159766/Cartoon-violence-makes-children-aggressive.html#ixzz4hEbyuq1u )

 

(Bildet er hentet fra: http://www.pngall.com/tom-and-jerry-png)

 

Ja, dette blir å reise en moraliserende pekefinger.  For denne problemstillingen gjør meg forbanna. Hvorfor kan ikke skaperne av tv-serier og filmer for barn styre unna det greiene der? Gjør de det fordi det er lettere å lage ytre action og vold for å få tiden til å gå, snarere enn å faktisk gi kidsa noe de kan lære og utvikle seg av?

 

Så, nå skal jeg forsøke å trekke pusten her. Gi meg Teletubbies. Huset med det rare i. Karsten og Petra. Barne-tv hvor ulykker kan skje, men som ikke baserer seg på vold som underholdning. Jada, kall meg gjerne en kjip mamma. Jeg vil heller være en kjip mamma til en varsom unge enn mammaen til en unge som putter sennep i rumpa på katter.

 

( Bildet er hentet fra: https://images-na.ssl-images-amazon.com/images/I/51JC49XVJEL.jpg)

 

 

Utdaterte drillpiker?

Er det en ting vi nordmenn er hårsåre i forhold til, så er det 17.mai.  Jeg har skrevet et par artikler om dette før. Artikler hvor jeg har rettet et kritisk blikk mot  feiringa vår, og nå, i disse korps-tider, har jeg nok en kritisk tanke jeg ønsker å lufte.

Tema: drillpiker. Du veit, de vakre, unge kvinnene som går foran korpset og kaster glans over sure saksofontoner. De som går kledd i korte skjørt på tross av at alle de andre i korpset, menn som kvinner, går tildekket med bukse. Jeg spilte selv i korps i tre år. Jeg spilte saksofon. Og husker godt at vi jenter ble oppfordrer til å være drillpiker. Unge, pene jenter ble oppfordret til å være drillpiker.

 

Når jeg leser om korpsdrill på wikipedia: https://no.wikipedia.org/wiki/Drill_(korpsdrill) ser jeg at dette blir betegna som en sport. Selv husker jeg ikke at drillpikene på korpstur trente mer- eller spiste mindre is og pølser enn oss andre på Skagentur, men hvorvidt det er idrett eller ikke skal jeg ikke diskutere nå.

Men uansett. I artikkelen står det at både gutter og jenter kan være drillpiker. Men hvor mange mannlige drillpiker har du sett? Jeg har aldri sett noen.. (Mon tro om det betegnes "drillpikker" for menn? Uansett..)

Når jeg på 1.mai så på korpset ( og da den tilhørende drillpiken) i Larvik sentrum sammen med den fire år gamle dattera mi, slo dette meg som sykt avleggs. Som feminist er jeg delt. Fordi det er kult at ei dame går i front, men ikke så fullt at hun alltid skal være ung, sminket og ha på seg korte skjørt. Og navnet, ikke minst.. det inviterer jo ikke akkurat til likestilling..

Så, folkens. Hvad tycks om drillpikene? Ringte 50 tallet og ville ha tilbake holdningene sine? Eller tenker dere at drillpiker kan symbolisere den moderne, vakre, sterke kvinnen, som går i front?

 

Bilde av Madonna i drillpikekostyme: http://www.klartale.no/kultur/madonna-kritiseres-for-oslo-konsert-1.331316 

Harde kår for Gud og hvermann. Særlig for selvstendig næringsdrivende.

Noen hevder at dagens unge setter frihet fremfor fast jobb: http://www.dn.no/grunder/2016/01/29/2012/-ungdom-vil-ha-deling-og-frihet-heller-enn-fast-jobb-og-leilighet. Forskning viser derimot at de aller fleste unge mennesker ønsker seg fast jobb: https://www.nrk.no/nyheter/unge-onsker-fast-jobb-1.13063804

Og det forstår jeg godt. For med fast ansettelse får du fast lønn. Pensjonssparing. Betalte egenmelding-og sykemeldingsdager, og flere steder får du også velferdspermisjon dersom du skal flytte osv.

Selv har jeg hatt fast jobb helt siden studietiden min var ferdig i 2011. Jeg har hatt ett vikariat, ellers bare faste 100 % stillinger. Jeg har tatt dette litt for gitt inntil jeg selv jobbet som karriereveileder og oppdaget hvor få faste stillinger som finnes. Det er så mange som forvises til evige lave prosentstillinger som ikke genererer noen inntekt, men som låser deg fast til ei fast vakt: http://www.aftenposten.no/norge/politikk/Kommune-vil-ansette-sykepleier-i-4_46-prosent-stilling---En-han-mot-ansatte-og-brukere-613966b.html

 

I januar var jeg altså så dumdristig at jeg sa opp en fast jobb for å satse som selvstendig næringsdrivende. Jeg angrer ikke da, for meg var det ingen vei utenom. Jeg er såpass kreativ og egenrådig, og har et så sterkt uttrykksbehov- som jeg føler har blitt helt kvalt i mine to foregående arbeidsforhold. Og jeg ble deprimert av det. Som selvstendig næringsdrivende, og som karriereveileder, var det en ting jeg ikke helt forstod. Selv som sosialist, hvor jeg er opptatt av at ingen skal tjene seg stinne av gryn, opptatt av at vi skal dele godene, så har jeg mange en gang blitt overrasket over NAVs forhold til selvstendig næringsdrivende. For de var like knallharde med mine deltakere på Fønix- som med meg- du får ikke ei krone som næringdrivende. Da er du on your own. Ingen støtteordninger. Ikke mer veiledning. Satser du for deg selv er du ute av NAV, og det spiller ingen rolle om du driver med bilvask eller som instruktør for barneidrett. Jeg, og mange med meg, må uttrykke oss kreativt for å ikke gå i kjelleren. Noen av oss vil mene, dele, utfordre. Vi vil skape, teste, prøve. Og mange av oss har opplevd å bli psykisk syke fordi jobbene vi har vært i ikke er i tråd med det autentiske selv`et.

 


: Fast ansatt                                      : Selvstendig næringsdrivende

 

Er det ikke på tide at næringdrivende slipper fordommen om at NAV- og kommunalt ansatte er grå, kritiske- lite endringsvillige, i mens NAV- og andre holder på ideen om at selvstendig næringsdrivende ikke kommer til å lykkes, at de bare er naive, og i verste fall kriminelle?

 

Mange kommuner, inkludert min kommune Larvik, har fokus på de som driver for seg selv, på grundere. I Vestfold har vi Start i Vestfold, og jeg er selv medlem i CoLab Larvik, et grunderfellesskap som gir meg mye både faglig- og sosialt. Hos NAV fikk jeg kniven på strupen. Jeg må søke fast jobb- overalt i Norge for å kunne få innvilget dagpenger. Noe som i seg selv er absurd i og med at jeg har en datter på fire år. Jeg fikk avslag på dagpengesøknaden min først fordi jeg skrev at jeg bare kunne søke 50 % jobb. NAV legger med andre ord ikke til rette for at man kan søke om stønad i en etableringsfase, med mindre du har vært dagpengemottaker først, noe jeg ikke har. Jeg gikk rett fra sjukemeldt- friskmeldt. Jeg fikk kniven på strupen. Og lederen av NAV-Larvik hånte meg med følgende sitat: "Ja, vi er mange som ønsker å jobbe med hobbyen vår. Jeg skulle gjerne jobbet med hesten min jeg liksom"  Den samme holdningen hadde flere av kollegaene mine da jeg jobbet med karriereveiledning.

Hvorfor denne skepsisen til folk som vil starte for seg selv? Konsulenten på NAV ante jo ingenting om meg, hvem jeg er eller hva jeg har gjort tidligere. Ikke vet hun at jeg har de personlige egenskapene som kreves for å drive selv. Ikke vet hun at denne arbeidsformen passer meg perfekt, og ikke har hun tatt seg bryet til å se at jeg har formell kompetanse- og talent for det jeg driver med.

 

Så, jeg undres over.. Hvorfor skal det "straffe" seg å starte for seg selv? Hvorfor kan ikke de som tar tak, satser, istedenfor å gå fra tiltak til tiltak i NAV, heller få en stjerne i boka istedenfor å kastes på dør? Hvorfor opererer NAV med setninger som " vi kan jo ikke finansiere drømmen din?"

Hadde det ikke gått an å ihvertfall ha støtteordninger i en etableringsfase for de som har vært sykemeldte?

 

Jeg har trukket søknaden om dagpenger. Og er mer oppgitt over NAV enn noen gang. Jeg kommer til å klare meg økonomisk, men jeg synes det er trist, den holdningen jeg har opplevd av så alt for mange konsulenter på NAV, særlig i møter mellom NAV, deltaker, og meg som karriereveileder. De skulle virkelig hatt  et større fokus på å møte andre med tro- fremfor skepsis, og med varme og medmenneskelighet fremfor kritikk og beskyldninger. 

Familievettregler i påska

Påska er høytid for påtvungne familiesammenkomster. Gjerne i små, kalde hytter uten innlagt vann, og med bare gamle brettspill- og hyttebøker som underholdning.

Jeg har derfor laget et sett med familievettregler, slik at du kan komme deg igjennom påska i live:

  1. Ikke ta deg bry med å planlegge noe som helst. Foreldrene dine har allerede laget detaljerte dagsprogrammer med obligatoriske gruppeaktiviteter, som de blir skuffet, ikke sinte for, dersom du ikke blir med på.
  2. Ta hensyn til alt mora di sier. Uansett hva det er. Til enhver tid.
  3. Vær forberedt på dårlig stemning dersom du ikke spiller yatzy med den største entusiasme.
  4. Ta bort nødvendig utstyr (mobil og ipad), før faren din gjør det.
  5. Ta kjedelige veivalg, og ikke forvent å få opp pulsen.
  6. Gå i kø og stopp hvert femte minutt for å spise kvikk lunsj og ta tur-selfie. #denfølelsen
  7. Dropp kart og kompass.  Når bestemor- og tante- og småsøsken - og hund er med på tur kommer dere dere aldri lenger enn ei runde rundt hytta likevel.
  8. Vend aldri i tide! Det er definitivt dårlig stemning å snu først. Du blir ikke bare stemplet som surpomp resten av turen, men du blir også ansett som mindre sprek enn besta.
  9. Det er aldri for sent å snu det andre kinnet til. Særlig ikke når kusina di kommenterer at du er for gammel til å få påskeegg.
  10.  Spar på kreftene og svelg alle kameler du kan.
  11.  Dekk dere til i tykke klær og hold hendene over dyna. Hyttetur med familien i påska er den uka i året du bør legge vekk tanker om ligging. ( Det er ikke særlig kult å tilbringe de 6 resterende dagene med hele familien dersom bestemor har sett både hengebrød og mårrabrød.)
  12. Kopier teksten til de foregående innleggene i hytteboka. Til punkt og prikke. Få minsten til å skrible ned en stygg barnetegning som dere alle roser hemningsløst.
  13. Og viktigst av alt: omtal alltid denne uka som årets beste ferie!

 

Lykke til- og god påske!

 


( http://altannetenna4.blogg.no/1427739518_jeg_er_en_pskekylling.html)

Den riktige nordmannen..

Innvandringsdebatt i alle forum.

I familieselskap, i samtaler med venninner,  i møte med naboene, kommer et tema opp i tide og utide- nemlig innvandring. Flyktningkrisa. Innvandringspolitikk er en het potet. Vi snakker sjeldent om hva vi kan gjøre for å integrere, men har snevret debatten inn til hvor åpen grenseovergangerne bør være. Samtalene handler om islam, om nordmenn, om at vi må vokte over vårt eget folk. Om at innvandrere er kriminelle. Om at de som kommer utenfra ikke er som oss. Om at de lever på våre skattepenger- og truer velferdssamfunnet vårt. De samme argumentene flagrer fra meg og dem. Jeg må forsvare meg- som feminist OG som liberal når det kommet til å ønske nye landsmenn- og kvinner velkomne. Min norskhet blir satt under lupen- og trukket i tvil, hvordan kan jeg være så naiv at jeg ikke ser at dersom vi slipper flere utenfra- inn, så mister vi vår identitet?

 

Illusjonen om den norske folkesjela

Jeg hører på Ekko på NRK P2. To paneldeltakere, to etnisk norske menn i 40-50 åra diskuterer identitet, det etnisk norske. To høyt utdannede menn sitter og diskuterer hva den egentlige norske identiteten er. Og det slår meg, i diskusjonene jeg blir tvunget inn i fra mine innvandringskritiske bekjentskaper- at når jeg ber dem definere den norske folkesjela, varierer svarene ekstremt mye. For finnes det egentlig noe helnorsk?  Hva er et mål på å være norsk? Når er du norsk nok? Og gir vi egentlig andre mennesker en fair sjanse til å bli integrert- og inkludert?

Og hva med oss som ikke vil ha monarki, som sovner av Bjørnstjerne Bjørnson, og kan mer om gresk mytologi enn norrøn- er vi ikke riktige nordmenn?

 

Vi er på vårt verste på 17.mai

17. mai feiringa vår er blitt en spøk. Det er den dagen i året vi er mest sjølvgode- selvopptatte og ufyselige, spør du meg.  17. mai er kanskje den dagen i året jeg er mest flau over å være nordmann(kvinne). Vi blåser penger, får tårer i øyene over sanger vi ikke aner hvem skrev- og ikke tar oss bryet med å lære tekstene til. Dagen hvor folk starter dagen bakfull- med champagnefrokost- og lar barna våre være tilskuere til en parade av bakfulle, nypulte ungdommer.

Er det egentlig dette som er den norske folkesjela? Å rave rundt, brisen, med sennepsflekk på den svindyra skjorta i mens vi klager over at gassballongene er for dyre?

 

Jeg er ingen riktig nordmann..

Sjøl har jeg aldri hatt noe annet forhold enn kjedsomhet til Alf Prøysen, før jeg fikk vite at han var homofil. Jeg er rævva i nynorsk, og synes det er harry med norske flagg på juletreet. Jeg bruker ofte engelske betegnelser i dagligtalen. Mine livretter er nachos og hamburger. Jeg synes at fårikål lukter fis, og kan mer om hva som skjedde under andre verdenskrig i Tyskland og Polen, enn hva som skjedde her hjemme.

Jeg vil ikke på Sydentur, og jeg vil korrigere alle de som bruker begrepet Syden. Jeg hører heller på sekkepipe enn hardingfele, og jeg kan ingenting om Thor Heyerdahl. Jeg er edru på 17.mai og gidder ikke se på russetoget lenger. 

Hva er det så som gjør meg norsk? Hudfargen min? Oppveksten min? Jeg er, som mange andre innfødte, oppvokst på fordommer, og dette er min frykt. Den helnorske fremmedfrykten jeg opplever at så mange rundt meg har. Den helnorske selvopptattheten og sneverheten.

 

Ingen norsk folkesjel?

Jeg tror ikke det finnes noe svar på hva som kjennetegner den etnisk norske folkesjela. Jeg tror ikke det finnes noen egentlig, ekte, helnorsk, identitet. Vi er en blanding av kulturer, et mangfold. Vi spiser pizza, tapas, hamburger. Vi drikker caffe latte og importert øl. Vi reiser på safari i Afrika, og skal ha en smak av andre land. Vi som nordmenn skal få lov til å se- erobre- hele verden. Vi smaker gjerne på maten, kjøper klær fra store aktører som ikke betaler arbeiderne sine- samtidig stenger vi grensene for menneskene bak produktene som vi er såååå glade i. Hva er logikken i det? Hvor er medmenneskeligheten?

 

Oppvokst på fordommer.

Før, da jeg var yngre, hadde jeg mange fordommer mot "utlendinger." Jeg hadde også fordommer mot homofile. Jeg hadde i det store og hele veldig mye fordommer mot mange. Jeg kan derfor relatere meg til frykten, sinnet, som mange nordmenn har. Men så fikk jeg mer livserfaring. Jeg jobbet med mennesker som ikke identifisere som verken mann eller kvinne. Jeg opplevde psykisk mishandling fra  etniske norske menn fra gode hjem, og opplevde å få bestevenninner fra Serbia, Vietnam og Botwsana.

Jeg flyttet utenbys, reiste rundt i verden, og  møtte meg selv- og fordommene mine i døra- og fikk et helt nytt syn på andre mennesker. Jeg fikk tro istedenfor tvil.

 

Jeg er ikke naiv,men jeg har en grunnleggende tro på mennesket som er helt urokkelig. Og spør du meg er dette mye viktigere enn å tviholde på en ide om at den norske folkesjela trues. Menneskeheten trues, og det er vel kanskje heller det vi bør fokusere på.

 

 

 

Ha ha he he ho (De pene har'e godt)?

Noen undersøkelser viser at vakre mennesker tjener bedre enn andre. (http://www.hegnar.no/Nyheter/Livsstil/2014/07/OEkonom-Det-loenner-seg-aa-vaere-pen)

Andre undersøkelser hevder at vakre kvinner mister drømmejobben til andre mindre vakre kvinner. ( http://www.aftenposten.no/norge/Vakre-kvinner-velges-bort_-av-kvinner-159972b.html)  

Mange sier at vakre mennesker favoriseres og slipper "billigere" unna. (http://www.sosialerom.no/2015/08/de-vakrestes-rett-vakre-mennesker-har-det-lettere-enn-andre/) 

Hvor mange damer har ikke hørt "bare smil, blunk og kast på håret- så slipper du fartsbot?" 


Jeg har i dag børstet støv av sminkekosten for å teste dette, i Tønsberg. Jeg har brukt en dag i kort kjole, høye hæler og med masse sminke. Mer sminke enn noen gang før. Jeg har til og med hatt på løsvipper: https://www.youtube.com/watch?v=K0CJkmJfnI8&feature=youtu.be

 

 

Jeg har tidligere følt meg for pen i jobbsammenheng, som leder. Følt at jeg har måttet kjempe mot seksuelle tilnærmelser, kjempet for troverdighet og autoritet. Dette har vel først og fremst gjort seg gjeldende fordi jeg stort sett har jobbet med hovedvekt av menn. Menn som har nektet å slutte forsøke å kysse meg på julebordet eller kommet med bemerkelser om utseendet mitt på en måte gjort som en hersketeknikk, blant annet ved å rope det over bordet foran andre mannlige ledere i organisasjonen.

Jeg er på ingen måte høy på pæra. Jeg sier ikke at alle synes jeg er deilig, men jeg har tidvis opplevd utseendet mitt som et hinder for å bli tatt på alvor. Samtidig har jeg ikke opplevd at utseendet mitt har gitt meg frynsegoder. Altså, bli spandert på byen er en ting, men jeg har ikke opplevd å komme før i køen på legekontor/sjukehus o.l, Men så har jeg aldri forsøkt-/gjort meg til for å få frynsegoder heller. Inntil i dag. I dag har jeg forsøkt å spille på utseendet mitt, det sminkede og tilgjorte utseendet mitt, og det har jeg aldri lyst til å gjøre igjen.

 


 

For jeg trur nok at utseendet har en betydning. Jeg trur vi kan manipulere omgivelsene med skjønnhet- men jeg tror også at mange attraktive mennesker kan oppleve å havne i "dum og deilig" båsen og slite med å få anerkjennelse for faglig dyktighet. Flere jeg har snakket med hevder at pene jenter har det lettere på skolen, noe disse ungdommene også trekker frem: https://www.youtube.com/watch?v=B74VmBiw89g&t=12s 

Det kanskje mer interessante, og egentlig fæle, er det at ungdommene forteller om skjønnhet og vennskap. at man helst vil være venn med noen som ser bra ut. Er dette fordi at vi tror at de også er penest på innsiden, eller på grunn av vår egen forlegenhet?

 

Min erfaring fra denne dagen kan summeres opp i de følgende punktene:

* Jeg har fått flere nikk, smil og "hei" fra kvinnelige ekspeditører enn jeg får til vanlig.

* Jeg har blitt knuffet mye oftere enn vanlig, av andre kvinner, når vi har gått forbi hverandre,

* Jeg har fått gå før andre i køen, men opplevde ikke noe mer av dette enn jeg gjør til vanlig.

* Da jeg "manglet" penger for å betale for kaffen min, lot ikke baristaen det gå, men en mann betalte de resterende kronestykkene.

* Jeg har IKKE sluppet unna bot, på tross av at det var en ung, kjekk, mannlig politimannen som skrev ut boten til meg.  Og dette er jeg mest glad for av alt, at det finnes menn som tenker med hodet og hjertet fremfor kuken <3

* Jeg har fått flere blikk av kjekkere menn enn vanlig.

 


Tidenes dyreste blogginnlegg..
 

Så summa summarum, har jeg vel ikke opplevd å bli skjemt bort som pen. Det har snarere bare vært et bryderi, et jævla pes. Men det ville helt sikkert vært annerledes dersom jeg testet det ut i andre anledninger- i en annen setting. Så det tar jeg med meg dersom jeg orker å sminke- og stelle meg så mye igjen.

Utseendet er ikke irrelevant. Det vekker reaksjoner, både positive og negative. Jeg har fått flere blikk fra kjekke menn enn tidligere, og flere nikk og smil fra kvinnelige butikkansatte enn tidligere. Men fremst av alt har jeg følt meg sykt utilpass. Jeg har følt meg oversminket, unaturlig, ikke meg. Jeg har måttet se meg i speilet ofte for å sjekke sminken. Jeg har måttet dra ned kjolen bak rumpa for å sikre at den ikke syntes. Jeg har vondt i beina etter de hersens høye hælene, og jeg kjenner virkelig at jeg ikke liker oppmerksomhet for utseendet mitt. Så dersom det er frynsegoder å hente, kan jeg ikke forstå at alt styret er verdt det. Da betaler jeg heller boten. Jeg kjøper min egen drikke, jeg får heller kjeft i forelesning, enn å bruke så mye tid og energi på noe så uviktig om min egen overfladiskhet..

Mars er " Endometriosis Awareness Month".

Endometriose er en smertefull lidelse mange kvinner lider av. Lidelsen gir seg ofte utslag i barnløshet, uregelmessig mens og smertefull eggløsning. Endometriose er en lidelse vi vet ganske lite om, og mange kvinner opplever å ikke bli trodd eller forstått av helsevesenet. Men det er reelt. Og helt jævlig for mange. 

Jeg fikk selv diagnosen i februar i år, og hatt mange kjipe opplevelser i helsevesenet. Det tok meg 2,5 år med kraftige smerter- flere sykehusinnleggelser og en operasjon før de endelig fant ut at jeg har endo.

En av gangene jeg ble innlagt på sykehus for smertene, sa overlegen at han var så lei av unge kvinner som opptar sykesengen for ingenting. Han var overbevist om at jeg hadde klamydia.. Og han tvang meg til å ta intet mindre enn fire klamydiatester, i et skikkelig smertehelvete. Jeg hadde så vondt at jeg måtte få morfin for at de skulle klare å gjennomføre testingen. Og det var jo så klart ikke klamydia. Dette er bare et av mange grelle eksempel på hvordan kvinner med endometriose blir møtt av (menn i) helsevesenet!

For det har helt kart vært størst uvitenhet- og fordommer i fra menn i helsevesenet for min del. Fra overlegen som mente at jeg hadde klamydia- til gynekologen som mente at smertene jeg hadde, alle plagene, var psykiske.

 

(https://www.facebook.com/Endometrioseforeningen.no/photos/a.226554494065038.58940.178739978846490/1254093987977745/?type=3&theater) 

 

Vi må ta endometriose på alvor- menn som kvinner. Vi må legge penger i å forske på kvinnehelse. Og vi må fortsette å feire kvinnedagen med å sette fokus på kvinnetemaer.

 

Jeg- og tre andre kvinner med meg arrangerte kvinnedagsmarkering i Larvik, med feministisk stand- up, musikalske innslag, og med foredrag om omskjæring, kvinner på flukt, og kvinners villkår med Trump som president. Det var stinn brakke og vel så det. På tross av at det var tre andre kvinnedagsmarkeringer i byen. Dette vitner for meg om at kvinnedagen har fått en renessanse. Folk, kvinner som menn, stiller på arrangementer som setter kvinnetemaer på dagsordenen:


( Bilde fra lokalavisa ØP om markeringen av Kvinnedagen.)

 

For mer informasjon om endometriose, se "Endometriose i Norge" eller "Endometriosis Awareness" på facebook. Og les gjerne denne- og andre tekster om endometriose: https://ekspertsykehusetblog.wordpress.com/2017/03/08/slutt-a-normalisere-smerter-hos-kvinner/

Du kan også endre profilbildet ditt på face/twitter o.l for å være med å sette søkelyset på endometriose i mars: http://www.endochallenge.com/

 

( Mitt profilbilde på facebook)

 

 

 

Prinsesse eller sjørøver?

I disse karnevalstider blir tillærte kjønnsforskjeller veldig tydelige. Jenter skal kle seg ut som prinsesser og gutter som sjørøvere eller superhelter. I barnehagen til dattera mi hadde godt over halvparten av jentene kledd seg ut som prinsesser, med smykker og kjoler og sminke, i en alder av 3-6 år.

- Ja, men hun vil det jo selv! sier du. Men det er ikke så enkelt..

 


( http://anderssonkim.blogg.se/2015/april/super-mjuka-hjaltar-och-prinsessor.html)

 

Fordi du som mamma og pappa lærer datteren din og sønnen din en hel del fra barnsben av. Du lærer dem hvordan jenter og gutter skal te seg. Kanskje sender du dattera di på dansing, og sønnen din på fotball. Allerede fra da de blir født får de tildelt navnelapp på sykehuset som henger på tralla som babyen sover i, og den merkelappen er enten rosa eller blå. Fra fødselen av.

 

( Fra nettbutikken jentestæsj.no)

 

Etterhvert ser dere på prinsessefilmer sammen, Disney-filmer, hvor barna ser at prinsessene er jenter, og krigerne, tøffingene, er gutter. De ser det på barne-tv hver eneste dag, at gutter går kledd i bukse og at jenter har lange fletter.

Hvordan reagerer du dersom sønnen din kler seg i kjole?

Jeg har en kamerat, som er en super pappa, og en fyr som er opptatt av å motvirke mobbing etc, men selv han reagerte da sønnen ikledde seg kjole og kommenterte at det var helt ok at sønnen hadde homofile tendenser..

Vi liker å tro at vi er så åpne, så liberale og moderne foreldre, men det er vi ikke.

 

( https://www.kodboken.se/start/lana-bild-ljud/starka-prinsessor-mjuka-hjaltar)

 

Barna våre lærer det meste om kjønn av oss foreldre. De ser hvordan mamma og pappa forholder seg til hverandre, ser hvilke roller de har i hjemmet. De ser at mamma sminker seg, i mens pappa ikke gjør det. De ser at mamma gjør mest husarbeid i mens pappa ordner med bilen.  Vi viser dem allerede som bittesmå at det er en forskjell på kjønn. Også tror vi at de selv tar nøytrale valg? Neppe. Jentene i barnehagen ville kle seg som prinsesser fordi du, vi, samfunnet, forteller at det er det som er det akseptable, riktige, for ei jente å gjøre.

Da er det også vårt ansvar som foreldre å utfordre dette!

 


( Fra nettbutikken piraterogprinsesser.com)

 

Det er vanskelig å finne kjønnsnøytrale bursdagseffekter. Det meste er kategorisert i jente- og guttebursdagstemaer. Dattera mi skal ha regnbuetema i sin bursdag, med dinosaurkake. Hun kledde seg ut som en løve i karnevalet i barnehagen, og invitasjonene til bursdagen er også regnbuefarget. Hovedsakelig fordi det var fint, men mamsen liker også LHBTQIQ uttrykket ;-)

 

( BIlde av dattera mi før karneval i barnehagen.)

 

- Gjør det noe om de kler seg i prinsessekostyme den ene gangen da? spør du kanskje. Men det er ikke bare den ene gangen, og det er ikke bare et kostyme. For hva gjør barn? De leker. Hva gjør de i kostyme? De går inn i en rolle. Og rollen som prinsesse er som regel kjip. Du skal være pen og dydig og snill og bli reddet av en prins, en mann. Det er et adferdsmønster som mange jenter lærer seg, føyer seg etter og adapterer til sin egen rolle, sitt eget kjønn.

 

- Du som feminist burde kjempe for viktigere ting enn sånne små bagateller!  fikk jeg høre da jeg skrev at jeg blir irritert når McDonalds ber meg velge om jeg vil ha gutteleke eller jenteleke på Happy Meal`en til dattera mi. Men news flash folkens, uansett om du kjemper for å snakke om mensen, om kjønnsnøytrale leker, likelønn eller mot kjønnslemlestelse, så bunner de alle i det samme, nemlig at det finnes en sosial konstruksjon om at kvinner og menn er så ekstremt forskjellige, og at kvinner har en del ulike feminine egenskaper som skal opprettholdes, og som gjør at det finnes formeninger om hva kvinner bør- og ikke bør gjøre. Vi lærer oss å "kjønne" enkelte egenskaper, så sier vi at noe er kvinnelig og noe er mandig. Men er det egentlig slik?

 

( https://www.facebook.com/teamlimpan/photos/a.1647731595460136.1073741832.1493412644225366/1699938883572740/?type=3&theater)

 

Det finnes mange forventinger til kvinner, til kvinners kropp og seksualitet. At kvinner kan få barn gjør at det for mange blir slik at mødrene er hjemme med barna, jobber deltid, får lavere lønn, og eier mindre. Men det behøver ikke være slik;  pappaene må på banen! Og morsrollen må se i et helhetlig kvinnelys, vi er ikke enten mor eller karrierejeger!

Ofte blir jeg møtt med uttalelser som " jaja, men sånn er det, og vi får ikke gjort noe med det." Joda, det er masse som kan gjøres, svarer jeg da..

Vi kan slutte og fortelle barna våre at gutter ser- og ter seg på en måte og jenter ser- og ter seg på en annen måte. Aktører- klesbutikker, lekebutikker, interiørbutikker og andre kan slutte å kategorisere noen farger som jentefarger- og noen som guttefarger- de kan ha produkter for gutter som er både rosa og blå. Og de kan ha jenteprodukter som er rosa og blå. For å nevne noen få eksempler på ting som kan gjøres..

 

Så hvorfor er det så forbanna vanskelig å endre?

 

Hvorfor henger vi fast i disse låste stereotypiene, til og med i 2017?

 

Kan ikke vi være generasjonen som ser alle kjønnskamper som like viktige, og som klarer å se sammenhengen mellom kjønn, identitet og kyniske kommersielle markedskrefter?

( https://www.facebook.com/teamlimpan/photos/a.1570854963147800.1073741830.1493412644225366/1744401709126457/?type=3&theater)





 

 

Lyst til å være med på treningstur, med stand-up show, med "surpomp"feministen?

Foruten å være hardbarka feminist, som dere veit, så vet dere kanskje ikke at jeg er utdannet innen idrett- trening- og ledelse etc. etc. Og at jeg jobber som Zumba-instruktør og treningsinstruktør på reiser- noe jeg elsker!

Jeg får jo forsåvidt holdt på feministen i meg, fordi flere av timene- og reisene jeg driver med er kun for kvinner. Ikke minst er jeg så heldig at jeg får lov til å bake alle sidene i meg inn i ett, ved at jeg foreksempel får lov til å ha stand-up på tur!

 


Nu vel, nok om det.. Jeg vil derfor bare gi dere et tips, dersom dere tenker at dere kunne tenke dere å se "hu derre gærne dama" i levende live,og dersom dere liker å trene; jeg begynner nå nemlig med treningsreiser- via Jomfrureiser og Unike Reiser ( hvem vet, kanskje muteres bloggen min til en trenings-og reiselivsblogg sett fra en anarkistfeminists perspektiv? ) Uansett. jeg har flere reiser på tapetet. Noen av de er ferdig planlagte, og jeg legger ved linker til de her, så kan dere sjekke de ut:

http://www.jomfrureiser.no/spania-denia-selvaksept-trivsel-metal-styrke-og-trening

http://www.jomfrureiser.no/spania-menorca-sommerferie-og-trening

http://unikereiser.no/gruppeturer/yogatur-til-marokko/

 

Informasjonen ligger også ute på hjemmesiden min: http://lonipedersen.wixsite.com/livsstil og her:http://shoutout.wix.com/so/bLeOMR64#/main

 

: Selfie i etterkant av en Zumba-time jeg hadde i regi av Aktiv Larvik; http://www.larvik.kommune.no/no/Aktiv-Larvik1/Aktivitetskalender/Zumba-for-kvinner1/

En fantastisk gjeng med blide kvinner som blir enda blidere etter timen.

* For jåleri kan jeg ikke gi deg, men mye latter og mye svette skal du få, hvis du blir med på trening- eller tur! *

 

Sånn. Da har jeg markedsført " høl i hue" på dere. Er ikke helt komfortabel med å markedsføre trynet mitt ennå, men jeg har jo et produkt som jeg vet er bra, og nå som jeg jobber som selvstendig næringsdrivende, må jeg jo bare venne meg til å prakke meg på folk som vil- og ikke vil. 

Ha en fortsatt fin onsdag <3

 

 

 

 

Farvel mascara. Jeg likte deg aldri.

I disse tider hvor vi ikke kan gå inn på Instagram uten å få bombardert hundrevis av sminkevideoer med hvordan vi kan fake oss vakrere, både kvinner og menn (http://www.klikk.no/mote/detnye/skjonnhet/article864252.ece)  er det jo en befrielse at noen går andre veien. At noen få kvinner i rampelyset sier nei takk til sminke, til skjønnhetspress.

Jeg tenker først og fremst på Alicia Keys, som har sluttet å bruke sminke: http://www.cosmopolitan.co.uk/beauty-hair/makeup/news/a43804/alicia-keys-stopped-wearing-makeup/

 

Dette tok selvfølgelig av i media, noe som i grunn er ganske absurd, men det sier absolutt noe om samfunnet vårt, om hvor stor protest det egentlig er å slutte å bruke sminke. Riktignok ble hun ikke bare hyllet, hun ble til og med kritisert fordi hun fortalte at hun av og til kanskje brukte en liten dæsj med foundation..

Spør du meg er Alicia Keys et godt forbilde. For musikken sin, for uttrykket- og looken sin, og for å ikke fullt så ofte gjøre sexy poses til forlystelse for fotografen.

 

       

Alicia Keys uten sminke.

 

     

      

 Alicia Keys med sminke.

 

Jeg selv har aldri vært glad i å bruke sminke. Eller, jeg husker første gangen søsteren min sminket meg, jeg synes det var tungt og ekkelt på øynene, og ville bare ta det av. Slik er det også for meg den dag i dag.

Jeg har i perioder brukt mye sminke. I perioder fordi jeg synes det har vært gøy med farger og glitter og mye greier i både ansikt, negler og klesstil, men ettersom jeg ble eldre gjorde jeg det nok fordi jeg følte jeg måtte. Fordi jeg følte jeg burde, fordi jeg visste at jeg da ble penere. Jeg har lært at det å være vakker er en dyd, at det er viktig. Noe som jeg gjør mitt beste for at datteren min ikke skal bli en slave av.

 

( http://www.tonguechic.com/beauty/introducing-maybelline-the-rocket-volum-express-mascara/)

 

For hvorfor sminker vi oss egentlig, om ikke for at noen forteller oss at vi da blir penere, at vi liksom blir lykkeligere; at det er viktig å se pen ut?

Hvorfor er det så forbanna viktig å se "pen ut" egentlig?  Og for hvem gjør vi alt styret med å se "pene" ut?

 

Veldig mange av mine venninner og bekjente forteller at det føler at de MÅ sminke seg. Veldig få sier at de synes det er gøy. Og det synes jeg er trist. Da synes jeg at vi bør kunne si "fuck it" og la det være dersom vi bare opplever det som et pes, og et press fra omgivelsene. Jeg synes det er trist med de som sier at de ikke kan hente posten, reise på butikken, eller andre ting uten å sminke seg- det er klart du kan!  Hvorfor må vi føle at vi blir vurdert; at vi går på en catwalk uansett hvor vi går?

 

 

Meg uten sminke.

 


Meg med sminke..

 

 

Jeg har innsett at jeg trives best uten sminke. Som Alicia Keys sier, føler hun seg mer som seg selv uten sminke. Før kunne jeg se på bilder hvor jeg ikke hadde sminke på meg, og tenke at jeg burde ha sminket meg. At jeg var stygg på bildene. Nå er jeg stolt av å ikke sminke meg.

 

Jeg er så lei av fokuset på å være pen, fokuset på hvordan andre opplever en. Så jeg har i dag slutta med mascara for godt. I hverdagen bruker jeg det svært sjeldent, men har følt at jeg burde på fest o.l. Men nå er det slutt. Fordi jeg trives best som naturlig, jeg trives faktisk best med å ikke være så pen. Og jeg velger å bruke energien og tiden min på andre ting som jeg synes er viktigere.

 

 


( http://www.emmashannon.com/pushupdrama/)

 

Mascara er det sminkeproduktet norske kvinner oppgir at de bruker oftest. Det å ha lange vipper sees liksom på som noe veldig feminint, og mange mascarareklamer spiller både på sex og kropp. Derfor er jeg ekstra opptatt av å kvitte meg med denne. I første omgang;-)

 

Farvel mascara, vi sees aldri igjen!

 


 




 

Mere mensen! <3

Fra boka " Babe" av Petra Collins: http://www.slate.com/blogs/behold/2015/06/23/petra_collins_showcases_young_female_photographers_in_her_book_babe_photos.html

 

Mensen er fremdeles et tabu, etter min mening, i 2017. "Hvorfor må vi snakke om mensen, det er jo privat?" sa søsteren min i en diskusjon vi hadde i helga. Kjæresten hennes jobber med mange kvinner, og han var oppgitt over alle de synlige bindene og tampongene som lå ubrukte på toalettet.

Selv mener jeg, etter å ha fått alle tenkelige motargumenter servert, at vi må snakke om mensen, slutte å skamme oss over mensen, og heller være glade- og stolte over kroppen vår og hvor fantastisk den fungerer. Det er synd at kvinner gjemmer tampongen i ermet og skynder seg på do, det er synd at noen synes det er flaut å kjøpe bind, og det er utrolig leit at mange ser på mensen som noe ekkelt og urent.

 

Går det an å mene at mensen er vakkert, noe flott? Ja, det tror jeg. Går det an å omtale mensen som noe allment, istedenfor en privatsak? Ja det mener jeg at vi må.

 

 

Det finnes hindringer for kvinner med mensen. Noen menn ser på kvinner med mens som urene, vi får advarsler om ting vi ikke burde gjøre når vi har mensen, og alle reklamer for bind, underlivssåper o.l forteller oss at vi kvinner lukter ekkelt og må dekke oss til når vi har mensen.

Men må vi egentlig det? Må vi akseptere sykdom og dødsfall på grunn av tampongbruk, må vi tåle å betale for "hjelpemidler" som skal skjule alle spor, og må vi bare leve med å få bindet krøllet inn i rumpa?


Jeg mener at vi ikke skal måtte tåle det. Det finnes flere andre alternativer.

 

 

Jeg forsøkte i min siste mensperiode, å free-bleede. Det vil si å bare blø, uten noen form for beskyttelse annet enn truse og bukse. Og vet du hva, det var utrolig deilig! Rart, men deilig.Jeg sov uten bind. Jeg trente uten bind og tampong, Jeg lekte på lekeland med datteren min uten bind og tampong. Er jeg ekkel? En dårlig mamma? En avleggs hippie?

 

Jeg kommer helt klart til å slutte med bind og tamponger. Kanskje prøve menskopp til dagene med mest mens, også free bleede ellers. Fordi det føles utrolig fritt og behagelig. Og fordi jeg har uregelmessig mens. ( Har akkurat fått diagnose endometriose) I tillegg er jeg faktisk litt urolig for tampongsyken, og det er ikke helt uten grunn: http://trd.by/nyhetern/2017/01/11/Overlege-advarer-mot-tampongsyken-14046548.ece

 

Jeg forsøker ikke å formane om hva som er rett og galt her. Men jeg synes det er på tide at vi slutter å skamme oss over mensen. Og at vi får lov til mense som vi selv vil.

Anbefaler alle å prøve free- bleeding, om ikke for alltid, så ihvertfall for en del av en mensperiode.

Happy bleeding!

 



Tegning av Jenny Jordahl, fra boka "Mensen"; http://www.framtida.no/articles/mensen-var-noko-ekkelt-ein-ikkje-snakka-om#.WJTg11PhDIU

 



 



 

Svingdør-tiltak og kortvarige løsninger.

Det er januar, vinter, den kaldeste tiden i året. Og det blir stadig kaldere, på tross at vi går mot vår og sommer. Hvorfor? Fordi vi lever i et land hvor samfunnets ledere vil kle asylsøkere nakne, med en regjering som vil gi mindre stønad til folk som trenger det mest, og med et politisk parti på topp som fremstiller unge nordmenn som er utenfor arbeidslivet som latsabber som bare må ta seg sammen.

 

I desember 2016 hadde 47 prosent av de helt ledige vært arbeidssøkere i mer enn et halvt år. På samme tid i fjor var denne andelen på 43 prosent. Det er altså en økning i antall langtidsledige i Norge. (https://www.nav.no/no/NAV+og+samfunn/Statistikk/Arbeidssokere+og+stillinger+-+statistikk/Nyheter/F%C3%A6rre+arbeidsledige+i+desember)

Dette på tross av at store deler av attføringsfeltet ble lagt ut på anbud i 2014.

 

Noen mente at dette ville være et gode med private attføringsbedrifter; de hevdet at brukerne ville få flere valgmuligheter. Andre argumenter for kommersialisering var at NAV ikke klarte å få nok mennesker ut i jobb. , og at det var et behov for å få andre aktører inn på banen.

Men hva skjer egentlig med arbeidssøkerne når fokuset er på å få de raskest mulig ut av oppfølgingstiltak?

 


Bilderesultat for jobb

( http://www.arbeidsom.no/jobbtips/bor-du-bytte-jobb/)

 

Min egen erfaring som ansatt i privat attføringsbedrift.

Jeg er selv, etter å ha jobbet i oppfølgingstiltak i en privat attføringsbedrift, ikke overbevist om at dette gagner brukerne. Jeg ser en bransje som jager etter gode resultater og statistikk, som foretrekker kvantitet foran kvalitet. En bransje som ser penger og profitt fremfor mennesker. Min erfaring er at private aktører opererer med en mentalitet om at folk skal raskest mulig ut av tiltak, koste hva det koste vil. Fordi målene, kravene, pengene, rår.

Jeg, som kom fra jobber i idretten og kommune, fikk sjokk da jeg møtte mentaliteten i attføringsbedriften. Jeg gikk inn i jobben som karriereveileder for å hjelpe folk til et bedre liv, og jeg går ut i fra jobben med en formening om det er få av min sort. Det er få som meg, som fokuserer på flere faktorer i livet, for eksempel fysisk- og psykisk helse i kombinasjon med jobb. Jeg ble fortalt at jeg var for snill med arbeidssøkerne mine. Jeg brukte for lang tid på dem. En kollega av meg opererte med utsagn som «vi er ingen jævla drømmebedrift». Selv har jeg aldri vært mer sikker på- og komfortabel med- at jeg i den jobben var en godhetstyrann. (Spør du meg er det å være en godhetstyrann en forutsetning for å jobbe med mennesker, uansett rolle- og bransje.)

 

Salg av mennesker

En annen ansatt i bedriften fortalte meg at jobben vår ikke er for alle. Som jobbkonsulent må man like å selge, ble jeg fortalt. Og det viste seg, ifølge vedkommende, at mennesker som har jobbet med salg tidligere lykkes godt i jobben. Jeg lyktes ikke. Og selv om jeg ikke følte det slik da jeg fremdeles var ansatt, er jeg i grunnen ganske stolt av at jeg ikke hadde den høyeste formidlingsprosenten.  For jeg kan aldri bli den typen som dytter arbeidssøkerne ut i noe de absolutt ikke ønsker, fordi bedriftens formidlingsgrad blir høyere. Jeg kommer aldri til å bli den personen som pusher unge mennesker ut i et tre ukers vikariat fremfor å oppmuntre dem til å ta høyere utdanning, fordi mine personlige resultater ville blitt bedre av dette. Jeg vil være en del av en drømmefabrikk som lar arbeidssøkere drømme- og som tar utgangspunkt i styrkene deres. Jeg vil fortsette å være en person som har en genuin tro på at alle mennesker kan lykkes, for dette er min personlige overbevisning.

Jeg savner et fokus på å gi arbeidssøkere tid nok og rom nok til å finne frem til langvarige løsninger som er i tråd med det autentiske dem. Burde ikke dette være attføringsaktørenes egentlige rettesnor?

 

( http://hmsmagasinet.no/finner-ikke-balansen-mellom-jobb-og-fritid)

 

Et steg frem og to tilbake?

Jeg ønsker meg tall som viser oss hvor mange som returnerer til oppfølgingstiltak. I løpet av min korte karriere så jeg flere komme tilbake igjen. Flere arbeidssøkere ble skrevet ut i hui og hast, og kom tilbake kort tid etter, og jeg turte aldri stille spørsmålet, men skriver det her; hvordan tror dere at det føles for arbeidssøkerne å komme tilbake igjen? Nok en arbeidsgiver å forholde seg til, nok et kort arbeidsforhold som ikke ble noe mer, nok et forspilt forsøk i en rekke av nederlag. Atter en gang i tiltak i NAV. Det hersker liten tvil om at dette neppe er en god følelse for flertallet. Så hvordan kan attføringsaktører leve med dette på samvittigheten?

 

Vil vi ha et kaldere eller varmere samfunn?

Vi er flere som er bekymret for utviklingen i attføringsbransjen. Bekymret for fokuset på lønnsomhet og kostnadseffektivitet. Vi snakker om mennesker, som trenger bistand for å komme i jobb, men de «vanskeligste sakene», eller de som trenger mest bistand, er en ekstra stor kostnad mange av bedriftene helst ikke vil ta seg bryet med å hjelpe.

Vi trenger ikke en holdning om at mennesker er salgbare produkter som vi skal kvitte oss med raskest mulig for å få penger i kassa. Vi trenger en attføringsbransje med fokus på langsiktige løsninger. En attføringsbransje som har fokus på å komme med individuelle tilpasninger. Som har kunnskap om- og tro på- at vi må ta oss tid til å ha et helhetlig perspektiv i møte med mennesker for å forstå hva som hindrer dem fra å komme i arbeid.

Vi trenger et varmere samfunn. Vi mennesker kan gjøre andre mennesker friske gjennom å se dem, ha tro på dem. Men vi kan også gjøre vondt verre ved å presse, straffe, true.

Og for de av dere som leser denne teksten, og tenker «jada, jada, men vi MÅ ha fokus på målstyring for å lykkes! Sjekk ut denne: målstyring er dyrt, dumt og destruktivt.

 

Vår bedrifts verdigrunnlag

( http://www.mymasterboard.com/no/about.html)

 

En dag med hijab.

 

I dag har jeg gått med hijab. Ikke fordi jeg er en konvertitt; jeg er faktisk ikke religiøs i det hele tatt.

Men jeg har gått med hijab for å kjenne på hvordan det føles; om det virker restriktivt og hemmende, og for å kjenne på hvordan andre mennesker behandler meg, som antatt muslim.

 


 

Jeg vet ikke helt hvor jeg står i diskusjonen om hijab, burka, nikab.. Den ene siden av meg står fast på at alle disse religiøse symbolene hemmer kvinner, og at det er forkastelig at kvinner må dekke seg til for at menn ikke skal bli kåte. Ansvaret og skylda legges jo da på damene, men det er jo mennene som må klare å håndtere sin egen kåtskap. De er jo ikke dyr heller! Eller?

 

Samtidig ser jeg poenget til de kvinnene som vil bruke hijab, som vil uttrykke sin religiøse tro, som følger kultur- og tradisjoner. Kvinner som føler seg frie i valg av hijab, og som synes at dette er en viktig statement i forhold til sin identitet.

 

 

Jeg gikk med hijab uten noe klart standpunkt. Men jeg synes det er viktig at vi som ikke går med hijab faktisk tenker på hvordan vi ser på kvinner med hijab, hvordan vi snakker til dem. Møter vi dem med hat og avsky eller åpne armer? Min korte dag ikledd hijab gjør at jeg tror at kvinner med hijab ofte blir møtt med avsky.

 

Merete Hodne, frisøren som tidligere nektet en muslimsk kvinne behandling i salongen sin, er i disse dager i hardt vær igjen; fordi hun har nektet nok en kvinne ikledd hijab behandling. ( https://www.nrk.no/rogaland/hodne-forebudd-pa-a-bli-grilla-av-retten-1.13302477) Debatten om hijab, burkini, nikab, herjer i perioder i sosiale medier, og vi snakker om rett og galt, uten å kanskje tenke så mye på hvordan vi som ikke går med hijab møter disse kvinnene.

 



 

Min dag med hijab- i korte trekk:

 

+ Andre kvinner med hijab hilste og snakket til meg. Jeg følte meg inkludert og akseptert.

- De fleste andre stirret mye. En gammel, norsk dame så på meg med avsky. Virkelig, jeg har aldri fått et lignende blikk før, det var helt jævlig!

- Jeg følte at folk unngikk meg, tok barna sine vekk da jeg var i nærheten osv.

- Mange hvisket og tisket mye, og ble lange i maska da jeg snakket norsk.

+ Likevel fikk jeg samme service som vanlig på kafeene.

- I en tilbehørsbutikk ble jeg hilst på, men ikke spurt om jeg trengte hjelp, på tross av at jeg var i butikken lenge, og tydelig hadde vanskelig med å velge produkt. Hadde jeg ikke hatt på hijab er jeg overbevist om at en av jentene som jobbet der ville spurt om jeg trengte hjelp. Det samme gjaldt i to klesbutikker, hvor jeg prøvde masse klær og var tydelig usikker.

= Summa summarum så hadde jeg ingen ekstreme reaksjoner, men at kvinner med hijab blir behandlet som alle andre tviler jeg sterkt på. Ville jeg blitt møtt på samme måte dersom jeg gikk med et kors rundt halsen? Neppe. 

 



 

Jeg skal eksperimentere ytterligere med bruken av hijab, for å se hvordan det er å bruke hijab i også andre settinger. Stay tuned, folkens! Og behandle kvinner med hijab på en god måte!

Her ser du video fra dagen min: https://www.youtube.com/watch?v=-OpRbZpLJP0&t=9s

 

God helg <3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 




 

Klin til i 2017!

 

Vi er bare i starten av 2017, og allerede har jeg tatt noen store valg:

 

1. Jeg har sagt opp jobben for å satse fullt på enkeltkvinnsforetaket mitt.

2. Jeg har takket ja til tilbudet fra mekleren og skal selge leiligheten min for å

3. Flytte sammen med eksen min, faren til dattera mi; kjæresten min.

 

Dersom noen har lyst til å se mer om hvem jeg er, og hva jeg driver med, sjekk gjerne ut:

 

* Instagram: lonibp

* YouTube: https://www.youtube.com/watch?v=2kx2rkhnzSk&list=UUiDgOks2-vvskn8zcF7HR3Q

* Hjemmeside: http://lonipedersen.wixsite.com/livsstil

* Treningsreiser: http://www.jomfrureiser.no/spania-denia-selvaksept-trivsel-metal-styrke-og-trening

* Skriverier: https://radikalportal.no/author/lonibjerk/

 

Klin til i 2017! Du vet aldri hva som venter bak neste sving.  Drømmer kan bli til virkelighet!

 

( Beklager klisjeen, jeg kommer mer surmaga tilbake igjen. <3 )

 

 




 

La oss snakke om vaginisme. ( Godt smertefritt nyttår!)

Vaginisme er en smertetilstand som rammer mange kvinner.  Forskjellige kilder rapporterer alt fra 25-60% av kvinner som har en eller annen form av kronisk smertetilstand i vulva på et eller annet tidspunkt i sitt liv. Og antakeligvis er underrapporteringen stor. ( http://www.lommelegen.no/artikkel/vaginisme-hva-er-det-egentlig.)

Jeg har selv aldri lært noe som helst om vaginisme i oppveksten,  faktisk hadde jeg aldri hørt om vaginisme før jeg i voksen alder leste litt på internett. Jeg tenkte ikke på at jeg kunne ha vaginisme før gynekologen min sa det; han bare buste ut med det da han slet med å undersøke meg;" herregud, en skulle jo tru at du hadde vaginisme!" 

 


( http://www.vaginisme.info/causes-du-vaginisme/)

 

Jeg har lenge slitt under gynekologiske undersøkelser. Vært engstelig og nervøs i forkant. Vært redd, nesten paranoid, for kjønnssykdommer og kreft, selv om jeg aldri har hatt noen av delene. Dette har manifistert seg i at det nesten er umulig for meg å bli undersøkt nedentil. På tross av at jeg puster med magen og forsøker å slappe av.

 

Jeg begynte ikke å bruke tampong før jeg var godt oppi tjueåra. Og til dags dato kan jeg ikke bruke andre tamponger enn o.b pro comfort i de mindre størrelsene. Dette på tross av at jeg har fått barn, og på tross av at jeg har hatt en del ( sorry mamma) sexpartnere.

 

Ikke vet jeg hvor det stammer fra. Men undersøkelser nedentil har alltid gjort meg kvalm og svimmel, helt til den graden at jeg har vært på nippet til å kaste opp. Det har ikke alltid vært mulig for legen min å fullføre undersøkelsene, og jeg kan huske at jeg tidvis har hatt problemer med å gjennomføre samleie opp igjennom åra, uten at jeg har hatt manglende lyst. I et parforhold så sier det seg selv at dette er vondt, både for den om har vaginisme, og for partneren dens.

 


( http://www.sante-hypnose.com/fr/application-hypnose/couple-sexualite-hypnose/)

 

Det kan være mange grunner til at en får vaginisme. Det kan være stressrelatert, og det kan ha sammenheng med kroniske smertetilstander som f.eks fibromyalgi. Det kan også være et tegn på stram muskulatur, som gjerne kan komme av hard styrketrening.  Spør du meg er det altfor sjeldent at vi hører om vaginisme. Og at gynekologen min velger å buse ut med utsagnet viser jo kanskje at ikke alle fagfolk heller tar dette så alvorlig.

 

Jeg vil derfor anbefale alle kvinner, på selveste nyttårsaften, å kjenne etter om du har noen av følgende symptomer ( uten å bli helt paranoid og google deg ihjel på nyttårsfesten):

 

* Stram skjedemuskulatur.

* Ufrivllige muskelsammentrekninger i skjeden.

* Smerter ved samleie.

* Vanskelig/ umulig å gjennomføre samleie, på tross av lyst.

* Smerter i korsryggen.

* Sviende, brennende følelse i skjeden som ikke kommer av fysisk sykdom.

 

Og,dersom du nikker gjenkjennende til de fleste punktene, vil jeg råde deg til å kontakte fastlegen din og ta en prat om det så snart du har fått champagnen ut av blodet.

 

Det er mange som har vaginisme, faktisk anslås det at hver femte kvinne har smerter på grunn av vaginisme- eller lignende diagnoser, men det er altfor få som tør å si i fra om smertene, og få som vet at det faktisk er en diagnose man kan få hjelp for. Dette er en tendens vi må snu!

 


( http://www.flair.be/nl/strafverhaal/384082/tina-33-lijdt-aan-vaginisme)

 

Dersom du vil lese mer om vaginisme, kan du sjekke ut disse artiklene:

 

* http://forskning.no/seksualitet/2013/05/sjelden-lidelse-lukker-vagina

* http://www.kk.no/helse-kosthold-trening/smerter-under-sex-30751

* http://www.klikk.no/helse/doktoronline/sykdommer/article845884.ece

 * http://nhi.no/pasienthandboka/sykdommer/kvinne/seksuelle-smertetilstander-hos-kvinner-28550.html

 

Godt, smertefritt nyttår, damer! <3

 

En hyllest til lesbene!

Dette er en heterofil mammas hyllest til lesbene i det ganske land. ( Håper at jeg kan skrive lesbe uten å fornærme noen?)

Fra lesbeskeptiker til homoforkjemper.

Jeg var selv ganske skeptisk til lesber i tenårene. Jeg forstod liksom ikke om lesber var født sånn eller ble sånn, og syntes det var rart at de ofte så så «maskuline» ut. De var liksom så annerledes, ulike meg. Når jeg ser tilbake på det, forstår jeg likevel hva skepsisen kom av; den kom av svært lite kjennskap til temaet. Jeg hadde ikke hatt noen dårlige erfaringer med lesber, og var ikke selv ei «skaplesbe», nei, det var rett og slett på grunn av manglende kunnskap. Temaet kjønn, seksuell orientering og seksuell identitet, ble dessverre ekstremt sjeldent snakket om, slik jeg minnes det. Verken i familiære situasjoner, på skolen eller på idrettsbanen. Det eneste vi fikk vite om lhbt-personer var at det var OK å ha en annen legning, men det ble aldri normalisert eller likestilt med heterofili. Hvorfor lærte vi bare om det seksuelle aspektet ved å ha en annen legning? Hvorfor snevrer vi homofili inn til å bare handle om ulike preferanser ved kjønnsakten? Hvorfor hadde vi ikke en opplæring i menneskerettigheter og minoritetsaspektet, som gjorde at vi faktisk kunne forstå hvor mye urettferdighet lhbt-personer møter i hverdagen?

Mye har skjedd siden tenårene. Jeg har jobbet mye med tematikken både gjennom workshops, foredrag, konferanser og skriverier. Jeg har møtt meg selv i døra mange ganger, men etter hvert som min teoretiske og praktiske kunnskap og erfaring har økt, er jeg blitt desto mer liberal og forståelsesfull. Jeg har forstått at dette handler om menneskerettigheter snarere enn seksuell preferanse. For ti år siden ville jeg vært mye mer fordomsfull; jeg ville kommet med tåpelige konklusjoner om menneskers legning basert på gester og utseende. Jeg ville fremdeles sittet fast i konforme kjønnsuttrykk og sett på folk som «maskuline» eller «feminine» og trukket inn deres seksuelle legning ut i fra dette. I dag er jeg stolt av å kunne kalle meg feminist og homoforkjemper.

 


 ( http://www.tv2.no/a/3092087/)

 

Lesbiske kvinner som seksuell fantasi for heterofile menn.                                                                                                                                      

Som feminist og homoforkjemper har jeg på meg et par spesielle briller. Jeg er blitt mye mer bevisst på å se hvordan særlig heterofile menn ser på kvinners rolle og seksualitet, både heterofile og lesbiske kvinner. Hvorfor er det slik at det at to kvinner som har sex er et vanlig foreplay i en heterofil pornofilm?  Hvordan kan menn se på pornofilm med flere kvinner sammen, bruke lesbiske pornofilmer som et middel for sin egen nytelse, mens de utenfor soverommet er homofobe? Er det ikke et paradoks, en dobbeltmoral, i det å runke til lesber som har sex, mens man i det virkelige livet ikke anerkjenner dem som kvinner, som mennesker, som likeverdige?  Blir lesbiske kvinner egentlig sett på som individer, hele mennesker, eller blir de bare gjenstand for uønsket seksuell oppmerksomhet og fantasier?

 


( http://www.mirror.co.uk/3am/celebrity-news/cara-delevingne-kisses-girlfriend-st-6487422)

 

En verden uten homofobi?                                                                                                

Jeg er ikke lenger skeptisk til lesber. Det ville ikke gjort meg noe om det viser seg at datteren min er lesbisk, jeg synes faktisk at det ville vært kult og beundringsverdig om hun var det, og jeg ville vært stolt over å være mamma til ei jente som tør å være seg selv. Men hva med verden utenfor oss? Hva med alle de menneskene som ikke ønsker at homofile skal likestilles med heterofile, hva med de som tror at vi er likestilte, eller hva med alle de som fremdeles er opphengt i hvordan kvinner skal være og hvordan menn skal være?  Hvordan kan vi øke menneskers kunnskapsnivå og forståelse for hva det vil si å være lhbt`er? Og er det i det hele tatt mulig å få de «lesbepornorunkende» heterofile mennene med i homokampen?

Ja, jeg tror faktisk det. Jeg tror at vi kan skape en verden uten homofobi. Men det krever stor innsats og systematisk arbeid med temaet. Vi må anerkjenne at vi ikke er i nærheten av å være likestilte eller fordomsfrie ennå. Heterofile må fronte lhbt`eres rettigheter, på samme måte som jeg gjerne skulle sett flere menn fronte feminismen. Jeg vil derfor, som heterofil, som mamma, som tidligere Frp-er, hylle alle lesbene i Norge. Dere er flotte, sterke og tøffe. Dere er både maskuline og feminine, sterke og sarte, slik som alle kvinner, alle mennesker er.

 


( http://www.popsugar.com/celebrity/Cute-Portia-de-Rossi-Ellen-DeGeneres-Pictures-24440466#photo-24440466)



 

Kvinnekroppen i fysisk aktivitet

At kvinnekroppen skal være en fryd for øyet er ikke noe nytt. Da kvinner først fikk lov til å drive med enkelte organiserte idretter på slutten av 1800-tallet skulle de drive med aktiviteter som ikke gikk på bekostning av deres kvinnelighet. Kvinner burde ikke, skulle ikke, drive med alle aktiviteter, særlig ikke idretter med konkurransepreg; idretter som var for fysisk krevende.  Dette ble underbygget av både estetiske og medisinske argumenter, bla. knyttet til reproduksjon. Kvinnekroppen skulle bære frem barn, og det ble derfor frarådet dem å trene for hardt. For virkelig idrett, med svette, slim og snørr, var forbeholdt menn. «Mannskroppen tåler større påkjennelser»; det argumentet har jeg hørt utallige ganger. Og det å drive hard fysisk aktivitet var- og er på mange måter noe maskulint. For selv om det i dag er vanligere å se muskuløse kvinnekropper, er mange kvinner, særlig i treningssenterbransjen, livredde for å trene på seg store muskler. Nettopp fordi de ikke vil se mandige og maskuline ut. Da jeg jobbet som treningsveileder hadde jeg uttallige kvinnelig kunder som ba meg om ha dette i mente da jeg lagde treningsprogram for dem. Menn har gjennom tidene i kraft av sine ledende posisjoner som leger, ledere, trenere, på mange måter kunnet definere hva kvinner bør og kan drive med, og formeninger om hva som er feminint og maskulint gjør seg ikke noe mindre gjeldende den dag i dag.

 


( https://no.pinterest.com/pin/504895808200126807/)

 

Idrettskropper                                                                                                                       

Selv om kvinnelige  toppidrettsutøvere lever av prestasjoner, er ikke deres utseende, hvordan deres kropper ser ut, uten betydning. Det er akkurat som om de må bevise at de fremdeles er sexy og feminine på tross av sine idrettslige prestasjoner. Det finnes uttallige eksempler på dette, i magasiner og de store tabloidavisene hvor kvinnelige idrettsutøvere kaster klærne men styles fra topp til tå.  «Langrennsjentene» Johaug og Bjørgen er to damer som ofte portretteres i avisene. Therese Johaug slipper ikke unna spørsmål om hvilken truse hun har på seg, i mens det tidligere var et ekstremt fokus på Marit Bjørgens muskuløse og derfor maskuline kropp. ( Nå er det mammakroppen hennes som medieres i det uendelige.) Hvorfor fokuseres det så mye på deres kropp og utseende, som i grunn er irrelevant i forhold til hva de presterer? 

Kvinnekroppen skal altså ikke bare yte i idretten, den skal være til forlystelse og underholdning. I OL i 2004 herjet debatten rundt bekledning og sandvolleyball. Sandvolleyballen måtte ha en ansiktsløftning ble det sagt, og en slik ansiktsløftning skulle bestå i å kle av de kvinnelige sandvolleyballspillerne. De skulle spille i bikini eller badedrakt. Mannlige spillere derimot, skulle verken vise rumpe eller bar mage, de fikk instrukser om å spille i singlet og shorts, og ikke i bar overkropp. Hvorfor? Fordi det er menn som definerer og regjerer i sandvolleyballforbundet, som i de fleste særforbund og idrettsforbund.

 


( http://m.db.no/2012/03/21/sport/fotball/sandvolleyball/20781974/?www=1​)


 

Dårlige holdninger, særlig fra menn i ledende posisjoner                                                               

Jeg har, blant annet som ansatt og frivillig i idretten, vært i uttallige diskusjoner med menn som mener at kvinnefotball er kjedelig, og at kvinnelige fotballspillere ikke kan måle seg med mannlige fotballspillere. Både kolleger, frivillige, trenere. Det blomstrer med andre ord dårlige holdninger knyttet til kvinnekropp og prestasjon i en organisasjon som liksom skal være for alle, organisasjonen som skal være samlende for all idrett i Norge. Også i dagliglivet har jeg vært i slike diskusjoner jevnlig. Jeg har kompiser som mener akkurat det samme, at noen idretter bare er en dårlig motsats til «ordentlig» idrett, den idretten som menn driver med. Flere kvinnelige idrettsutøvere tjener mer penger på å posere halvnakne i et manneblad enn på å drive med idretten sin. Og flere idretter, bla.  kvinnefotball, har mange færre timer sendetid enn mannsfotballen. Det foregår med andre ord, etter mitt skjønn, diskriminering av kvinner både strukturelt og kulturelt, både i- og utenfor idretten.

 



( https://bikeshop.no/dameavdeling/klaer/dameavdeling/bukser/assos-tights-ll607-dame-vinterbukse-sort-uten-pad-str-s-3509150102-p0000020939)

 


Treningssenterkropper                                                                                                                         

I treningssenterbransjen opplever jeg også at kjønnsrollestereotypiene gjør seg gjeldende. Hvor blir det av kvinnene som trener maksstyre i benkpress, og hvorfor er det ikke flere menn som trener aerobic eller Zumba? Hvorfor ser vi bare treningstøy markedsført gjennom tynne, kvinnelige modeller i ført lite praktiske magetopper, som bare sitter på en ball, eller enda verre, bare står rett opp og ned? Hvor blir det av annonsene hvor treningstøyet faktisk er i bruk?  Når jeg sammenlikner annonser for kvinner og menn, ser jeg at treningstøy til kvinner stort sett bestandig markedsføres med en halvnaken kvinnekropp, som regel uten ansikt. Damer skyter rumpa ut og spiller på sex. Og hvis de ikke gjør det, trener de med "pinglevekter" og lager trutmunn. Kvinnene i annonsene må liksom alltid være vakre, ikke svette, ikke løfte for tungt. Dette kan sees gjennom et enkelt google- søk, eller ved å gå inn på ulike forhandlere, f.eks Rønisch, MXDC eller Ellos.

De mannlige modellene derimot, er stort sett bestandig helt påkledd, og jeg har ikke lyktes med å finne en eneste mannlig underkropp ikledd treningstights, som skyter rumpa eller skrittet mot kameraet

 


( http://www.whey-protein.co.uk/ladies-fitness-wear/246-camo-hotpants.html)

 

Vi har ikke kommet lenger..                                                                                                                               

Kvinner kan drive med flere idretter i dag enn på 1800-tallet, og selv om mange av de synlige maktstrukturene knyttet til kvinners rettigheter er forbedret, er det fremdeles mye holdningsarbeid som gjenstår. Det er mange formeninger om hva en kvinnekropp bør- og ikke bør gjøre, og disse spirer og gror i kulissene. Kvinner kan i vår tid drive med både vektløftning og tung styrketrening, men ikke uten å bli gjenstand for uønsket seksuell oppmerksomhet, eller å bli stemplet som maskulin hvis de trener seg til en muskuløs kropp; særlig hvis de har en muskuløs overkropp. Jeg har selv opplevd å bli stirret på og sjekket opp under trening, og også fått bemerket at jeg har en muskuløs kropp av vilt fremmede menn. Det kjenner jeg mange andre kvinner som også har opplevd. En mann ville vel aldri gått bort til en annen mann, avbrutt ham under treningsøkten for å konstatere at han så muskuløs og atletisk ut? Ville en kvinne gått bort til en mann og gjort det samme?

 


( http://thechive.com/2009/01/22/what-if-womens-soccer-were-all-models-21-photos/)

 

Kvinnekroppen objektiviseres og seksualiseres i bare større og større grad etter min mening, både gjennom mediene, sosiale medier, musikkbransjen etc. Det medisinske grunnlaget ligger ikke i like stor grad til grunn for diskriminering som det gjorde på 1800- og 1900-tallet, men et forvridd syn på hvordan en kvinnekropp skal se ut og hva den skal gjøre og ikke gjøre fremkommer like tydelig , men i andre former og forum, i vår tid.  

Kroppsidealet for kvinner har forandret seg, i retning tynn OG sterk slik jeg ser det. Likevel skal en kvinnekropp alltid være attråverdig, ikke for sterk og muskuløs, i så fall blir dette lagt merke til, kommentert, og ofte, som jeg har hørt, trekker menn gjerne inn seksuell legning i bildet. «Hun dama der må være lesbisk» har jeg hørt flere ganger enn èn, særlig hvis kvinnen har en muskuløs overkropp. Vår kropp, kvinnekroppen, er altså ikke bare en kropp, den antas å si noe om vår seksuelle legning og tilgjengelighet fordi vi enten passer inn under, eller avviker, i forhold til en slags mal om hva som en feminint eller maskulint. For virkelig idrett, virkelig tung trening, med svette, snørr og spytt sees fremdeles på som noe maskulint, noe forbeholdt menn.

 

                                                                                                                ( https://www.megapixl.com/three-beautiful-sexy-women-soccer-players-stock-photo-39878856)

 

Mann til mann

Menn er snåle vesener synes jeg, ganske ofte. Men aldri så snåle som når de skal forholde seg fysisk til andre menn. Det er ofte så anstrengt, og anspent. De fomler og knoter, hvor skal de legge armene, skal de klemme kinn mot kinn? Nei. De håndhilser. I en begravelse håndhilser de og sier «kondolerer». I barnedåp håndhilser de og sier «gratulerer». Selv om menn har en nær relasjon til en mann, noen ganger også nærere relasjon til en mann enn en kvinne, så velger de likevel å håndhilse på mannen og klemma dama. Menn vil altså heller klemme ei fremmed dame enn å klemme en nær mannlig venn..

Hvorfor er det slik egentlig? Når det generelle synet på menn er at de er mer fysiske enn oss kvinner? De dytter og slåss, de krangler ikke. De tisser ved siden av hverandre, de går i takling med andre menn i idretten, og de leker «pikk eller pung» i bassenget på nachspiel.

Likevel kan de altså ikke gjøre det kanskje mest fysiske av alt, nemlig å klemme hverandre? Dette virker for meg ganske paradoksalt. Samtidig som jeg tenker at det handler mer om at klemming liksom er noe mer intimt, følsomt, ofte en gest for trøst og omsorg. Menn skal jo liksom riste ting av seg, og ikke være så sarte som kvinner. Menn skal ikke gråte. Menn prater ikke om følelser og gråter på skulderen til hverandre, likevel gråter fotballspillere når de bommer på straffe. Nok et paradoks! Med andre ord er det slik at menn i noen settinger kan vise følelser; også gråte. I enkelte «rom» sees følelsesutbrudd, særlig gråt, IKKE på som feminint eller svakt, det er liksom greit, nesten en styrke?

 


http://astmaogallergi.blogg.no/1455223294_11022016.html)


 

Ikke smile, ikke le, ikke vise følelsene. Fra. Med. Nå.

Jeg opplever det altså slik at menn i de alle fleste situasjoner ikke skal vise seg svake, ikke klemme, ikke gråte. Men det har visstnok ikke alltid vært slik. For i følge Ekenstam, 2014, gråt mannlige krigere uhemmet i antikken. Blant annet fremkommer følgende sitat i artikkelen hans «Varfør gråter ingen i texas? Ur den manliga gråtens idehistoria.»: «Mennene i Akilles` hær gråt så sanden under dem ble våt av tårer.»  Menn kunne mao. gråte uhemmet en gang i tiden, foran hverandre, i en kontekst med bare menn tilstede.

 

Mannlig gråt var naturlig i antikken. Senere, etter som samfunnsutviklingen gjorde at menneskene søkte mot fornuften, logikken, hodet; ble selvbeherskelse og selvkontroll viktige dyder, eksempler på egenskaper dannende og siviliserte mennesker burde ha. Følelser, kroppen, og gråt som ufiltrert følelsesutbrudd gikk fra å være noe naturlig og selvsagt, til noe upassende, svakt, og skambetont.. Særlig for menn. I følge Ekenstam, 2014, ble følelsesutbrudd, gråten, på 17/1800-tallet noe som skulle skje i eget selskap. I takt med en økt individualisering i samfunnet, vokste det frem en ny mannlighet. Gråt og følelser ble en privatsak. ( Ekenstam, 2014)

 


( http://www.dagbladet.no/2015/12/24/sport/folkets_idrettspris/langrenn/petter_northug/42514592/)

 

Affeksjon i offentligheten.

På en arena kan vi derimot se menn klemme og gråte. I idretten. Her kan vi til og med se menn klappe hverandre på rumpa. De dusjer nakne sammen mange ganger i uka. Når lagkameraten scorer kaster de seg om halsen på hverandre, og når de bommer på straffe eller rykker ned til 1.divisjon  kan vi se mannlige tilskuere, og mannlige fotballspillere, felle tårer på tv-skjermen. Idretten er slik jeg opplever det et rom som er så heteronormativt, så grunnleggende maskulint, at menn kan gråte der uten å bli oppfattet som femi, svake eller homo. For idretten sees på som en kroppslig konkurransefylt utfoldelse, noe menn mestrer, et mannlig «rom» hvor maskuliniteten flommer over. Menn dominerer idretten på mange måter, særlig i forhold til ulike lederfunksjoner i idrettsorganisasjonen.

I de fleste andre samfunnsarenaer derimot, opplever jeg at «den nye mannligheten» dominerer, og at gråt og klemming fremstår som ugreit, upassende og rart, først og fremst blant menn selv..

Eller tar jeg feil?

 

 


http://www.psykologforeningen.no/publikum/blogger/rune-flaaten-bjoerks-blogg/mann-40-soeker-kos-med-menn)

 

 

 

 

En julefeiring for alle

Jeg tillater meg å komme med en moralsk pekefinger. For i mens du gleder deg til å fråtse i ribbe og akevitt- gruer mange mennesker seg til jul, særlig barn.

 

Skyhøye forventinger skaper ulykke, ensomhet og økt dødelighet

Førjulstiden er i gang. Julebrus og marsipan frister oss i butikkene, og vennene mine legger ut instagram-bilder av julepysjen sin- og forteller om hvor mange julegaver de har handlet inn. Vi gleder oss så fælt til jul, og tror kanskje at alle andre gjør det også. Men realiteten er at jula er et mareritt for mange.

For førjulstiden er for mange fylt av høstdepresjon, dårlig råd, ensomhet, og et sosialt press. Vi skal vise frem for verden at vi koser oss på julebord, vise frem hvor deilig det er å ha råd til å ta en førjulsweekend til Praha.  Og ikke minst skal vi handle mange, dyre, og flotte julegaver. I desember i fjor brukte vi 10 700 kroner per innbygger i detaljhandelsbedrifter. Penger mange faktisk ikke har. ( Setter seg i gjeld for å kjøpe julegaver)

Julefeiringen- og juletiden er ekstremt ladd, det er en høytid full av forventninger. Forventninger de fleste er redde for å ikke kunne innfri, og forventninger faktisk mange mennesker ikke kan innfri. Juletiden er en tid full av ensomhet. En ensomhet som faktisk er dødelig. (Flere dør av ensomhet i jula) I følge en amerikansk studie fra 2010 er 1. juledag, 2. juledag og 1. nyttårsdag dagene i året det dør flest mennesker. Forskerne vet ikke hvorfor det dør flere disse dagene, men de tror at det kan skyldes mer stress, og noen ganger mer tristhet i forbindelse med disse høytidene. Desember og januar er månedene med høyest dødelighet i Norge. (Dødelighet og årstid).

 

( http://www.spiir.dk/blog/sadan-sparer-du-penge-pa-julegaverne/)

 

Rus og julekos

I tillegg til at førjulstiden- og høytiden for mange er en tid med ensomhet- og depresjon, har vi også økt alkoholkonsum i juletiden.  «På cirka 20 år har forbruket i Norge økt med rundt 40 prosent, sier Stoltenberg, direktør i Nasjonalt folkehelseinstitutt.»  (Økt alkoholforbruk i Norge) Og desembermåned er den måneden i året vi drikker mest.

Den måneden vi er mest ensomme og har størst dødelighet er altså den måneden vi også drikker mest. «I jula blir følelsene forsterket. Ting som er bra, blir bedre. De som allerede har det vanskelig, får det verre, sier Kari Lossius, klinikkdirektør og psykolog ved stiftelsen Bergensklinikkene.» (Økt alkoholforbruk i Norge) Og altfor ofte går disse forsterkede negative følelsene- og det økte alkoholkonsumet utover barna.

 


http://fitness35.ru/index.php/articles/35-2011-10-27-12-57-58/97-2012-02-22-06-11-56


 

Høytid for overgrep mot barn.

For de fleste overgrepene mot barn skjer i jula. Flest overgrep mot barn i jula.  Jula, som skal være barnas høytid, en høytid full av trygghet og glede, er for mange barn en høytid full av frykt. 1 av 5 barn i Norge opplever seksuelle overgrep. Og det tar i snitt 17,5 år før en person tør å stå frem. Med andre ord er barn blitt voksenpersoner før de tør å fortelle om overgrepene de oppleve i barndommen. Statistikk viser at 95 prosent av overgrepene utføres av en tillitsperson som står barna nært, for eksempel en forelder. Med andre ord er juletiden, en familiehøytid, en tid hvor voksenpersoner har økt tilgang på barn. 1 av 5 barn opplever overgrep

 

Min egen erfaring som barn.

Jeg er selv småbarnsmor, og har vokst opp i en familie hvor den ene forelderen hadde høyt alkoholkonsum i høytidene, særlig i jula og nyttårsaften. Og selv om jeg heldigvis aldri har opplevd overgrep husker jeg den sterke følelsen av usikkerhet og utrygghet jeg kjente de gangene pappa drakk. Vi vet jo at folk får sterkere følelser på fylla, at noen «endrer» personlighet på fylla. Selv synes jeg dette er ubehagelig til og med også i voksen alder.

De voksnes økende alkoholkonsum er egoistisk og uforsvarlig. Det finnes etter mitt skjønn ikke en eneste god grunn til å drikke seg beruset foran egne, eller andres barn. Det handler om manglende selvkontroll- og selvbeherskelse. Ifølge en undersøkelse  gjort av Statens Institutt for Rusmiddelforskning gruer 150.000 barn i Norge seg til jul på grunn av foreldrenes alkoholforbruk. Jeg håper at vi gjennom å sette fokus på dette i god tid før jul kan snu de fleste av disse barnas «gruing» om til «gleding.»

 


( http://www.klikk.no/foreldre/smabarn/barneoppdragelse-1432544.ece) 

 

Tør vi handle annerledes denne jula?

Det hjelper selvsagt ikke bare å synes synd på. Det holder heller ikke å skrive- lese- dele artikler om temaet, vi må ta hverdagsgrep. Vi kan handle inn mindre alkohol. Vi kan ønske oss billigere, enklere julegaver og fokusere mer på hva vi kan gjøre for andre i jula.

Men da må vi tørre å si nei. Nei til ødsling, nei til pompøs- og materialistisk jule- og nyttårsfeiring. Og ja til å ta grep, erkjenne våre «synder» og endre handlingene våre fra i dag. Hvis vi fra i dag kan bli flinkere til å se hverandre, og flinkere til å se oss selv utenifra og erkjenne, tror jeg at juletiden kan bli bedre for oss alle. Og hvis vi bekymrer oss for andre, særlig barn, i jula, må vi tørre å melde fra.

 


http://www.familieverden.no/Oppdragelse/Barnet-i-familien/Slik-oppfatter-sma-barn-julen/)

 

Ønsker alle en rolig, nøktern og hyggelig førjulstid!

 

 

 

 

Et fullverdig (dyre)liv.

Hvorfor måler vi fremdeles et dyreliv som mindre verdt enn et menneskeliv?

Vi vet at dyr føler smerte og frykt. Og krenkelse og sorg. ((https://www.nrk.no/dokumentar/dyr-foler-smerte-som-mennesker-1.11284098) Vi kan lese forskningsrapporter om dyrs følelsesregister- som er på linje med menneskers, vi kan se spillefilmer basert på ekte historier om kjæledyr som venter i årevis på sin døde eiers tilbakekomst, og vi kan se utallige dokumentarer om mishandling av dyr på sirkus og dårlige forhold på pelsdyrfarmer.

Likevel lar norske familier katten bli igjen på hytta eller feriestedet. Vi leser stadig avisartikler om at kattunger kastes i søpla, i havet, eller på motorveien. Vi putter en krok i fiskens munn og lar den ligge og gispe etter luft på land, og kaller det avslapning.

Og ikke minst, vi handler pels for pelsens estetikk..

 


(https://www.nrk.no/norge/dette-motte-mattilsynet-under-inspeksjon-1.13177688)

 

*Hvordan kan vi se på dyr som «bare» dyr; på noe med annet verdi enn et menneske?*

 

Mishandling av dyr= barnemishandling og kvinnemishandling

Mishandling av dyr er ikke noe nytt. Ikke noe unikt. Da jeg var ung fortalte noen eldre gutter på barneskolen at de hadde puttet sennep i baken på en katt. De fortalte om uskyldig «moro», og «tøys» med katter. For det var jo så mange katter uansett! De dreiv med mishandling av dyr, allerede i barneårene.  

Det var alltid gutter som jeg fikk høre denne dritten i fra. Og hvis du ikke synes at dyremishandling er urovekkende i seg selv, bør du være klar over at det er en klar forbindelse mellom dyremishandling, barnemishandling og kvinnemishandling:

Internasjonal forskning viser at 48 % av innsatte i fengsel som soner dom for voldtekt rapporterer at de har mishandlet dyr. Av innsatte som soner dom for seksualiserte drap rapporterer 36 % at de har mishandlet dyr i barndommen og 46 % at de har mishandlet dyr i ungdomsalder. 30 % av de innsatte som soner dom for barnemishandling, innrømmer å ha begått dyremishandling. 63 % av de som er dømt for generell, uspesifisert vold, har begått voldelige handlinger mot dyr. (https://tv.nrk.no/serie/brennpunkt/mdup11001613/08-10-2013#t=33m21s)

Vold mot dyr, tortur og pining av dyr er med andre ord ikke bare et «dyreproblem»; det er vårt problem, et problem som har klar sammenheng med andre voldelige handlinger.

 


( http://old.dyrebeskyttelsen.no/aktuelt/20060206_pelsdyrfarmer.shtml)

 

Uetisk pelsdyrnæring- for jåleriets skyld.

I Norge har vi fortsatt pelsdyroppdrett. Rev og mink avles fram i små nettingbur på pelsfarmer. Og pelsdyrnæringen får årlig flere millioner i subsidier fra staten. (https://www.dyrevern.no/politikk_samfunn/politikk/44_millioner_i_subsidier_til_pels)

Norpels, eller Norges Pelsdyralslag, er medlemsorganisasjonen for norske pelsdyroppdrettere. De markedsfører sin næring som: distriktsvennlig, miljøvennlig, fremtidsrettet, dyreomsorg og eksportsuksess. (http://www.norpels.no/wp-content/uploads/2014/01/pdf_brosjyre-politisk.pdf)

Dette på tross av at folk flest ikke ønsker pelsdyroppdrett i Norge, og til tross for at syntetiske stoffer som fleece og boblestoff er langt bedre egnet enn pels til å holde kulda ute. Polfarere og andre som trenger ekstremt godt vern mot kulden, bruker disse i stedet for ekte pels. (http://www.dyrebeskyttelsen.no/nyheter/62-mot-og-kun-15-for-pelsdyroppdrett#.WAi1x_mLTIU)

 

*Så hvorfor tviholder Norge, og regjeringen, på en næring som er avleggs og uønsket?*

 


( http://old.dyrebeskyttelsen.no/aktuelt/20060206_pelsdyrfarmer.shtml)

 

Pengene og forfengeligheten rår.

 «Kina, Russland, Korea og USA er de aller viktigste markedene for pelsprodukter. Svært mange av de ledende motehusene i verden har pels med i kolleksjonene, og dette bidrar til at pels selges over alt hvor klimaet tilsier det.» ((http://www.norpels.no/wp-content/uploads/2014/01/pdf_brosjyre-politisk.pdf))

 Flere av de største motehusene bruker pels i sine kolleksjoner. Gucci, Versace, Fendi, Chanel, Hermes, D&G og Dior er merkene som avsløres å ha direkte forbindelse med den europeiske kaninoppdrettsindustrien i CAFTs avsløring. Disse merkene blir solgt i Norge i flere forretninger. NOAHs Ark har også funnet italiensk kaninpels i norskproduserte pelsvarer og andre merker i norske butikker, blant annet i Isaksens Pels, Corneliussen Pels og hos Riccovero i Oslo. (http://www.dyrsrettigheter.no/pelsindustri/pels-fra-bur-til-butikkvindu/)

Ulike pelsbutikker i Norge forteller om 20 % økning i omsetning når det blir kaldt. Men hvorfor tviholde på denne myten når vi vet at andre syntetiske stoffer gjør at vi holder varmen bedre?

Prisen på pels øker, og Kina og Russland er de ivrigste pelskjøperne. Men hvordan kan vi snakke om kroner og øre når fakta er at dyr mishandles og pines. Hvordan kan vi tenke profitt før etikk? (http://www.dagbladet.no/2011/02/21/nyheter/innenriks/pels/pelsdyrneringen/15510448/)

 


( http://www.ba.no/dyr/nye-skrekkbilder-fra-pelsdyrfarmer/s/1-41-5366546)

 

Fakta om mink og rev i norske pelsdyrfarmer:

  • I naturen lever villminken alltid i nærheten av vann, langs vassdrag, ved ferskvann eller langs kysten. Minken har delvis svømmehud mellom tærne.
  • Det typiske minkburet på en pelsdyrfarm er på størrelse med en handlevogn ? cirka 1/4 kvadratmeter. Der lever to mink.
  • Mink drepes vanligvis ved at de settes i et gasskammer med CO2.
  • En del mink reagerer med abnorm adferd, som å bite på egen kropp. Dette er konsekvenser av å putte dyr i et habitat som strider i mot deres basale behov. (https://www.dyrevern.no/resources/files/Fakta_pelsdyroppdrett.pdf)

 

  • Rever har et velutviklet og sosialt variert liv i naturen. Selv om de jakter alene, er de sosiale og lever i par.
  • Et vanlig revebur på en pelsfarm er på 0,8 kvadratmeter. Her kan reven knapt strekke seg ut - en rev er ca. 70 cm lang fra snute til halespiss.
  • Manglende mulighet til naturlig aktivitet, som jakt, graving og lek, bidrar til å gjøre rever i bur frustrerte. Resultatet kan bli adferdsforstyrrelser. Dette antas å være noe av grunnen til at revemødre i bur kan reagere abnormt, og skadebite eller drepe sine egne valper.
  • Rev drepes vanligvis ved at bonden holder reven fast med tang rundt halsen, og at reven får en elektrode stukket inn i munnen og én i endetarmen. Deretter skrus strømmen på. (https://www.dyrevern.no/resources/files/Fakta_pelsdyroppdrett.pdf)

 

*Hvordan kan vi forsvare en slik næring, i 2016??*

 


( http://www.ba.no/dyr/nye-skrekkbilder-fra-pelsdyrfarmer/s/1-41-5366546)

 

Heldigvis sier flere nei til pels

H&M, Zara, Lacoste, Mango, Calvin Klein, Tommy Hillfiger, Ralph Lauren og Stella McCartney er blant designerne som for lengst har sagt nei til å bruke pels i sine kolleksjoner. I år har også Armani gått inn for et pelsforbud.  (http://melkoghonning.no/giorgio-armani-sier-nei-til-pels/ )

Moteuka i Oslo har også gått inn for å være helt pelsfri. (https://www.nrk.no/kultur/norsk-moteuke-blir-pelsfri-1.7416347 )

Flere andre land i Europa har forbud mot pelsdyroppdrett. Veterinærforeningen i Norge vil avvikle pelsdyrfarmene. (http://motemotpels.no/)

 

*Er ikke alle disse punktene tydelige tegn på at det er på høy tid å forby pelsdyroppdrett i Norge?*

 


( http://www.aftenposten.no/norge/Vurderer-tvangsavvikling-av-pelsdyrfarmer-246618b.html)

 

Vi må avvikle pelsdyrnæringen i Norge- nå!

Vi må stå samlet og vise at denne typen næring ikke er ønsket. Vi må signalisere at et dyreliv, dyrevelferd, betyr noe for oss, og synliggjøre at noen menneskers forfengelighet ikke skal få lov til å legitimere dyremishandling.

Lørdag 12. november arrangerer Noah fakkeltog mot pels over hele landet. Engasjementet for fakkeltoget, som arrangeres hvert år, øker i antall byer- og antall deltakere. I 2015 gikk over 8000 mennesker i fakkeltog. I år liker godt over 9000 mennesker fakkeltog mot pels sin Facebookside. ( http://pelsut.no/noahs-arbeid/fakkeltog-mot-pels/)

Så møt opp 12. november og marker at du tar avstand i fra pelsdyroppdrett! På denne siden finner du tid- og oppmøtested for fakkeltog i din by: https://www.facebook.com/motpels/?hc_ref=PAGES_TIMELINE&fref=nf

 

La oss stå sammen og vise regjeringen hva vi mener om norsk pelsdyroppdrett!

Slipp ut magen!

Kanskje er det flere enn meg som er vokst opp med lærdommen om at vi må holde inn magen? Inn med magen, ut med puppene, så får vi så fiiiin holdning og ser sååå flotte ut!!

Men jeg tror ikke dette er bra for oss. Jeg tror det gjør at vi ikke slipper pusten ned i magen, som vi faktisk burde, og at vi istedenfor får en stram brystmuskulatur, spenninger i overkroppen og overfladisk pusting.

Jeg er selv et godt eksempel på det. Jeg har bestandig hatt komplekser for magen min, og sliter med det ennå. Jeg har også drevet mye med styrketrening og her lærer vi jo om å holde buktrykket. Om å stramme musklene både for å kunne løfte tungt og for å se stramme og flotte ut som PT`er. Og jeg sliter virkelig med å puste med magen!

 

Jeg har derfor som mål å slippe ut magen oftere. Å forsøke å skamme meg mindre over kvapsemagen min, og oppfordre andre til å gjøre det samme. Jeg formaner det til damene på Zumbatimen min; pust med magen! Slipp magen ut!

Og vil oppfordre alle verdens kvinner og menn til å gjøre det samme.

 

 


- Jeg er ikke gravid, bare feit!

Deprimert uten å vite det.

Å være deprimert.. En mørk, uflid og suicidal skikkelse som sitter i et hjørne av leiligheten sin, apatisk. Som ikke klarer å jobbe. Som ikke har noen nære relasjoner. Som ikke vil leve.

Eller? Har du tenkt på at denne stereotypien kanskje er feil? Eller at det finnes uendelig mange grader og variasjoner av depresjon?

Og tror du meg hvis jeg sier at det faktisk er mulig å være deprimert uten å vite det?

 

2014 var et år med mange omveltninger for meg. Jeg var fysisk sjuk i lang tid etterpå, og strever til dags dato med en kronisk utmattelse. Men stressymptomene mine var fysiske, og tanken på at jeg kunne være deprimert streifet meg aldri. For jeg var jo mye sterkere enn det! Jeg var jo ikke en sånn dyster og livslei type.. Jeg hadde jo venner, trente ofte, jobbet fullt og var en god mamma og kjæreste. Kreativiteten min blomstret.. Jeg var jo bare syk av stress?

 

Jeg har tenkt på det mange ganger i etterkant.. Kanskje jeg var deprimert, hadde angst, og at det var dette som bikket meg over kanten og gjorde meg sjuk? Og alt det jeg ble utsatt for og opplevde i 2014 ble enda verre for meg fordi jeg hadde en angst og depresjon i utgangspunktet?

Jeg vet ikke helt.. Men jeg kjenner nå, for første gang på flere år, en følelse av å være meg selv igjen. Og det har jeg ikke fått til alene.

Jeg kan nå trappe ned på medisiner jeg vegret meg for å begynne på, medisiner jeg fryktet fordi jeg ikke anså meg selv som deprimert. Medisiner som har gjort meg mye bedre, og som gir meg en følelse av å være meg selv igjen, etter å ha gått i flere år og ikke visst, eller å ikke ha turt, å kjenne etter hvordan jeg egentlig hadde det.

 

Jeg vil derfor råde andre mennesker til å snakke med legen når en går igjennom livskriser. Jeg vil råde leger til å spørre om hvordan pasienten har det psykisk på samme måte som en snakker om smerter i nakke og ledd. Jeg har fått ny innsikt de siste årene- både gjennom min egen situasjon- og i jobben som veileder, hvor mange som har en psykisk lidelse i større eller mindre grad, men som ikke erkjenner det. Som ikke tør erkjenne det, eller kanskje enda oftere, at de ikke vet at de er deprimerte.

 

Så ta en test hos legen. Snakk med terapeut. Begynn på medisiner hvis det er det som må til, og vit at det er ekstremt vanlig, dessverre, å slite psykisk.  Vi må snakke det i hjel!

Fakta om fi**a

Kvinner opererer underlivet sitt for å se «vakrere» ut.  Kvinner i pornoindustrien har små og symmetriske kjønnslepper, noe som gjør at flere vanlige kvinner skammer seg over eget underliv og faktisk legger seg under kniven. «Joda, men de må få velge som de vil», sier noen. Neida, hadde de ikke hatt et press på seg; en formening om hva som er «pent» og «riktig» ville de aldri kjent på skammen og heller aldri operert seg, svarer jeg.

Jeg vil derfor være med på å forsøke å flytte fokus fra hvordan musa ser ut til hvor fantastisk den fungerer. Lysthuset, kusa, skattekista; er en fantastisk del av kroppen vår, og noe vi bør være stolte av uansett utseende!

 


 

1. Lukt og smak

Ja, kvinners underliv lukter og smaker. Godt til og med, hvis du spør partneren din.

 

2. Orgasme

En gjennomsnittlig kvinnelig orgasme varer i 8 - 10 sekunder, og noen hevder at det at er mulig for noen kvinner å ha opp til 100 orgasmer på en time. Ikke det at dette er noe å strebe etter, men vis meg en mann som får til det samme?

 

3. Klitoris

Klitten er ikke bare en liten ert. Det vi ser med det blotte øyet er bare en bitteliten del av et større organ, et organ som er til for nytelse. Så la deg selv få lov til å nyte, selv om du har skeive, store, små, lyse eller mørke kjønnslepper.

 

4. Jomfruhinna finnes ikke

 Nei; det finnes ingen heldekkende hinne i skjeden vår, verken før eller etter at man debuterer seksuelt.

 

5. Store kjønnslepper er vanligst

Det er faktisk vanligere med store kjønnslepper enn små; altså at en større prosentandel av kvinner flest har store kjønnslepper enn motsatt. Så hvorfor skal i all verden strebe etter å ha noe som er «unormalt?»

 

6. Fordel med lange kjønnslepper

Lange indre kjønnslepper gjør faktisk at du lettere kan oppnå orgasme, og du kan få ekstra stimuli ved samleie. Så kanskje vi kortleppede egentlig har en hel del å misunne våre langleppende medsøstre for?

Surf****mamma

Surfittemamma, hun er ikke grei
Hun synser og mener og blogger i vei
Hun bruker lite sminke og går ikke i string
Hun bryr seg svært lite om penger og ting
Men kvinner og dyr og minoriteter 
skal hun mase og kjase om, for et petimeter!

 

Sur og streng og rød feminist
Det er hun bare fordi hun er trist

Mas og kjas, om hun bare kunne tie!
Den kroppen hun har den er skapt for å die!

 

Hvis hun bare kunne bry seg mer om sine plikter i hus 
og mindre om begrepene kuse, fitte eller mus 

Ville alle menn hatt henne, ikke bare forhatt henne
Hun ville levd så stille, rolig og fredelig!


( Og kjedelig, betydningsløst og begredelig.)

For jeg vil heller være aktiv, uttalt og "sur"
enn en passiv observator som venter på en "kur"

Les mer i arkivet » Juli 2017 » Juni 2017 » Mai 2017
hits