hits

I disse konfirmasjonstider.

( Sjølfie backstage på Hjertnes Kulturhus)

 

Jeg har vært så heldig denne helga at jeg har fått lov til å være hovedtaler under konfirmasjonsseremonien til Human-Etisk Forbund i Sandefjord. Dette var en helt ny funksjon for meg, og jeg håper at jeg har gitt ungdommene noen gode råd på veien.

Jeg fikk en melding i fra en av mine lesere med spørsmål om jeg kunne legge ut talen min her, og det gjør jeg så gjerne. Jeg legger ut talen i sin helhet. Jeg kjørte nemlig en forkortet utgave under de fleste seremoniene, ettersom jeg brukte tjue minutter på hele talen under første seremoni. (Ganske dritiut i og med at jeg kun disponerte 10-15 minutter, men etter noen justeringer var jeg innafor og talen blei god.)

Så, her er den ihvertfall. Takk for at dere tar kontakt med meg og spør om sånt <3

 

Kjære foresatte, kjære konfirmasjonsledere, og kjære konfirmanter. Gratulerer med dagen i dag!

Dere konfirmanter er fremtiden vår. Dere er håpet. Dere er middelet i en kamp mot et stadig kaldere samfunn med økende fremmedfrykt, homohets og kvinnehat.

Dere som sitter her er privilegerte. Ikke få dårlig samvittighet fordi jeg sier det, men dere er privilegerte, heldige. Vi representerer et mindretall av verdens befolkning, den rike delen av verdens befolkning. Men heller ikke vi har det bare enkelt.

Da jeg var like gammel som dere, tro det eller ei, jeg har vært det en gang, for ca. halve livet mitt siden, tenkte jeg nok ikke så mye over hvor heldig jeg var. Jeg tenkte ikke så mye over at jeg var hvit, etnisk norsk, heldig, før jeg opplevde at min beste venn på ungdomsskolen ble deportert tilbake til Kosovo rett etter krigen. Hun ble borte fra en dag til en annen. På tross av at foreldrene hadde lært seg norsk, på tross av at de begge var i jobb. Jeg glemmer aldri smilet hennes, den milde, rullende latteren. Jeg håpet alltid at hun skulle komme tilbake, men det gjorde hun aldri.

 

Siden den gang er jeg blitt mer bevisst på mye. Det er en av de tingene som skjer når dere blir halvgamle som meg, dere begynner å tenke tilbake på barndommen og ungdomstiden. Og min barndom- og ungdomstid var i stor grad preget av utenforskap.

Jeg var ikke som alle andre, og selv om ingen er som alle andre, var det flere grunner til mitt utenforskap. Mamma oppdro meg aleine, og vi hadde alltid dårlig råd. Jeg var ikke i Syden før jeg var 19 år. Jeg hadde ikke råd til det nyeste, det kuleste, og noen ganger hadde vi ikke råd til å være med på vanlige ting som bursdagsselskaper eller idrett.

Mamma gjorde så godt hun kunne. På samme måte som jeg gjør så godt jeg kan for min datter. På samme vis som dere vil gjøre for deres barn. Likevel vil flere av dere kjenne på utenforskap i en eller annen form i løpet av livet. Særlig i den tiden vi lever i; med et stort press på å se perfekte ut- og leve spennende liv. Jeg har snakka mye om sosiale medier med mine konfirmanter i Larvik. Visste dere at Instagram er det mediet som påvirker psyken vår mest negativt? Visste du at du som bestemor (dersom du har Instagram) blir like negativt påvirket som barna- og barnebarna dine? Visste dere at over femti prosent av jentene i Vestfold sier at de ofte opplever livet som et slit, ifølge en undersøkelse gjort av høgskolen? Dere kan si nei. Dere kan la være, dere kan være generasjonen som viser det uperfekte, det hverdagslige, og som er med å bidra til at andre ungdommer, ungdommer som også kommer etter dere, vil slite mindre psykisk.

 

Dere er alle forskjellige. Noen er mørke i huden. Cirka halvparten av dere er jenter. Flere av dere har- eller vil komme ut av skapet på et tidspunkt.  På skolen er homo og hore de mest brukte skjellsordene fremdeles. I USA skyter ungdommer hverandre i klasserommet, og i mange store Europeiske byer faller unge gutter inn i miljøer med ekstremisme og vold, på jakt etter fellesskap, tilhørighet og kjærlighet.

Selv har jeg levd et beskyttet liv, slik mange av dere også lever. Jeg har hatt en mamma som tok vare på meg, og som hjalp meg med det hun kunne. Men hun kunne ikke hjelpe meg med alt.

For noen likte meg ikke, av grunner jeg til dags dato ikke kjenner til. Noen syntes jeg var annerledes, og de fortalte meg det titt og ofte. Jeg har blitt kalt feit utallige ganger i mitt liv. Det begynte allerede på starten av barneskolen. Og jeg fikk kallenavn kastet etter meg helt til slutten av ungdomsskolen. Da forstod jeg ikke hva jeg hadde gjort galt. I dag forstår jeg at jeg ikke gjorde noe galt. Jeg var bare annerledes. Jeg kledde meg i klær jeg syntes var fine, ikke det som var kult. Jeg husker en episode på barneskolen hvor jeg hadde pynta meg. Jeg hadde sett det i et ungdomsblad, ei kul jente med spisepinner i håret, og jeg brukte lang tid hjemme før skolen for å få det likt som henne. Jeg følte meg stolt og fin og kul. Men da jeg kom på skolen lo en av gutta i klassen av meg. Han sa at jeg så rar ut, spurte hvorfor jeg hadde de greiene i håret, og jeg husker at jeg følte meg så dum. Det er første gang jeg kan huske at jeg skammet meg over å være annerledes. Nå er jeg stolt av å være annerledes. Jeg lever av å være annerledes.

 

I Larvik, Sandefjords dølle lillebror hvor jeg kommer fra, oppgir 1 av 3 at de mobbes på skolen. Mange barn og ungdommer mobbes på nett, og det er vanlig å bli mobbet på grunn av hvordan man ser ut. I ungdomstiden hatet jeg kroppen min. Jeg var overbevist om at jeg var feit, overbevist om at det å være tjukk var stygt, og feil, og at det var noe galt med meg. Jeg var jojo-slanker i mange år, og først nå, som 31 år gammel dame, kan jeg se meg selv naken uten å skamme meg. Ungdommer i dag utsettes for enda mer kroppspress enn jeg gjorde da jeg var 15. Tenk på alle reklameplakatene, bildene på instagram, på sminkevideoene på youtube. Noen prøver å overbevise dere om at dere er uperfekte. Noen tjener gode penger på å forsøke å få dere til å føle dere stygge. Men uansett hva de sier, uansett hva noen sier, er du flott som du er. Du er mer enn god nok. Og la aldri noen overbevise deg om noe annet!

 

Jeg ble født jente, født kvinne. Og jeg har alltid kjent at det var riktig, kjent meg komfortabel i mitt eget kjønn. Mange mennesker blir derimot født i feil kropp. Skammen er stor, selv om det er lettere i 2018 enn før. Han, hun og hen. Tenk litt på det. Er du flink til å bruke ordet «hen»? Eller kaller du det «gutteting» og «jenteting»? Kanskje tenker du at mannsfotball er bedre, viktigere, enn kvinnefotball?

Jeg har opplevd mye rart som jente, mye som ikke er greit. Ting som jeg er sikker på at gutter ikke opplever i like stor grad. 80 % av alle voldtektssaker i Norge blir henlagt. Sterilisering koster tre ganger så mye for kvinner som for menn. Noen leger reserverer seg mot å henvise kvinner til abort. Dette er Norge i 2018.

I Norge i 2018 hetses kvinner dobbelt så ofte på nett som menn. Det er voksne menn som hetser mest. Sophie Elise, Erna, Sylvi er kvinner som alle har opplevd trusler om gruppevoldtekt fra fremmede menn på nett.

Selv har jeg sluppet unna det verste. Men jeg har blitt tatt på av en leder. Jeg har opplevd å bli snakket ned til, opplevd å bli ydmyket, krenket, sett ned på. Det er på ingen måte greit, men jeg har fått spisse albuer av det. Spisse nok albuer til å være stolt av å være kvinne. Vi kvinner får til alt bare vi får muligheten. Men vi får ikke alltid muligheten.

I flere land blir kvinner kneblet. Typiske kvinneyrker har lavere lønn enn mannsdominerte yrker. I enkelte land får kvinner knapt nok kjøre bil. Kvinner blir voldtatt- og straffedømt for voldtekten. I noen land er det straffbart å ta abort, og i flere land, også i Norge, omskjæres unge jenter med kniv på kjøkkenbenken. Men vi lar oss aldri stoppe, lar oss aldri tie til taushet.

 

Så til dere fantastiske ungdommer. Både mørke og lyse, tjukke og tynne, fattige og rike, han, hun eller hen, dere er fremtiden. Det er dere som tar over stafettpinnen etter oss andre halvgamle/ halvunge, det spørs litt hvordan du ser på det. Dere er håpet. Dere kan forandre verden, gjøre verden til et sted hvor alle kan ha det bra. Vi er heldige, vi er privilegerte, fordi vi har denne muligheten. Muligheten til å skape morgendagen, til å gjøre verden til et bedre sted. Dere som konfirmanter står på terskelen til voksenlivet, på terskelen til så mye. Og det kan sikkert virke skremmende. Men vit at du har mange gode tider i vente. Du vil formes, bli noe, utvikle din egen stemme, en stemme som betyr noe. En stemme som kan påvirke.

Så tenk over hvordan du oppfører deg mot andre. Tenk på hvordan du kan spre kjærlighet, og rette opp i skeivhetene som finnes. For de finnes. Se de rundt deg, strekk ut ei hånd, og tør å være den som står opp mot urett. Du kan gjøre en forskjell. Du har hele livet ditt foran deg. Så husk at du er god nok som den du er. Uansett hvordan du ser ut, uansett hvordan karakterene dine er, uansett om du skiller deg ut eller ikke.

 

Til slutt, kjære konfirmanter. La meg komme med noen råd til deg helt på tampen:

  1. Gjør som mora di sier.
  2. Ikke send nakenbilder av deg sjøl.
  3. Slutt aldri å leke.
  4. Still alltid kritiske spørsmål.
  5. Tør å være deg sjøl
  6. Tør å stå opp for andre
  7. Tør å stå for det du mener er viktig.

 

Du kommer til å bli en awesome voksenperson, det er jeg overbevist om. Gratulerer med dagen alle sammen!

 

Anti-skjønnhetstips.

 

"Alle" synes at kroppspress er dumt. "Alle" mener vi tar skade av å se det perfekte og retusjerte, og å ha dette som rettesnor. Samtidig legger "alle" ut bilder av seg sjøl på sitt beste i sosiale medier. Sminkede, slanke, polerte. Hvorfor?

Unge jenter mener at forbilder som viser det motsatte trengs. De vil se noe annet, og mener at dette "andre" vil føre til at de føler seg bedre sjøl. Samtidig handler de produkter, leser blogger- deler videoer av jenter som fronter sminkevideoer, botox og slankepiller.

Hvorfor?

Mange kan stå på barrikadene mot kroppspress, og samtidig legge ut bilder av seg sjøl med trutmunn og tonnevis med sminke på- på Instagram.

Hvordan?

Hvis vi veit at det å legge ut vanlige, kjedelige, stygge bilder av seg sjøl gjør at vi- og andre- føler seg bedre- hvorfor er det så få som gjør det?

Pia Teed gjør det. Celeste Barber gjør det. Jeg gjør det. Men rift om plassen er det ikke akkurat.

 

 

Jeg gjorde det før sjøl også. La ut bilder da jeg var tynn, deilig, vakker, med sminket fjes. Hvorfor gjorde jeg dette, om ikke for å få en slags bekreftelse? Bekreftelse fra hvem? Hvorfor fikk det meg til å føle meg fin, verdt noe, når jeg fikk likes og kommentarer på bildene?

 

Jeg er like deilig i 2018 som i 2016. Om enn 10 kg tyngre, og stort sett mascara-løs. Jeg har slutta med hold in strømpebukser, bh og foundation. Jeg har slutta å føne håret for lengst. Slutta å rette det ut. Slutta å gå i stramme drittkjoler selv om rumpa mi fremdeles er ganske episk. Jeg har innsett at jeg er ganske søt og fin med kun Spenol i fjeset.

Og tiden! Tiden jeg har spart, du aner ikke! Tiden jeg har spart på å gi mer faen i hvordan jeg ser ut, den tiden kommer godt med i andre ting. Jeg er mer tilstede i nære relasjoner. Jeg er mer trygg når jeg går inn i et rom. Jeg føler meg mer som meg sjøl, mer avslappa, og mindre opptatt av "feil og mangler"

For det er nemlig ikke sånn at dersom du veier for mye, så må du gå ned for å føle deg bra. Det er ikke sånn at den strammeste kjolen får deg til å føle deg bedre. Og på tross av det  "alle" forsøker å fortelle oss, at hvis vi ser bedre ut så føler vi oss bedre, det er ikke nødvendigvis sant. 

 

Jeg kunne fortsatt med å vise frem den deilige meg, den fineste utgaven av meg sjøl i SoMe, men det er jeg ferdig med. Jeg rommer hele meg sjøl, og bryr meg ikke om jeg er pen eller ei.

Så her kommer noen anti-skjønnhetstips fra meg. For et bedre liv, for mer tid, tid du kan bruke på ting som er viktigere for deg- de du er glad i- og for omverdenen forøvrig:

 

1. Erstatt stringtruse med granny panties, eller helst, gå naken. Du slipper sopp, gnagsår, og kusekviser. Du slipper å måtte gjemme deg unna på festen for å finne en plass å dra stringen ut av sprekken, for innse det, g-strengen er et jævla herk. Og typen din, med mindre han er jævla pubertal og pornoahengig, vil ikke savne stringen i det hele tatt.

 

2. Erstatt foundation med farga dagkrem. Det gjør at du vil være mer raus med dine egne uperfektheter, og bli mindre fokusert på å skjule alt mulig hele tiden.

 

3. Kast push-up`en. Og gjerne bh`en i det store og hele. BH-er, uansett hvordan de lager de, ekstremt ubehagelige. Pattesvette, sår, og spiler som stikker deg i brystkassa er ikke verdt det uansett hvor fine brøda dine kanskje ser ut.

 

4. Slutt å style håret med elektriske apparater. Du slipper frizz, slitt hår, og røde streker i fjeset. Du sparer også penger og miljøet.

 

5. Ikke barber tissen så ofte. Det sparer du sjukt mye tid på. Visste du at det er større risiko for å få kjønnssykdommer hvis du er hårløs? Shave leggene og armhulene sjeldnere også, hilsen meg. Voksne folk, partnere, aksepterer hår på kroppen. Hvis ikke er det gyldig dumpegrunn.

 

Jeg har mange flere gode anti-skjønnhetstips på lager. De kommer når dattera mi er blitt frisk igjen. (Det å få barn- gjerne flere- gjerne små- er et definitiv anti-skjønnhets tips. Du har aldri tid, gidd eller energi til annet enn rødvin og ostepop på sofaen.)

 

Ha ei super uke videre<3

 

 

 Iggy Azalea anno 2018. (Sorry gorgeous..)                Loni anno 2018

 

                                     

 

                                                               Loni anno 2015. Aldri mer!

 

 

                                                                   Loni anno 2015. Aldri mer!

Brett opp ermene 1. mai!



Jeg har møtt en mann. En vakker, sexy, snill og omsorgsfull mann som til og med lager digg mat. Han er ikke verst i senga, i tillegg er han morsom, rar, velstelt og artikulert. Han er dessverre en høyre-mann, men dette er likevel et steg i riktig retning fra eksen min som er FrP-er. ( Blæ)

Min flotte nye mann tåler å bli kalt kapitalistsvin uten å bli sur. Han har tatt vårs inn i varmen.  MEN, i går sa han noe som fikk meg til å kjenne det i magen. For han snakket om mai. Om 1.mai. Om båtturen med foreldrene, de sikkert vel så flotte foreldrene hans, svigers, jeg skal møte for første gang. De ville at vi skulle ut på båttur 1.mai, alle barn og bikkjer og gamle og unge. "1.mai?1" Svarte jeg krast. "Hva mener du med at 1.mai er en fridag?" Han bablet noe om russefeiringa si, men jeg klarte ikke slippe tanken, har jeg involvert meg med en mann som ikke skal være med på 1.mai markeringa på Torget?!

 

Jeg begynte å tenke over dette. På tidligere oppdragsgivere som ikke forstod hvorfor jeg ville holde 1. mai hellig. På en leder som foreslo at vi skulle ha møte 1.mai. Jeg begynte å tenke på venner, familie, bekjente, som stadig vekk omtaler 1.mai som en fridag som handler om korpsmusikk og soft is på Larvik Torg. En random maidag som handler om småprat, tomprat og billig kaffi på Narvesen.

"Fridag?!" Utbrøt jeg altså, høyt, påtross av at vi nettopp er blitt kjærester og jeg kanskje burde trå litt varsomt i starten for å ikke skremme ham bort. (Hvordan trår man egentlig varsomt?) 1. mai er jo arbeidernes dag! 1. mai er en internasjonal demonstrasjonsdag, en kampdag, ingen hviledag for fyllesjuke russ eller korpsfestival for hypre tre-åringer og foreldrene deres. 1. mai er en offentlig høytidsdag og offisiell flaggdag hvor vi skal stå sammen og fokusere på våre felles kår som arbeidstakere! Og selv om det i følge det mannsdominerte Wikipedia var fuckeren Quisling som innførte dette som fridag under andre verdenskrig, er dagen opprinnelig en arbeiderbevegelsedag fra slutten av 1800-tallet.

1.mai er en historisk dag, en ekstremt viktig dag, en dag som betyr minst like mye i 2018 som i 1899.

 

Så vær så snill alle sammen, uavhengig av politisk tilhørighet, ikke la 1. mai gå i glemmeboka og bli en dag full av dill og dall med trivielle aktiviteter. Mal paroler. Skriv artikler. Og møt opp i byen din for å være med på å sette søkelys på noe som gjelder oss alle, nemlig det norske arbeidslivet. Det er nok av saker å ta tak i.

Velferdsprofitører som tjener seg stinnrike på drift av barnehager er èn ting: https://www.aftenposten.no/okonomi/i/P3ya45/Eierne-i-barnehagekonsern-har-tatt-ut-nesten-1-mrd.

Fremtidens arbeidsliv- med digitalisering av arbeidsfunksjoner en annen: https://www.nho.no/arskonferanser/remix/forside/nyhetsarkiv/det-nye-arbeidslivet1/

 

På vår 1.mai parole i år skal jeg ha fokus på mangfold og inkludering i det norske arbeidslivet. Jeg vil at alle skal kunne finne en jobb de trives med. Jeg er overbevist om at alle vil jobbe, ønsker å bidra, men jeg tenker at slik arbeidslivet er nå, så er det altfor mange som ikke får plass. Arbeidsgivere må bli flinkere til å tilrettelegge, vi som samfunn må se ulikheter og "querks" som en styrke. Vi må slutte å forsøke å presse alle inni en standard "ansattform", og innse at alle er forskjellige- med individuelle styrker- og utfordringer.

 

Jeg vil ha flere kvinner i lederjobber. Flere mørkhudede i styrerommet. Og bedre tilgjengelighet- tilpasning- og inkludering av arbeidstakere med særskilte behov.

 

Vi sees under parolene!

 

Tjukk i hue. ( Drømmeknuserne)

Du MÅ blogge minst èn gang i uka, helst hver dag, får en høre. Sjøl svikter jeg så til de grader på hyppighet og regelmessighet, men sånn er det i en hektisk hverdag som aleinemamma og grunder. ( Heller ikke sånn tøddel over ø-en klarer jeg å få til)

Jeg lever et ganske ekstrovert liv, og trives med det, men kjenner fort at jeg blir i ubalanse dersom den introverte meg blir glemt. Så skriving for meg er terapi, gå i skævven for meg er terapi, og jeg håper at jeg snart får "hue over vann" så jeg kan klare å inkorporere begge i større grad i hverdagen.

 

Aaaaaanywayyys. Jeg er så heldig at jeg skal være hovedtaler i Sandefjord i mai. Hovedtaler under Human-Etisk Forbunds konfirmasjonsseremoni. Talen er allerede skrivi ( eager beaver), og jeg gleder meg sjukt til oppdraget. Det jeg derimot er litt overraska over er at denne sjelegranskinga, denne pirkinga i ungdomstia, har gitt meg en del minner tilbake. Minner jeg hadde fortrengt. Jeg har skrivi litt om det tidligere, men jeg blei jo både erta og mobba om barn. Av medelever mest, men også av en lærer.

Jeg husker at jeg ble erta, husker at jeg ofte ville dø, husker at jeg i store grader av barndommen min bare lengta etter å rømme, løpe vekk fra alt jeg hadde. Jeg kan huske at jeg dagdrømte om lys, åpne enger og aleinetid.

 

Det jeg derimot hadde fortrengt om barne- og ungdomtia mi er alle kallenavna de ga meg. Jeg fikk kallenavn for både innsia- og utsia- men mest av alt for hvordan jeg så ut. Feit, stor, kraftig, tjukk, de orda hørte jeg så ofte at jeg i mitt hue var- og alltid vil være-feit. Og sjøl om jeg kan tenke at den tia er passè- og at jeg er stolt av den jeg er i dag, så er det klart at det har prega meg som menneske. Det gjør meg utrygg i team, i grupper hvor jeg ikke får ha full kontroll. Det gjør at jeg er kronisk redd for å gjøre noe gærent, og at jeg i perioder kan slite med sterke mindreverdighetskomplekser.

 

Det jeg husker best av alt fra denne tia, som først kom opp da jeg skreiv talen forrige uke, var et kallenavn som gikk igjen i lang tid. Et kallenavn som høres harmløst og dumt ut, et kallenavn jeg ikke har fortalt til noen. "Vannhue" ble jeg kalt. "Loni meloni", "Loni vannmeloni", fordi mobberne mine mente jeg hadde svært hue.  Det høres kanskje banalt og tåpelig ut, men hvis du hører at du hele tia er svær, stor, har stort hue, og at noen i klassen din benytter en hver anledning til å kommentere det svære huet ditt i alle tenkelige situasjoner blir det en belastning. Særlig for meg som satt foran i klasserommet. De fikk meg til å føle meg stygg, svær, som et avvik, og jeg hata å få andres blikk på meg på den tia, og i mange år etterpå. De tok faktisk fra meg drømmen min om å stå på scenen, en drøm og lengsel jeg har hatt siden førsteklasse.

 

Noen vil sikkert mene at jeg har svært hue den dag i dag. Lang panne har jeg også, og masse hår. Luer og caps ser sjeldent bra ut på meg, men likevel skammer jeg meg ikke over kjempehuet lenger. For jeg kan med handa på hjertet si at jeg har vært empatisk og grei mot andre. Ikke feilfri sjølsagt, men jeg har aldri mobba noen. Og det er jeg stolt av. Det er min viktigste oppgave som mamma, å jobbe mot fordommer, å jobbe for at dattera mi står trygt i seg sjøl- og derfor kan møte andre barn med respekt og åpenhet. Og der er jeg knallgod.

 

Jeg vil aldri ha på samvittigheten å ha knust noens drøm, å gi noen en knekk som preger dem dypt som menneske. Jeg har kanskje et svært hue, men er ikke tjukk i hue. Jeg har kanskje et stygt hue, men er heller stygg utapå enn inni. Det er mer enn det man kan si om mine mobbere. 

 

 

Så, John Rune og Ahmed ++ her er en hilsen til dere:

Se på det feilproporsjonerte hue mitt nå om dagen! Like stort og rart som før- særlig når jeg fremhever det med en liten caps! Dere ga meg en "bump in the road", men som dere ser så kom jeg knallsterkt tilbake. Til vinteren kommer mitt første ordentlige show. Jeg står på scenen med hele meg. Med det svære hue mitt, den feite magen min.

Jeg sender dere billetter til første rad.

 

Gratulerer med dagen alle uperfekte kvinner! <3

Er det flere enn meg som legger merke til at ulike skjønnhetsaktører bruker Kvinnedagen som en mulighet for å øke salget sitt? Med slagord som: "Bli enda mer vakker på Kvinnedagen", "Tilbud på botox på Kvinnedagen" etc.?

Hadde man virkelig brydd seg om Kvinnedagen, om kvinners psykiske helse, burde man heller tona ned alt skjønnhetspresset og latt damer få slippe å få tredd nedover vårs at vi ikke er pene nok, ikke perfekte nok, denne ENE dagen i året. I det minste.

Det er en utrolig kynisme i dette. Snakk om å snu Kvinnedagens betydning på huet. Og ikke minst utrolig kunnskapsløst med tanke på hvordan Kvinnedagen oppstod- og hvilke kamper en har kjempet for i den forbindelse.

 

Jeg er sjøl selvstendig næringsdrivende, og veit at det er beintøft å tjene til livets opphold. Men prinsipper og gode verdier kan man ha likevel. Og kanskje tenke litt med hjertet- istedenfor lommeboka når man velger hvordan man forsøker å promotere produktene- og tjenestene sine.

Jeg stiller meg bak Jentefrontens parole i år:
"Det er lov å være stygg. STOPP skjønnhetstyranniet"

Og dette skal jeg mase om så lenge jeg lever. Til konfirmantene mine, når jeg har stand-up, i bloggen min, som toastmaster, på trening. Det er lov- det er greit- det er fint å være uperfekt og "stygg". Det forringer ikke vår verdi. Vi er mer enn kroppen vår, enn utseendet vårt. Og aldri aldri la noen forsøke å overbevise deg om noe annet. 

Harryhandelens pris.

Jeg forstår tanken bak. Du skal ha selskap, bryllup, eller julelunsj. Du har kanskje barn, dere har kanskje dårlig råd, og du vil gjøre noen kupp. Jeg har sjøl vært der, men aldri vært fortrolig med det. Så jeg har slutta med grensehandel i Sverige, og det håper jeg faktisk andre vil gjøre også.

For mange er ikke bevisst hva det koster, hvilke konsekvenser grensehandelen vår har. Men det gir konsekvenser, store konsekvenser, for miljøet, dyrehold, og arbeidsledighet- for å nevne noe:

1) Arbeidsplasser- og verdiskapning.

Den samlede effekten av grensehandelen er at Norge går glipp av rundt 11 750 arbeidsplasser, 7,8 milliarder i verdiskaping og minst 4,9 milliarder i offentlige inntekter. ( http://(https://www.nhomd.no/politikk/nyheter----politikk/grensehandelen-gir-milliardtap/) 

Handler vi mat i Sverige, handler vi mindre i Norge, mindre lokalt, og norske råvarer blir også mindre interessante. Og, som artikkelen sier, mister vi arbeidsplasser Norge sårt trenger.


2) Ernæring og folkehelse.

De fleste handler særlig kjøtt på grensa. Nordmenn spiser stadig mer rødt kjøtt og mindre fisk. (https://www.nrk.no/rogaland/nordmenns-kjottforbruk-fortsetter-a-oke-1.13799474) Vi handler også masse alkohol og godteri på harryhandel.

Slik sett kan vi definitivt hevde at harryhandel ikke akkurat bidrar til bedre folkehelse.  Men dette visste sikkert de fleste.

 

3) Kjøttproduksjon, dyrevelferd og sjukdom.

Men visste du derimot at grensehandel også gjør dyra og vårs skadelidende?  Konsekvensen av at vi vil ha billigere mat blir større krav til effektiv kjøttproduksjon; flere dyr må "produseres" raskere.

Dyreholdet er mer industrialisert i Sverige enn i Norge, og i mange land med industrialisert landbruk er det blant annet vanlig å tilsette antibiotika i dyreforet. "Slik overdreven bruk fører til resistente bakterier ? også bakterier som gjør folk syke. Medisinbruken i industrilandbruket skaper altså sykdommer vi ikke har medisin mot."  (https://www.f-b.no/debatt/dyrevelferd/landbruk/heller-harry-raning-enn-billig-rane/o/5-59-725355)

 

4) Miljø.

Det krever energi å produsere biffen vår. " Én kilo storfekjøtt gir 75 ganger høyere klimagassutslipp enn én kilo poteter." (https://www.framtiden.no/201008202961/aktuelt/forbruk/miljo-og-klimaskadelig-matutvikling.html)

I tillegg reiser man til Sverige med båt- eller bil, som regel begge deler, noe som ikke akkurat bidrar positivt for miljøet vårt.

 

Så legg penga i di lokale sjappe er min oppfordring. Både når det gjelder mat- og klesshopping.

Griner du ofte nok?

I oppveksten grein jeg ofte. Av ulike årsaker. Jeg hadde en utrygg oppvekst med mobbing og en pappa som ikke var tilstede. Og en mamma som strevde fælt for å få ting til å gå rundt for meg og søstera mi ( som på den tia var en tyrann). Jeg kan huske at jeg hadde suicidale tanker som veldig liten. Jeg kan huske at mørke tanker og melankoli var mine faste følgesvenner fra tidlig av. Sinna blei jeg aldri. Å smelle i dørene ville aldri falt meg inn. Men å ligge på rommet mitt å grine meg i søvn kan jeg huske at jeg gjorde ofte.

 

Når jeg blei eldre blei jeg mer hardhuda, mer sikker på meg sjøl. Jeg oppdaga at jeg var god på ting, at jeg hadde teft, og fant også alltid en annen raring, et kreativt utskudd, jeg ble en del av et radarpar med. Men gråten har alltid vært med meg. 

Jeg griner når jeg blir rørt, jeg griner når jeg er sinna, jeg griner når jeg føler at jeg ikke får til ting. Men mer av alt, så har jeg lært meg at gråt er en stor og viktig del av mitt følelsesuttrykk. Jeg må grine for å ha det bra. Jeg må grine for å komme i balanse, og først nå, som 31 åring, begynner jeg sakte men sikkert å ikke skamme meg over å grine.

 

For jeg opplever at det å grine fremdeles blir sett på som svakt. Som pinglete, sentimentalt og pysete. På tross av at jeg sjøl griner, feller en tåre, oftest når jeg ler, ser noe morsomt.

Så jeg skriver dette innlegget i et forsøk på å avdramatisere gråt. Det å grine betyr ikke nødvendigvis at man er deprimert. Det betyr ikke at man skriker etter oppmerksomhet. Grining er sunt. Og det er viktig at vi rommer våre egne følelser, også gråten, uten å skamme vårs.

 

Grining er ekstra sunt for menn, vil jeg hevde. Menn i antikken grein, krigerne grein sammen før de skulle ut i krig. Det er dessverre et moderne fenomen, et slags symbol på "selvbeherskelse", som kom med det å skjule tårene, holde gråten inne. Det er forferdelig synd, og på høy tid å se på grining som en styrke- som en måte å komme i balanse på- et sunt følelsesutbrudd.

 

Så ha en god og tårevåt helg, og les gjerne denne artikkelen om emnet:

https://forskning.no/historie-kjonn-og-samfunn-psykologi/2010/09/store-gutter-grater-ikke

 

 

Medaljenes bakside

 

OL-feberen herjer. Til stor glede- som grenser over til fanatisme- for flere.

Jeg personlig har aldri vært fan av OL eller andre store idrettsarrangementer. Dette på tross av at jeg er utdanna innen idrett- og stort sett har jobba i idrettsforbundet etter fullførte studier. Etter mye erfaring med seksuell trakassering- og dårlig ledelse- valgte jeg å avslutte arbeidsforholdet jeg hadde i NIF.

 Men OL, fotball-VM og andre store arrangementer byr på større kvaler enn tafsing og bruk av konsulenter.

 

For OL er ikke bare medaljesluk, smilende fjes og pølsefest. OL etterlater hvite elefanter i form av dyre anlegg som ikke kan brukes etter lekene, i byer som ikke har råd til å vedlikeholde- eller drifte anleggene: http://nordic.businessinsider.com/abandoned-olympic-venues-around-the-world-photos-rio-2016-8?r=UK&IR=T 

OL, selv nordmenns elskede OL på Lillehammer i 1994, genererte ikke de reiselivsinntektene arrangørene hevdet. Og kostnaden ble, som nesten alltid, mye høyere enn planlagt: https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_1994

 

Det er lett å tenke at snusk i OL er noe nytt. Men OL har helt siden opprinnelsen i antikkens Hellas vært full av sexkjøp, fyll og vold. Idretten, de olympiske lekene, var bare en svært liten del av totalpakka til de OL: http://natgeo.no/folk-og-kultur/sport/ol-preget-av-prostitusjon-og-juks

 

Kall meg gjerne festbrems, eller sur megge, men det er rart at man ikke kan rette et kritisk blikk til OL uten å bli stempla som ufølsom, upatriotisk og idrettshater.  Jeg elsker lavterskelidrett. Idrett for god folkehelse. Og jeg synes at penga bør gå til idrett for barn, unge, innvandrere, funksjonshemmede, i lokalmiljøene.

Barn blir mer inaktive, voksne blir feitere. Så bør vi ikke heller legge penga i aktiviteter for bredden? Arrangementer som ikke koster så mye, som vi veit hvor penga går til, og som ikke skviser ut lokalbefolkningen, eller øker antall sexkjøp og annen faenskap? https://www.dagsavisen.no/verden/ol-festens-morke-bakside-1.758633

 

Betyr egentlig toppidretten så mye som vi liker å tro? Og er det verdt mange menneskers lidelse- for at noen få- blant disse en stor del mannssjåvinistiske pamper, skal få kose seg i lekegrinda si på vår regning?

 

 

 

Mine deformerte mjælkejur.

Tidligere denne uka sveipa jeg innom et program om plastisk kirurgi i de fem minuttene jeg hadde til rådighet før jeg måtte jobbe med et eller annet igjen. Merkelig prioritering/ bortkasta minutter, kanskje, men det fikk meg til å tenke.

I dette programmet handler det om at to tydelig opererte kirurger reiser rundt i Statene for å finne folk de kan frelse med skalpell og botox. Og det har de selvfølgelig ingen problemer med å finne. Det er mange folk med ulike historier. Felles for de alle er at de har en eller annen deformitet som gjør at de "ikke lever, bare eksisterer", og som trygler og ber om å få tre inn i de penes rekker.

På sett og vis kan jeg forstå ønskene. Men på et annet vis skulle jeg så gjerne ønske at vi ikke hele tia streber etter å se "normale", "flotte" og "riktige" ut. Og altfor ofte antar vi at vi blir lykkelige bare vi blir tynnere, penere, mer symmetriske. Men sånn er det nødvendigvis ikke.

 

Sjøl har jeg noen merkelige "pattær" som vi sier i Larvik. Jeg har to pupper som alltid har hatt ulik størrelse, og som har blitt enda mer ulike etter graviditeten.

Jeg har to ulike cup-størrelser på puppene. De er både ulike i størrelse, form og ulik brystvorte. De ser rett og slett ut som om de er to ulike pupper fra to ulike kropper. Nå er jo jeg feminist og naturist, så bh bruker jeg sjeldent. Men hadde jeg vært opptatt av å bruke det, så hadde det gitt meg hodebry, for ingen bh`er passer. Venstrepupp er A, høyrepupp er B.

Når jeg ser bilder av meg sjøl i baris tenker jeg at jeg ser helt jævlig ut. Første gang jeg la merke til det, da jeg var gravid, tenkte jeg; herregud, jeg kan aldri vise meg i bar overkropp igjen. Jeg fikk en plutselig angst- en intens kroppsskam over tanken på alle de som hadde sett meg i baris. Og jeg innså at mine pupper ikke er fine. Ikke verken slik eller sånn.

 

 

Jeg er såpass deformert og "føkka" at de to glætte kirurgene med glede ville forbarmet seg over meg. Bokstavelig talt. Jeg er såpass deformert at jeg kan få retta opp i "svineriet" på statens regning.

Men hvis jeg først begynner med det, hvorfor stoppe der? Hvorfor ikke sprøyte gift inn i pannerynka mi? Hvorfor ikke fettsuge hoftene og magen? Hvorfor ikke sette på falske vipper, hår, negler og alt mulig dritt, og bli den ideelle og smellvakre meg?

Fordi jeg nekter å bli en del av et system som livnærer seg på å understreke at jeg er full av feil. Jeg vil vise dattera mi at hu er fin nok som hu er, og at det er viktigere ting å fokusere på enn sin egen barm.

Mange mener vi bør gjøre som vi selv vil, men ved å legge seg under kniven er man med å bidra til å opprettholde en industri som er med på å ødelegge selvbildet vårt- selvfølelsen vår- og selvtilliten vår.

Og det vil jeg ikke være med på. Jeg vil heller ha to rare sideboobs som ikke er brukanes til noe.

 

God lørdag <3

 

 

Saranda <3

8.klasse var en tøff tid. Jeg gikk i en klasse hvor jeg bare kjente to stykker, og disse jentene hadde jeg blitt uvenner med i løpet av sommeren før skolestart.

Jeg var nervøs og usikker på meg sjøl, fåmælt og beskjeden, og av en eller annen grunn ba læreren om at jeg skulle gå rundt i klasserommet og dele ut ark. Kanskje fikk jeg denne "ærefulle" oppgaven fordi jeg satt stille og rolig på første rad, men jeg glemmer aldri denne runda.

Jeg kan huske at jeg bevegde meg sakte mellom pultene, med hodet ned, jeg var nervøs, hadde vondt i magen, og det blei ikke bedre da jeg gikk forbi klassens "alfahann/ bad boy" og mistet et ark på gulvet. 

Reaksjonen hans lot ikke vente på seg, og han utbrøt "klarer du ikke å gå rundt å dele ut lapper, engang?" Alle de andre i klassen lo, og da var det liksom i gang. Flere måneder med erting fordi jeg gikk i annerledes klær. Nesten daglig kom syrlige kommentarer om hva jeg gjorde, og hvordan jeg så ut. Jeg ble kalt tjukk utallige ganger, og ertinga slutta ikke før den dagen jeg blei større og sparka en av disse "kule" gutta i balla foran de andre.

Disse gutta er selvfølgelig ikke "kule" lenger. De blei vel ikke store annet enn i rusmiljøet, men, uansett, dette innlegget handler ikke om mobbing, det handler om mitt første møte med det jeg opplevde som urettferdig flyktningpolitikk i Norge.

 

For i 8.klasse ble jeg ikke bare erta. Jeg blei også sittende foran sammen med ei fantastisk jente. Hu het Saranda og kom fra Kosovo. Saranda hadde langt, mørkt hår og vennlige brune øyne. Hu var lun og lattermild, og i mitt minne hadde a en enorm varm utstråling. Saranda var flink på skolen. Hu var rolig og snill, som meg. Jeg var med a hjem, og både hu og foreldrene snakka godt norsk. Både mora og faren hennes var i jobb så vidt jeg husker.

 

Plutselig en dag var ikke Saranda på skolen lenger. Hu hadde etterlatt et brev til meg, et brev jeg fant igjen i et flyttelass for noen måneder siden. I brevet skriver a at hu og familien blei sendt tilbake til Kosovo. Hu skreiv at hu aldri kom til å glemme meg.

 

Nå, mange år etter, lurer jeg på hvor det blei av Saranda. Lurer på hvordan det gikk med henne og familien hennes. De kom til Norge under krigen i Kosovo på slutten av 90-tallet, og blei så sendt tilbake tidlig på 2000-tallet.

Jeg kunne ikke forstå det da, som tenåring, og lurer fremdeles på hvorfor de blei sendt tilbake. Det eneste jeg veit er at det var en stor sorg, både for Saranda og meg, og jeg tenker på hvor fælt det må være for mennesker som har vært på flukt, for så å bruke masse energi, tid, og ressurser på å etablere seg et nytt sted, før de så brått blir sendt tilbake til hjemlandet sitt.

 

Jeg håper Saranda har det bra, og glemmer a aldri. Når jeg tenker meg om er dette antakeligvis grobunnen for mitt politiske engasjement, og grunnen til at jeg har det menneskesynet som jeg har i dag. Og det vil jeg holde på så lenge jeg lever.

 

 

En god nok gründer.

Når du hører betegnelser som "selvstendig næringsdrivende"  og "gründer" tenker mange av vårs på Kjell Inge Røkke, Petter Stordalen og skipsreder Fredriksen. Disse folkene, de som er sin egen sjef, avbildes i glossy magasiner iført dress med plettfritt sveis.

Intervjuet av dem finner naturlig nok sted i deres nyoppussede funksvilla som ligger både sentralt og landlig til i Oslo-distriktet. Der sitter de med beina i kors på sin svindyre stol laget av et eller annet slaktet utrydningstruet dyr som de har fått tilsendt fra regnskogen.

Ikke et vondt ord om disse gutta (eller jo, litt da), men (heldigvis) kjenner de færreste som driver for seg sjøl seg igjen i denne personifiseringen.

 

Personlig synes jeg altfor ofte at vi ser rikdom og kjendisstatus som mål på vellykkethet. Og altfor ofte synes jeg at vi vurderer vellykkethet  som idealet. Men hva med de menneskelige gründerne, de som driver for seg selv- men også fokuserer på en sak, et samfunnsnyttig formål og som ikke har profitt og pengetårn som målsetning- og rettesnor: Mangler disse ambisjoner og driv?

 

I gründersammenhenger føler jeg meg ofte beklemt. Fordi jeg så  ofte opplever at de som er der snakker om seg selv- og sitt produkt i en slags kynisk og distansert salgspitch, og at de hele tiden spinner tilbake på tema om cold hard cash.

Joda, vi må jo ha penger for å leve, men jeg tror ingenting på at lykke stiger med antall kronasjer i en oppadgående kurve.

 

Jeg tror idealisme, som egen sjef, er et must, og jeg mener at idealisme er en undervurdert egenskap.

Personlig tror jeg ikke at bedrifter som ikke tenker på samfunnet rundt seg,  bedrifter som ikke har fokus på samfunnsnytte- er liv laga i 2018. ( Men nå er jo jeg en gal småbarnsmor som har hoppa uti med begge beina, og som i perioder lever fra hånd til munn, så mange vil vel sikkert mene at Petter Stordalen er et bedre forbilde enn meg.)

 

Men kanskje er det flere som meg;  som også leser denne teksten, som føler seg en bonde i byen hver gang de sitter på sitt lokale gründer-treff. Som ikke forstår hvorfor de andre bruker engelske betegnelser på alt- og som opererer med unødvendig lange titler for funksjonen de har.

Kanskje du også blir litt rød i toppen når du på første nettverkstreff havner i en ufrivillig diskusjon om B2B eller B2C med en kar som jobber som performance accountant manager consultant executive, og ikke aner hva de snakker om.

 

Da kan du trøste deg med at vi er flere raringer rundt bordet. Raringer med lite kroner i lomma, men som har uendelig med ideer, og et stort hjerte som banker for samfunnet rundt seg.

Og et stort hjerte for andre trengs i en tid med Ernaer og Trumper ved roret.

 

 

Født uten ski på beina

Jeg skulle ønske at jeg i litt mindre grad var en sånn person som ikke irriterte seg over været. En sånn person som ikke gikk bort til vinduet med jevne mellomrom for å bekymre meg over snøen som faller, hisse meg opp over tanken på all snøen som må måkes bort før jeg kommer meg ut morgenen etter.

Men jeg må bare erkjenne det, jo eldre jeg blir, jo mer oppgitt blir jeg over dårlig vær, jo mer føler jeg at dårlig vær stikker kjepper i hjula for meg, og jo mindre lar jeg meg begeistre av snø og norsk vinter.

 

 

Misforstå meg rett, jeg er glad for at vi fremdeles har snø, i en tid med klimaendringer. Eller, jeg er glad for miljøet sin del, for moder jord, men for min del personlig kan snøen bare forsvinne for alltid. Eller, som mange andre sier, så er det fint om det kan komme masse snø 23. desember som deretter forsvinner når du skal på byen 1. juledag.

 

For selv om veldig mange legger ut friskusbilder av seg så snart den første snøen kommer, med glade og rødkinnede barn som bygger snømenn, eller polerte venninnebilder hvor alle har på seg like Dæhlie-klær og plettfrie ski, veit de fleste av oss hva vinteren egentlig bringer med seg.

I mitt tilfelle kan jeg ha to fine øyeblikk i løpet av vinteren hvor jeg har god glid på skia, og jeg får en nydelig snøkrystall på hånda, men ellers, stort sett alle de andre dagene, handler vinteren om våte støveletter, sjuke barn og trafikkaos.

 

Hvem kan ærlig si at vinteren er en glede, i lengre perioder enn jentehelga di på Geilo hvor du er ute i løypa i to timer, men inne i spa`et resten av helga? 

 

 

Før var ski et nødvendig fremkomstmiddel. Før løypemaskiner og snøkanoner. Det fraktet mennesker fra A til B ved at man kunne gå oppå snøen. Nå er skigåing blitt en "fiffe-greie" spør du meg. Du skal se ut på en viss måte, ha det nye- og dyreste skitøyet- og skiutstyret.

 

Ski er i grunn en ganske ekskluderende aktivitet. Både i forhold til at man må ha råd til- og tilgang på utstyr. Og så må man komme seg til skistedet, som veldig ofte involverer at man må ha tilgang til bil. Og det er veldig synlig om man er god på ski eller ei. Du kan ikke gjemme deg bak noe når du blir så redd for farta i løypa at du må sette deg ned på rumpa og lager krøll for alle de andre.

 

 

 

Jeg sier ikke at folk ikke skal få lov til å stå på ski, men jeg vil se, som med alt, mindre perfekte bilder i SoMe. Jeg savner den joviale skikulturen uten utstyrs- og klespress.

Og så slår jeg et slag for de av oss som tør innrømme at de bare lengter etter at det skal bli bart på bakken.

 

Jeg er født uten ski på beina. Og jo, det finnes dårlig vær. Og masse irriterende folk som forsøker å overbevise deg om noe annet.

<3

I de beste hjem.

I det siste har jeg blitt veldig overraska over holdningene rundt #metoo. For selv i de beste familier, til og med hos venstrevridde folk, til og med hos frivillige i menneskerettighetsorganisasjoner, har jeg hørt slengbemerkninger om at vi lever i et samfunn hvor alle blir krenka. Kvinnene i #metoo blir fremstilt som sytepaver, puseladder, som tar seg sjøl for høytidelig, og Giske og andre menn blir stakkarsliggjort.

 

Jeg kan ikke dele en artikkel på Facebook- og stille spørsmål om hvorfor så mange hvite menn med makt 50 + mangler selvbeherskelse, uten å få kommentarer, ofte fra kvinner, om at ikke ALLE menn er sånn. Dette får jeg til og med av egne partifeller langt ut på venstresiden.

 

Seriøst? Hvor lenge skal vi holde på med victim blaiming, og hvor ofte skal jeg måtte ta meg selv i forsvar for å forsikre alle om at jeg ikke er en mannehater fordi jeg deler artikkelen skrevet om Leirsteins trekant-sms`er? 

Hvor ofte skal jeg behøve å måtte gjøre mine meninger mildere- og mer mannevennlige, når menn- og alkohol er fellesnevnerne i samtlige #metoo-saker?

 

Jeg ser på krenkelse, det å tørre å innrømme krenkelse, som en styrke, et prinsipp, en varsel om at en ikke lar seg tråkke på.  

Er det ikke et tegn på styrke at folk tør å stå frem, og at mediene tør å skrive om noe annet enn sex og børsnoteringer?  Er det ikke krenkerne, menn, som egentlig er de hårsåre, ikke kvinnene i #metoo?

Skal vi tåle skinnhellige mennesker som står på talerstolen og snakker om likestiling- og menneskeverd- i mens de etter en øl harseler med #metoo høylytt i ei gruppe?

Tåler vi alt så lenge det ikke rammer oss og vår familie direkte?

 

Vi tror det koster masse for rike, hvite menn i ledende posisjoner og bli avkledd. Men hva det koster kvinnene å stå frem virker det som det er få som tenker på..

 

 

( https://thelittlebibliophileblog.wordpress.com/2017/10/23/not-all-men-i-know/)

 

 

Facebook og singelliv.

 

Kjære Facebook. Jeg veit at du mener det godt, men jeg håper du i framtia kan sikte amors piler på noen andre.

Jeg orker ikke flere reklamer med perfekte mannlige modellfjes som stirrer på meg som sultne hunder.

Jeg blir stressa av tanken på å møte flere TUSEN single og høyt utdannede menn som du lover meg- jeg synes det har vært vanskelig nok å ha én mann som bare har fullført grunnskolen.

 

Selv om du og fetterne dine Happn og Tinder forsøker å gjøre vår tids spedalske lykkelig gift, kan jeg forsikre deg om at ikke alle single kvinner 30+ sitter hjemme i pysjen og griner i mens de spiser is og ser på Bridget Jones.

Vi sitter heller ikke nødvendigvis benka på første rad på Bølgen under «Fifty Shades» med agurken i håndveska og dagdrømmer om et skeivt maktforhold.

Noen av oss ligger på sofaen aleine og koser oss med å kunne fise og rape høylytt uten å måtte være redde for å fremstå som usexy og lite «kvinnelige»

 

Og hvis vi så i et svakt øyeblikk lar oss fange av ensomheten, kan vi jo bare gjenåpne profilen på Badoo atter en gang. Ha profilen åpen i to uker frem til vi så stenger den igjen fordi nok en mann har sendt bilder av den erigerte penisen sin uten at vi har utveksla et ord i forkant.

- Hilsen singel kvinne i Norge i 2018..

 

God hælj. ♥

 

(Singel og usexy på Instagram.)

Godt nyttår!

For et par dager siden fikk jeg en henvendelse fra en bekjent som lurte på om jeg kunne dele 10 gode tips i sosiale medier i forhold til hvordan en kan få bedre sjølvfølelse i en verden med mennesker som har polerte fjes, feilfrie kropper og som lever tilsynelatende perfekte liv. Det gjør jeg så gjerne, selvom jeg ikke har noe fasitsvar:

 

1. Slutt å undervurdere deg sjøl.

Du kan få til enormt mye kult selvom du aldri har gjort det før. Når en drøm eller en kreativ ide melder seg og du tenker «men det kan jeg jo ikke» så forsøk å kutte den negative tenkeloopen med en gang. Sky is the limit!

 

2. Vær «på» og blås i janteloven.

Det er ingen som skaper mulighetene for deg! Du må tørre å ta noen sjanser- og drite deg ut noen ganger. Ta det fra ei som er «dum» nok til å drive med stand-up. Livet er kort, og hva har du egentlig å tape på å «gutse»?

 

3. Tren regelmessig hele året.

Jeg har hatt både prolaps og nakkesleng, men sverger likevel til blant annet styrketrening med frivekter. Trening gjør deg fysisk og psykisk sterk, og det trengs i en kald verden med Trumper- og Listhauger.

 

4. Ikke hold deg hvis du må på do, uansett hvor du er.

Ta det fra ei som levde et så stressa liv at hun for to år siden endte opp på sjukehus med akutt tarmslyng.

 

5. Si til barna dine at du elsker de hver eneste dag.

Særlig de dagene du er møkk lei av de- og bare lengter etter dagen de flytter ut.

 

6. Bruk mindre energi på å se perfekt ut, og bruk mindre tid på å vise dette til verden gjennom SoMe.

Jeg anbefaler alle å slutte å følge folk som sverger til å vise det feilfrie, vise hvor bra de ser ut og hvor lykkelige de er. En ny undersøkelse viser at alle, både ungdom og voksne, kvinner og menn, blir påvirket av dette psykisk. Forsøk heller å ta deg sjøl mindre alvorlig og omfavn alle dine feil og mangler!

 

7. Ikke steng følelser inne og skam deg over følelsene dine.

Du vil, som jeg, kanskje få noen blikk når du hyler ut i latter i tide og utide, men vi er ikke roboter, kos deg med å leve!

 

8. Jobb med egne fordommer.

Gi folk en sjanse. Du veit egentlig ingenting om noen før du blir kjent med de. Jeg kan love deg at folk vil overraske deg gang på gang. 

 

9. Engasjer deg i frivillighet.

Mange organisasjoner trenger en hånd. I en tid hvor folk har god nok råd til å betale seg ut av dugnad, trengs det folk som av og til kan sette andres interesser foran egne.

 

10. Slutt å hige etter lykke.

Hvorfor er lykke et mål? Hva er lykke egentlig? Jeg sier heller at du bør finne hverdagsgleden. Livet er stort sett hverdager, og bør ikke være et strev du holder ut med frem til ferien. Gjør små lysbetonte ting hver dag. Det kan være alt fra å høre på favoritt låta di fem ganger på rad på vei til barnehagen, spise noe godt, gå en tur, se en dum video på youtube som får deg til å le. I en hektisk hverdag er det ekstremt viktig å finne daglige smutthull for latter og ubetydeligheter.

 

Jeg kunne skrivi en milljon punkter, men skal skåne alle fyllesjuke stakkarer for dette i dag. 

Samer søkes!

I løpet av mitt relativt skolelange liv, har jeg ikke lært NOE som helst om samer, noe som er helt forferdelig. Jeg er 31 år og veit skammelig lite om samisk kultur. Jeg håper virkelig at det er en del av pensum når dattera mi begynner på skolen!

Mitt nyttårsforsett for 2018 er derfor at jeg skal lære mer om samisk språk og kultur. Jeg tjuvstarter litt i og med at min nye favoritt-låt er en samisk rap-låt. 

Jeg tar gjerne i mot tips fra mine kjære lesere på opplevelser, musikk, historiske øyeblikk og andre ting dere mener er essensielt, så jeg kan forsøke å opparbeide meg den kunnskapen- og kjennskapen jeg erkjenner at jeg burde hatt for lenge siden!

 

Bilderesultat for samer

 ( https://www.ung.no/minoriteter/samer/245_Hva_vet_du_om_samene.html))

 

Så langt har jeg lasta ned sør-samisk språk app og tenker å melde meg på samisk språkkurs på Folkeuniversitetet. Men jeg ønsker å møte samer, prate med alle typer samer, for å høre deres historier. Jeg føler at dette er den beste måten for meg å lære mer om denne delen av befolkningen.

 

Så, dersom du er, eller kjenner en, same som kunne tenke seg å invitere meg hjem- og fortelle/ vise meg hvordan det er å være same i Norge i dag, skriv til meg! PS: Fint om de som jeg får prate med er komfortable med å bli avbildet/ filma. :)

 

Fortsatt god jul og godt nyttår!

Buorit Juovllat! ( Håper det var riktig)

<3

 

 

De tigger ikke for moro skyld!

video:video-1514046581

 

Jeg har tenkt på det lenge. Lyst til å gjøre noe med det, bitt meg merke i kommentarene til folk rundt meg, om tiggere, og særlig rumenske tiggere.

Folk antar at de er kriminelle, antar at de er late, hetser og mistenkeliggjør dem, samtidig som de fremmer en holdning om at ALLE kan stå på gata, ALLE kan tigge, at det er det enkleste i verden.

 

I ungdommen var jeg full av fremmedfrykt- og var skeptisk og redd for tiggere. Men det å stå på gata, time etter time, dag ut og dag inn- er noe jeg aldri har misunt dem for. Så jeg bestemte meg for å teste tigging i dag, teste det å sitte på gata med andres blikk på meg. Og summa summarum; det var dritt.

 

 

Ingen tigger for moro skyld. Det er kaldt, vått, og få legger penger i koppen din. I tillegg må du sitte på utstilling blant mennesker som ofte ignorerer deg, eller som gir deg negativ oppmerksomhet.

Jeg hadde det lett i dag, lettere fordi jeg er født i Norge, er hvit, og snakker norsk. Jeg kan med grøss og gru se for meg hvordan tiggere fra andre land blir møtt!

 

 

Kort om min dag som tigger: 

 

* Det var flest kvinner som ga penger, og de ga også  de høyeste beløpene.

* To menn ville at pengene skulle gå til meg, på tross av at jeg sa de skulle til en frivillig organisasjon , og han ene forsøkte å flørte med meg. ( Han var en veldig pen mann, men likevel.. Litt off i forhold til time and place!?)

*  To stykker kom bort og irriterte seg over at jeg ikke hadde vipps.

* To stykker kom bort og forsøkte å fortelle meg at jeg burde sette meg et annet sted.

* Jeg fikk en hel del smil, men også mange som ignorerte meg og mumla irritert.

 

 

 

Jeg fikk ikke sitti ute like lenge som jeg skulle ønske i og med at jeg fremdeles er sjuk. Men jeg fikk samlet inn en liten sum med penger (750,-) som skal gå til en frivillig organisasjon som jobber med tematikken.

Videre har jeg snakka med mange mennesker i dag, og forhåpentligvis har jeg klart å påvirke litt i forhold til hva vi tror om- og hvordan vi møter- andre mennesker.

 

Takk til alle som ga penger, og takk til alle som kom bort og slo av en prat!

 

Jeg er så takknemlig for at jeg bor i et hus med varme, har en seng og sove i, og til og med ei lita jente i armkroken som jeg våkner opp med i morgen. Det er det mange som ikke har, jula er en dritt-tid for mange.

 

Så la oss ta godt vare på hverandre, og god jul! 

Usynlige Larvikskvinner

Jeg er en Larvikspatriot. Jeg er stolt av hjembyen min, byen jeg ble født i, rømte fra- og kom tilbake til. Byen som tiltrekker klysete Oslo-turister som fluepapir, byen jeg harselerer kjærlig med når jeg har stand-up. Larvik blir mer og mer en kul by, sett fra mitt ståsted, som foreløpig er sånn forholdsvis ung og kul (Eller?) Uansett..  

Men Larvik er også tungrodd og utdatert. Larvik har også et forbedringspotensial. Det vil si, alle vi, innbyggerne i Larvik, har et forbedringspotensial når det kommer til holdningene våre. For Larvik digger graffiti. I Larvik kaller vi graffiti kunst, som i andre urbane byer. Og det er ikke graffitien jeg vil til livs, jeg ønsker bare å rette et blikk mot HVEM som faktisk avbildes i byen vår. For Larvik har noen æresborgere. De er, foruten Thor Heyerdahl, Arne Nordheim, Carl Nesjar, Antonio Bibalo og Ingvar Ambjørnsen. Ser du et mønster?  De er alle menn.

Jeg forsøkte å stille spørsmål ved dette i en artikkel om graffitien på Østlandspostens facebook-side. Jeg skrev: «Hvorfor er det ingen kvinner avbildet på veggen?»  Og det som møtte meg var latterliggjøring, og kommentarer som «Hvilke kvinner har vi egentlig i Larvik

Og ja, kjære Larviksfolk, dere som hyller graffitien, hvilke kvinner har vi i Larvik? Har noen andre med mer makt enn meg stilt dette spørsmålet i det rette forumet? Eller er det revnende likegyldig for Larvikinger om nye besøkende blir møtt av en mannsbastion når de går rundt i byen vår?

 

Vi har mange damer i Larvik som fortjener å bli avbildet på en vegg. Men de færreste kvinnene kommer med i historiebøkene. For vi lever i et patriarkat, i et samfunn hvor menn har definisjonsmakt. Og hva vil det egentlig si å være en æresborger? Er ikke den hjemmeværende moren, de altoppofrende kvinnene verdig en avbildning på byens vegg?

Jeg er ikke historiker, men jeg tviler på at disse mennene, æresborgerne, ville klart bragdene sine uten en kvinne som stod hjemme og gjorde all jobben på hjemmebane. Men hjemmeværende kvinner, mødre, kvinner som tidligere ga opp studier, jobb, i det de ble gift, har ingen spennende historier å fortelle. Eller har de det? Kan det være at det fremdeles er slik at kvinner- og deres små og store bidrag i verden- fremdeles tatt for gitt?

 

I Larvik har vi et kvinnelig håndballag i verdensklasse. De er bedre enn gutta, selv om håndball- og andre lignende idretter var forbeholdt menn en gang i tiden. Vi har kvinnelige næringslivsledere, journalister, krimforfattere. Men vi har også en lokalavis som synes det er greit å bruke følgende bilde hver gang de skriver at vi skal stille klokka:

 

(https://martabreen.files.wordpress.com/2014/06/26-klokka-3.png)

 

 

Og dette er dessverre ikke unikt i vår by. For selv i større byer, som i Oslo, er kvinner mindre synlige i bybildet. Eksempelvis gjennom svært få kvinnelige gatenavn.  Ta deg en tur rundt i Larvik, eller Tromsø for den delen, og du vil se at det er det samme i de fleste, om ikke alle, norske byer.

 

Så vil jeg ha? Jeg vil at flere skal være med å ta kampen for å få flere kvinner på veggen, på veiskilt, i byen vår. Jeg vil ha «Marta Breens vei», «The Tuesdays plass» og en avbildning av Anne Holt på en vegg i bybildet.

Orkaner får kvinnenavn.. Men ikke gater?

Så, da er spørsmålet, må kvinnelige aktivister i Larvik selv finne frem spray cans, eller kan flere av Larviks sentrale figurer innse viktigheten av å fremme kvinner i bybildet?

 

Bare et forslag altså..

Jeg blir mindre og mindre begeistra for jula, påtross av at jeg har en fireåring hjemme. Årsaken til denne mislikinga ligger ikke bare i at jeg ikke er kristen, men det ligger i det stresset og jaget julefeiringa vår skaper. Jeg synes at folk flest omfavner "ødslekulturen" uten å stille seg kritisk til hva som er "nice to have" og hva som er "need to have", og kanskje ikke tenker på hvilken rolle de spiller i å mate sløsemonsteret som gjør at flere og flere nordmenn blir gjeldsslaver. (https://www.dn.no/nyheter/2017/04/01/1341/Makrookonomi/her-er-husholdningene-som-er-tyngst-lastet-med-gjeld-i-norge)

Vi bruker i snitt 11.000,- på jula.(http://https://www.abcnyheter.no/penger/privatokonomi/2016/11/07/195254850/virke-vi-bruker-i-snitt-11.000-kroner-pa-julen) Jeg skal være forsiktig med å moralisere, men faen, 11.000,-?!?!??! Mine høyrevridde venner ville hvisket til meg at jeg skulle være glad for folk legger så mye penger inn i ulike bedrifter, men seriøst.. 11.000,- i snitt? Hva med de som så vidt får det til å gå rundt i hverdagen, hvordan skal de klare å være en del av det gode selskap uten å ruinere seg? 

 

Forskjellene i Norge øker, det veit vi. Det blir flere familier med lav inntekt. (https://www.nav.no/no/NAV+og+samfunn/Innhold+til+NAV+og+samfunn+forside/Nyheter/forskjellene-i-norge-øker)  Likevel er det overraskende lite fokus på den nøkterne og moderate julefeiringa. Alt skal være stort, flott, nytt og dyrt. Og maten, dyra,er en av gruppene som må lide for vår julefråtsing. (https://www.nrk.no/rogaland/rystende-forhold-hos-grisebonder-avdekket-1.13803803)

 

Okei da, dette er kanskje er surmulende tekst, og jeg feirer jul selv også, men jeg forsøker å feire jul på en mer nøktern måte, som jeg heldigvis ikke er aleine om. Jeg har et tak på hvor mye kroner jeg bruker på gavekjøp, jeg gjenbruker alt av julepynt, og gjenbruker kjoler til meg og dattera mi. Jeg forsøker å ha hue på rett plass, og ikke la meg rive med i førsjulsstresset, og kjøpepresset. 

 

For man kan ta mange bevisste valg som er bedre for lommeboka og miljøet i jula. Og jeg tenker at jula kan være en fin tid å hjelpe hverandre med ting, se hverandre, og vise omsorg for hverandre. (https://radikalportal.no/2015/12/30/10-ting-du-kan-gjore-for-andre-i-jula/)

 

Sjøl var dattera mi og jeg rundt i hjembyen min i dag med kaffi til de kalde stakkarne som sitter- og står gatelangs med håp om å få noe mynt i koppen sin. Det gjør ikke meg til noe helgen, men det å vise omsorg for hverandre, se hverandre, prate med hverandre, er ting synes jeg fort forsvinner i hverdagen generelt- og julestria spesielt.

Og kanskje kan vi bruke juletia til å fokusere litt mer på de myke, varme verdiene, på hvordan vi kan bekjempe fordommer, ha mer fokus på miljøet, og forsøke å jobbe mer med å skape et varmere samfunn? (https://www.vg.no/nyheter/meninger/tigging/sannheten-om-rumenske-tiggere/a/23472013/)

Bare et forslag altså..

 

PS: Kaffin blei sponsa av min slunkne, "nyetablert grunder-lommebok", ikke Mc Donalds.

Hyttetur med unge naturister

Joda, jeg kan forstå det hvis du tror at jeg bare er opptatt av naturisme, men jeg kan forsikre deg om at jeg bruker mer tid på barn og grundervirksomhet i det daglige. Likevel synes jeg det er viktig å utforske- og fremme saker som kan være litt tabu, særlig når det er saker jeg er levende opptatt av, som det å motvirke kroppspress og skjønnhetspress.

Jeg synes, som dere veit, at det er ekstra viktig å skrive om naturlighet, naturlig skjønnhet- og naturlig nakenhet, for det er sjeldent vi ser dette, og vi blir stort sett hele tiden oppfordret til å strebe mot det perfekte, upolerte, feilfrie.

 

                                              Naturlig vs. retusjert.

 

For å være ærlig så har jeg vurdert å tone ned naturismeaspektet, ta en pause. Rett og slett fordi jeg har fått så mange ekle henvendelser i fra menn etter at jeg begynte å skrive om det. Jeg får meldinger på insta, mobil, etc. fra menn som spør om jeg vil være med å ha sex på naturiststrender. Dette til tross for at jeg har skrevet dette eksplisitt tidligere, at jeg på ingen måte er interessert i sånt. Så hvis du vurderer å oppsøke meg med dette som motivasjon, så vær så snill å la det være. Spar meg- og deg selv for en pinlig opplevelse.

 

MEN, så ble jeg altså invitert på hyttetur med flere ukjente, nakne mennesker. Turen var lang og veien var glatt, og jeg er blakk som ei kirkerotte. Så jeg kunne jo ikke annet enn å takke ja!

Og det er jeg glad for!

For selv om jeg ble litt brydd da jeg kom inn og møtte 10-15 unge mennesker nakne, med alle typer kropper og alle typer tisser, så mykna jeg opp etterhvert, Men jeg veksla mellom å gå naken, og ikledd truse og flanellskjorte, for dette er plagg jeg føler meg vel i. Og, tenke seg til, jeg trenger kanskje litt tilvenning til den langvarige nakenheten blant nye folk.

 

 

 

Noen har kanskje fått det med seg, at jeg har slitt- og tidvis sliter med komplekser for kroppen min. Jeg har blitt erta i oppveksten og kalt tjukk, stor, feit, mang en gang. Så det var nok litt av grunnen til at jeg beholdt klærne på, de fleste på hytteturen var tynne. Og i NNFs promomateriell er de fleste tynne, så dette var noen av sakene vi diskuterte på møtet. (Vi trenger lubne naturister til å fronte naturisme! :-) )

 

Ja, for en vesentlig del av naturistsamlinger i regi av NNF er møtevirksomhet, hvor en diskuterer ulike saker knyttet til NNFs utvikling. Vi sitter nakne, drikker øl, diskuterer, og for meg som har vært på hundrevis av møter- ikledd hvit skjorte- og høye skuldre, er dette virkelig en befrielse. Jeg får slappet mer av, brukt meg selv mer, og får opp flere kreative ideer merker jeg, så kanskje nakenmøter kunne vært noe å introdusere også andre steder? :-) ) 

 

 

Jeg har også fått mange positive meldinger i det siste, og jeg opplever at mange er genuint interessert i naturisme, men redde for å teste det ut. Til dere så kan jeg si at en hyttetur med NNF på de fleste måter er som andre hytteturer. Med mange mennesker på hvert rom, seine frokoster, brettspill og tacokvelder. I tillegg til nakenbading i basseng, og nakenbadstu i fellesskap. Jeg opplever, når du blir kvitt sjenansen, at det er mer humor, mer åpenhet og raushet ved en slik hyttetur enn tradisjonelle hytteturer, jeg tror faktisk det er en form for større aksept og respekt- når man deler nakenhet. Alle eksponerer seg fullt og helt, og det gjør jo noe med relasjonen.

Og, som med unge folk flest, sitter latteren løst. Med andre ord var hytteturen, og mitt første møte med Ung NNF en veldig fin opplevelse for meg.

 

 

For de som ikke veit det, så er NNF Ung er en del av NNF, for de yngre. På hytteturen var vi fra 19-40 i alder, og aldersgrensen varierer fra land til land. Det kom frem under møtet at det er et sterk frafall for organiserte naturister i 20-30 årene, men at de kommer tilbake i 40 årene. Mon tro hvorfor det er slik?

Det var en god kjønnsbalanse på turen, og vi var godt representert i fra ulike deler av Norge, men jeg savnet, som jeg stort sett alltid gjør, noen mørkhudede. Det er altfor "hvitt" i de fleste styrerom spør du meg.. Likevel er det en økning organiserte naturister, særlig ungdommer, så det er lov til å håpe at mennesker fra andre land og kulturer finner veien inn etterhvert.

 

Så, det er kanskje unødvendig å si at dette frister til gjentakelse. Det er noe med å være naken, uten sminke, uten hold-in og push up, uten falske negler og vipper- som ligger mitt hjerte nært. Det å kunne være seg selv, fullt og helt, uten filter, uten skam- sammen med andre mennesker, det er jo bare helt fantastisk.

 

 

Onani, onana, å "fingre", det er bra!

Onani, eller "fingring" som det heter på folkemunne ( men som ALDRI skrives i titler når kvinnelig mastubering omtales selv om vi betegner mannlig onani som runking) begynte jeg ikke med før jeg blei voksen.

Jeg kan huske at jeg i ungdomsårene syntes at tissen min var ekkel, og at jeg hadde et anstrengt forhold til sex. Det tok lang tid før jeg klarte å slappe av nok til å få det til ordentlig, men jeg kan huske at det også var spennende fra første gang jeg hadde sex som 16 åring.

Først da jeg var 19 år ga jeg meg sjøl orgasme med vilje. Det var via en vibrator som jeg fikk av min daværende samboer, en gave som gjorde meg forbanna og forlegen, fordi jeg tok det som et tegn på at det var noe gærent med meg, at jeg trengte hjelp med min egen seksualitet. Jeg husker enda den følelsen, den orgasmen, 12 år etter.

 

Så ble jeg "bitt av basillen", og vibratoren ble min faste nattbordskamerat. Den har hjulpet meg å slappe av, hjulpet meg å bli kjent med min egen kropp og seksualitet, og lært meg å ha fokus på min egen nytelse.

Derfor er det trist lesning i denne artikkelen: http://p3.no/mange-unge-jenter-onanerer-aldri/ som blant annet viser at blant jenter i alderen 17 til 20 år sier 21 prosent at de aldri onanerer. Videre svarer hele 13 % sier at de ikke vet- eller vi svare på dette.

Med andre ord kan vi trekke konklusjonen om at over 30 % av jenter i denne alderen skammer seg over sin egen nakenhet, underliv, seksualitet, og ikke vet hva de liker seksuelt. Disse jentene, unge kvinnene, er blitt fratatt muligheten til å bli ordentlig kjent med seg sjøl..

Samtidig vet vi at pornokonsumet i Norge er høy, både blant gutter og jenter. Med andre ord ser jenter nytelse gjennom pornoens blikk, som stort sett alltid har mannens perspektiv. De ser hvordan mannen får nytelse, og tilsynelatende hvordan kvinnen får nytelse, men veit ikke hva som gir dem sjøl nytelse. Det er jo nitrist!

 

( Fint å ha venninner som tar blinkskudd av deg i en svak/ sterk stund, som du kan siden kan bruke til å illustrere bloggteksten din med.)

 

Min erfaring er at en  "fingrings" om dagen er godt for magen! Og resten av kroppen, og psyken! Det viser også forskning: http://www.kk.no/livstil/orgasmer-gir-bedre-helse-67995354

Så gi deg sjøl tid og rom til dette, uansett om du er 17 eller 37, singel eller gift, mamma eller ei. Og gjør det med god samvittighet. Jeg er overbevist om at du vil få det bedre med deg sjøl. Hvis du synes det er ekkelt å bruke handa, så kjøp deg et sexleketøy.  Et sexleketøy lar deg fokusere på deg selv, lar deg slippe å tenke på prevensjon, og forventer ikke at du shaver tissen hele tida. Den kan heller ikke gi deg kjønnssykdom.

Hvis du er som meg og ikke nødvendigvis liker å bruke handa eller putte ting inni deg, kjøp deg en klitorisvibrator. Jeg anbefaler et vibratoregg eller den sagnomsuste "womanizeren" som dessverre er litt stiv i prisen.

OBS: Det er stor fare for at du blir avhengig av vibratoren din. Og du vil ganske raskt oppdage at du ikke trenger en mann til dette heller..

You go girl! <3

 

 

 

Naturistmøte i Gjøvik

 

( Foto: Tommy Brattskar, NNF)

 

I helga har dattera mi og jeg vært på utviklingsmøte med Naturistforbundet, med Mjøsområdet Naturistforening som vertskapsforening. Jeg ble invitert opp at NNF for å fortelle litt om naturistbloggingen min, og det kunne jeg så klart ikke takke nei til!

Lørdagen starta med møte klokka 1130, hvor vi begynte med å snakke om «ståa» i de ulike naturistforeningene i det ganske land.  Vi var 18 deltakere tilstede, 4 av oss kvinner, og jeg var yngstemann, bortsett fra dattera mi på 4. En del av tingene som kom opp i runda overraska meg. Jeg har sjøl opplevd at det å være åpen naturist kommer med en hel del forutinntattheter- og fordommer som en blir konfrontert med i tide og utide (egentlig bare i utide), men det var også mange sterke historier som jeg ble innmari trist over.

Blant annet hadde en leder av en naturistforening fått avslag fra kommunen om innebadetid på grunn av vedkommende fra kommunen anså naturister som «ureinslige» En annen sentral figur i NNF kunne fortelle at han hadde blitt kasta ut av et lokale av to vektere, etter å ha forsøkt å henge opp en reklameposter for innebading, eller PORNO som de kalte det, i og med at du så to nakne menneskerumper i en svømmehall. Tør vedde på at de to mannlige vekterne er regelmessige pornokonsumenter, slik som store deler av befolkningen i landet vårt er? En smule dobbeltmoralsk, kanskje?

 

Uansett. I min presentasjon begynte det en diskusjon om feminisme. En diskusjon om hvorvidt feminisme og naturisme egentlig henger sammen, eller er motsetninger. Det var et mindretall som ikke helt likte koblingen- og mente at naturisme bør være så politisk nøytralt som mulig, men det er tydelig at NNF er en organisasjon som digger unge folk med sterke meninger, og som ønsker kvinner, og feminister velkomne.

 

 

( Foto: Tommy Brattskar, NNF)

 

Etter møtet bada vi nakne i nesten tre timer. Dattera mi storkoste seg, og det gjorde vi andre også.  Jeg opplevde ikke noe ubehag ved badinga, selv om vi var vesentlig flere badere enn da jeg bada i Kveldehallen. Vi var 21 badere, et mindretall av oss var kvinner, og enda færre av oss var de vi kan kalle yngre. Vi drakk kaffi , spiste kjeks og kosa vårs, og jeg kan ærlig talt si at jeg ikke har vært på en mer sosial form for bading noen gang.

Jeg opplever at naturister flest har veldig stor respekt for kropp- og intimsone, og jeg føler et mye større ubehag ved å være på byen en lørdags kveld enn å nakenbade på en NNF plass. Sex er ikke en del av arrangementene i regi av NNF, det er snarere en "ikke-sex policy", selv om det er mange som fremdeles tror at naturister en gjeng sexfikserte gærninger.

 

Flere av de lokale foreningene fortalte om episoder med ekle mannfolk som hadde nappa løken åpenlyst- og tatt på kvinner under nakenbading osv.  Så det er klart, som i samfunnet for øvrig, se bare på kampanjen #metoo, at vi har et kjempeproblem med synet på kvinners kropp som bruksgjenstand, noe som er fritt frem for menn å ta på. Med andre ord- menn MÅ skjerpe seg! Også mannlige nakenbadere.

 

Men organisasjonen NNF slår hardt ned på alle former for trakassering- dette gjelder så klart også mennene i de ulike foreningene. Og flere av disse sier at de selv er feminister- so kudos to you!

Foruten dette har Ung NNF en policy på 40/60 i sin styresammensetning. Så det er tydelig at kjønn er et tema som ikke har gått helt i glemmeboka i organisasjonen, på tross av at det helt klart er en overvekt av eldre menn i forsamlingen denne helgen.

 

 

( Foto: Tommy Brattskar, NNF)

 

Så, jeg må bare si det igjen. Jeg synes du skal melde deg inn i din lokale naturistforening. ( Se: www.naturist.no) Seksualisert vold mot jenter øker. ( https://www.rights.no/2017/03/flere-anmeldte-seksuallovbrudd-og-voldtekter)

Tilgang på porno øker, samtidig tør ikke ungdommer (og voksne) å dusje nakne på grunn av komplekser. ( https://www.vg.no/nyheter/innenriks/skole-og-utdanning/norske-badeanlegg-folk-toer-ikke-aa-dusje-nakne-foer-de-gaar-i-bassenget/a/23412391/)

Jeg er overbevist om at den norske naturismen er en del løsningen på dette, en stor del av løsningen på å bekjempe kroppspress.

 

Jeg opplever at naturisme, slik den drives i Norge, er regulert og seriøs. Det er tydelig at de tar sterk avstand fra ulike sexgrupperinger som på mange måter gjør at folk misforstår og mistenkeliggjør naturister, og at de har klare sanksjoner for folk som oppfører seg upassende. NNF er også en organisasjon som prioriterer ungdomsarbeid- og hvor det er tydelig at det er rom for- og ønske om- å ha med folk som mener ting.

 

Sjøl meldte jeg meg inn i Vestviken Naturistforening forrige uke, og jeg gleder meg til å være med på å spre det glade, nakne budskapet fremover. Den dagen vi kan se naturlige, ikke seksualiserte, ikke retusjerte kropper som normalen, som vakre, som idealet- da har vi kommet langt som samfunn.

 

 

 

 

 

 

Mitt første naturistbad innendørs.

På fredag kveld denne uka prøvde jeg innendørs nakenbading for første gang ever, i Kveldehallen i Larvik. Vestviken Naturistforening arrangerer innendørs bading hver fredag fra kl. 1900 i høst/ vintersesongen, og jeg var der en times tid denne fredagskvelden.

 

Vi var vel ca. 15 nakenbadere da jeg bada. I alle aldere, kjønn og fasonger. Noen kom i morgenkåpe, andre gikk nakne, men de fleste gikk ikledd håndkle til de la på svøm i vannet. Jeg, som den nybegynneren jeg er, hadde et veeel lite håndkle med meg. ( Se bildet under)  Ikke det at jeg er så innmari bluferdig, men det var rett og slett litt lite praktisk, fordi vi satt på et håndkle på stolene- og i badstua, og da skulle jeg jo liksom hatt et håndkle til å tørke meg med, så, ja, da lærte jeg det.

 

Vi møttes på utsiden av svømmehallen og gikk sammen inn i herregarderoben. Noen håndhilste og introduserte seg selv- og jeg, som aldri har gjort dette før, var litt usikker på hvordan dette foregikk praktisk, men jeg spurte meg frem. Vi gikk påkledde inn i garderoben, og kledde deretter av oss i fellesskap ( ikke synkront, men i samme rom), og gikk inn i dusjene. ( Ikke synkront, men i samme rom.)

Det var ingen stirring eller ubehageligheter ved dette, selv om det var en kar som spurte om vi skulle ta en kaffe en dag rett etter at jeg hadde kommet meg i bassenget. Det var litt kleint og ugreit, men "sure" epler finnes alltid i kurven, så.. Etter dusjen gikk vi ut i hallen, og noen gikk i vannet umiddelbart. Andre satte se rundt bordet og drakk kaffe- og spiste twist. 

 

 

Nakenbadinga i seg sjøl var ekstremt frigjørende- og behagelig. Det var bra med plass i hallen, og jeg, som nettopp hadde hatt full dag på jobb- med påfølgende Zumba-trening, bestemte meg for å bare svømme litteranne før jeg gikk inn i badstua- og reiste videre på date.

 

Så, summa summarum: nakenbading er fremdeles utrolig deilig, avslappende, frigjørende og ålreit. Innebading anbefales på det sterkeste, husk bare å ta med et lite håndkle til å sitte på, et stort et til å ha rundt deg, og 30,- (medlemmer) eller 60,- (ikke-medlemmer) i mynt, som du betaler inn før svømming.

 

Neste uke reiser jeg og dattera mi til Gjøvik for å være med på Naturistforbundets ledersamling. Der skal vi nakenbade, snakke med naturister- og blogge videre- og jeg skal også holde et innlegg om blogg som formidlingskanal.

Innlegg om erfaringene i fra ledermøtet kommer neste søndag :)

 

 

Ha en fortsatt fin ( og forhåpentligvis tidvis tekstilfri) uke! <3

 

 

Mer frilek, mindre styring

 

( Rot eller kos?)

 

De lærde strides, men jeg er ikke i tvil, som mamma, kidsa trenger frilek uten voksnes styring. Ofte føler jeg, som også er utdannet- og arbeidende som aktivitetsleder, at vi organiserer kidsa ihjel. 

Vi har så mange gode tanker, pedagogiske prinsipper, fornuftige- og lærerike øvelser vi ønsker at barna skal få til. Vi foreldre ønsker at barna våre skal utvikle ferdigheter, bli gode, på ting vi selv kanskje ønsket å være gode på som barn. Jeg opplever at vi, moderne mennesker, har en tendens til å organisere- og planlegge hverdagen ihjel. Både foreldre- barnehageansatte- trenere og andre.

 

( Dattera mi er med meg på konferanse. Apropos organisering og tidsklemme..)

 

I vår barnehage har jeg flere ganger opplevd at jeg ikke kan levere dattera mi til den tiden jeg hadde tenkt fordi det visstnok virker forstyrrende på opplegget i barnehagen.  Selv tenker jeg at ungene kan vente med å bli styrt og organisert så altfor mye til de blir eldre, tidligst i overgangen fra barnehage til skole. ( Dette betyr ikke at barna ikke skal bli oppdratt- og foreksempel gå bananas ved spisebordet, det jeg skriver om er aktivitetstiden; jeg savner mer tid- og rom til det umiddelbare! )

 

Jeg synes mange barnehager har for slaviske opplegg, og mange foreldre tar med barna i organiserte aktiviteter fra de er 2-3 år, noen også før. Mange barn har tettere program enn vi voksne har, og jeg klarer ikke å tenke at dette er sunt.

Jeg livnærer meg i stor grad som treningsinstruktør, og tror på det å være i aktivitet. Men kanskje vi voksne kan bli flinkere til å planlegge, bestemme og styre mindre, og la barna få definere aktivitetene?

 

( Dattera mi fant en bøtte hun ville leke med/i. Den ene delen av meg ville ta den vekk fordi vi ikke leker med bøtter. Men hvorfor leker vi egentlig ikke med bøtter?)

 

Jeg vil ha mer fri lek, mer spontan og umiddelbar lek som barna kan fordype seg i. Og jeg ønsker meg at vi voksne anser viktigheten av dette for kidsa, både i forhold til utviklingen av koordinasjon, innlevelse- og fantasi, men også fordi de rett og slett ikke trenger å lære noe hele tiden.

Noen ting kan bare være gøy, følelsestyrt- og uten noe mål!

 

 

( Russetia er for mange en tid med mye lek. Og rør. Og klamydia. Vi skulle hatt mer av dette når vi blir eldre også! Ikke klamydia altså..)

 

Og vi voksne burde følge etter.. Vi burde bruke mer tid på å leke, danse spontant, og andre flaue hippieting.

Dette må vel være tilstedeværelse, mindfullness i sin reneste- beste form?

 

Les noen artikler om betydningen av fri lek her:

http://barnehage.no/politikk/2016/03/la-meg-leke-i-bhg/

https://ndla.no/nb/node/73916?fag=51

https://www.aftenposten.no/norge/i/Mg1GJ/--Organisert-vanvidd-tar-over-for-fri-lek

Mobbing pågår.

Har du sett den? Arnar og Mia på Brennpunkt?

Uansett hvor mye jeg ser- leser- og hører om mobbing så begynner jeg å grine. Jeg gruer meg til dattera mi blir stor nok til å begynne på skolen, jeg er så redd for at hun skal oppleve mobbing.

Ikke for det, mobbing skjer overalt. På skolen, i barnehagen, på idrettsbanen. Jeg har sett ledere mobbe sine ansatte, jeg har selv, som barn, blitt mobbet av en voksen.

 

 

Jeg begynte å ha skolevegring allerede i starten av barneskolen. Jeg skiftet skole, og ble mobba av klasseforstanderen min. Hun gjorde narr av meg foran de andre elevene, latterliggjorde meg blant annet gjennom å si: " Har dere ikke lært det på den andre skolen da, Loni?"

Mange år seinere fant jeg noen dagbøker hos mamma. Jeg fant meldeboka fra barneskolen, hvor mamma skriver gjentatte ganger at jeg er hjemme fordi jeg har vondt i magen.  Dagbøkene var ufattelig dystre, jeg ønsket meg ofte bort, bort fra alt, det er fryktelig mange mørke tanker å bære for et barn. Jeg kan huske at jeg følte meg så sjukt aleine. 

 

Mobbing, utenforskap og utfrysning fortsatte i stor grad for meg i perioder resten av livet. Jeg ble gitt buksevann på ungdomsskolen, klærne mine- håret mitt, utseendet mitt ble gjort narr av regelmessig. Jeg har blitt kalt feit flere ganger enn jeg kan huske. Men denne diffuse/ hverdags"mobbingen" var mildere enn det mange andre fikk. Jeg kjenner flere, på alder med meg, som har blitt utføre på grunn av mobbing. Som har fått livet sitt ødelagt.

 

Men ofrene kan reise seg. Vi kan bli noe, vi kan ta en helomvending. Heldigvis for meg har jeg vært god på skolen. Heldigvis har jeg alltid funnet en annen fantastisk "freak", et utskudd som jeg har knyttet sterke bånd med. Men det å være en del av en gruppe sliter jeg med den dag i dag.

Jeg har trust issues, liker meg ikke i en gruppe, er vant til å gå min egen vei, å være i opposisjon. Jeg sliter med å finne tilhørighet, og det er vel en grunn til at jeg fungerer best aleine.

 

Mobberne mine har det ikke blitt stort av. Men jeg vet at læreren min terroriserte også andre elever. Jeg håper noen har sparka Gro på hue og rævva ut av skolevesenet for godt. ( Hun er helt sikkert pensjonert.)

 

Mobberne skal aldri få vinne. Selv om det er lederen din, søsteren din, en i klassen din, eller andre. Mobbing må slås hardt ned på! Og kjære voksne, lærere, foreldre, ALDRI si at mobbing, klåing, erting fra gutter er et tegn på at han liker deg! Erting, mobbing, er ikke noe "jentegreier", ha baller nok til å ta det på alvor eller finn dere noe annet å livnære dere av!

 

Se dokumentaren her:

https://tv.nrk.no/serie/brennpunkt/MDDP11001117/19-09-2017

 

God kvinnepolitikk

26. juni i år tok jeg abort. Det var mitt valg, og jeg kunne skrevet mye om min prosess frem til aborten.

Jeg kunne også skrevet en hel del om selve inngrepet, skrevet om smertene, skrevet om hvordan det føltes å sitte og vente på å få satt inn pillen på samme sted som nybakte mødre bar rundt sine nyfødte, stolte, krye og lykkelige.

Men i dette innlegget vil jeg rette blikket litt utover meg selv, jeg vil rette blikket mot kvinners reproduktive rettigheter i Norge.

 

 

For vi antar at vi er så likestile, så moderne. Men på enkelte hold står vi fremdeles fast i gjørma.

I Norge har kvinner rett til selvbestemt abort inntil uke 12. Mange finner ikke ut at de er gravide før de er 2 måneder på vei, og mye kan skje i løpet av et svangerskap. For min del tenkte jeg selv å beholde, men en rekke hendelser gjort av min nå, eks, gjorde at jeg ombestemte meg, heldigvis.

Jeg var åtte uker på vei da jeg tok abort. Da hadde jeg gått og ventet på innkalling fra sykehuset i to uker. Hadde jeg vært to uker lenger på vei da jeg fant det ut, hadde jeg ikke rukket 12 ukers "fristen" med sykehusets ventetid, og hadde kanskje måttet beholde det fremtidige barnet.

For etter 12 uker er det slik i Norge at en abortnemnd skal vurdere om kvinner får ta abort. Og det er visst slik at omlag 85% av antall søknader blir godkjente. Dette innebærer at 15 % av disse kvinnene faktisk blir tvunget til å bære frem barnet, av et utvalg med "eksperter" 

Les mer her: https://www.aftenposten.no/norge/i/bKzvd/Abortsokende-ma-vente-inntil-to-uker

Les mer her: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/abort/helseministeren-fjerner-abortnemnder/a/23929525/

 

 

 

Urettferdig? Ja. Gammeldags? Helt klart. Jeg synes vi bør avskaffe abortnemndene all together og utvide fristen for å ta abort.

SV; som jeg er kvinnepolitisk leder i, mener retten bør utvides til 16 uker, og jeg er skjønt enig. Ingen kvinner tar abort for moro skyld!

Hvem eier egentlig kvinners kropp?

 

 

En annen problemstilling innen kvinners reproduktive rettigheter er sterilisering. Jeg har tenkt på dette en stund, at jeg ønsker å sterilisere meg, men jeg har ikke råd. Heller ikke alle får lov til å sterilisere seg i Norge. For vi har ikke bare abortnemnder, vi har steriliseringsråd og steriliseringsnemnder?!?

"Personer under 25 år, og personer med en alvorlig sinnslidelse, psykisk utviklingshemming eller som er psykisk svekket må søke spesielt og får da behandlet saken av en steriliseringsnemnd." 

Les mer her: https://helsedirektoratet.no/Lists/Publikasjoner/Attachments/288/Informasjon-om-sterilisering-i-henhold-til-lov-om-sterilisering-IS-2048B.pdf

 

Pris for å sterilisere seg varierer i forhold til hvor du får utført inngrepet. Men egenandelen er så vidt meg bekjent fremdeles vesentlig høyere for kvinner enn menn. Hvorfor i all verden kan ikke alle få sterilisere seg? Og hvorfor kan ikke dette inngrepet være gratis?

Egenandel for menn: 1268 kroner. Egenandel for kvinner:  6079 kroner

Les mer her: http://www.lommelegen.no/artikkel/fortsatt-dyrere-kvinner-%C3%A5-sterilisere-seg

 

 

Spør du meg så er det på tide å se på abort- og sterilisering med et langt mindre konservativt og gammeldags blikk enn det vi gjør nå. Det vil være god kvinnepolitikk.

SV ønsker blant annet å utvide kvinners rett til selvbestemt abort, les mer her: https://www.sv.no/sv-fra-a-til-a/abort/

Lykken er å være toastmaster!

 

Jeg har ikke så mange bryllup på baken. Ennå. For selv om jeg har en hel del erfaring som kurslærer, aktivitetsleder, foredragsholder og konferansier, er toastmaster en relativt ny funksjon for meg. Men jeg elsker det virkelig!

Ikke bare får jeg mulighet til å være tilstede med brudeparet på dagen de erklærer kjærligheten sin, jeg får hylle kjærligheten, tøyse med bryllupsgjestene og lede festen. Det blir ikke stort bedre! På bryllupsfesten i mai fikk jeg ha både skjult teater, stand- up og være toastmaster. Under bryllupet i juli fikk jeg ha stand-up og være toastmaster.

 

Jeg liker å harselere- samtidig hylle- den uromantiske hverdagen. For det er jo faktisk det som er livet, det som er kjærlighet, og jeg tror at man kan leve lykkelige sammen hvis man lærer seg å akseptere- og bli glad i- den andres rariteter og "svakheter." Det er jo nettopp dette som gjør oss unike!

 

 

 

I bryllupet hvor disse bildene kommer fra ( Linn Lundby`s fotografi) gikk jeg inn i rollen som brudens harry barndomsvenninne, etter avtale med brudeparet. Dette fungerte som et humoristisk innslag, en ice breaker på starten av bryllupet- før jeg gikk opp på scenen og tok av meg hatten og introduserte meg som kveldens toastmaster.

Bruden, Christine, skriver følgende om oppdraget under bryllupsfesten 27.05, i Bryllupsgruppa på facebook:

"Jeg vil med dette innlegget veldig gjerne anbefale Loni Bjerkholt-Pedersen som toastmaster. Hun bor i Larvik, og er helt fantastisk! Kunne virkelig ikke ønsket oss en flinkere, mer strukturert, morsom og herlig dame! Hun hadde skjult teater ved ankomst til festen, og resten av kvelden fullt under kontroll. Forberedelsene tok hun også på strak arm, og lettet mange av våre stressmomenter."

 

 

 

Så i fare for å virke som en sell out, hør gjerne fra deg dersom du/ noen du kjenner har gifteplaner og ønsker en annerledes opplevelse på bryllupsfesten! :)

 

 

Stupetårnet. ( Novelle)

Jeg har jobba en hel del i sommer. Og det er fint! For jeg driver jo for meg sjøl og er nå også aleineforsørger.. Men min favorittaktivitet utenom jobb- trening- rap o.l, er å skrive. Jeg elsker å sitte aleine på kafè, hele dagen, og glane på folk. Drekke kaffi, få inspirasjon..

Noveller og dikt er mine favorittsjangere, og Etgar Keret og Kjell Askildsen er mine favorittforfattere.

 

                ( Novellesamling fra LIV forlag hvor jeg har ei novelle og et dikt.)

 

Så her er ei lita novelle fra meg, skrivi på ei kro på Hedmark en regntung dag i juli:

 

Stupetårnet.

 

Vi går bortover strandpromenaden. Du peker på det nye stupetårnet, men jeg hører ikke etter. Jeg ser på deg. Beundrer deg. Kjenner tyngden av de store hendene dine, føler luftstrømmen som får armene våre til å svaie. Min utvalgte, min sjelevenn. Som snart skal gjøre det slutt med meg. Igjen.

Du har gjort det før men denne gangen er det endelig. Hardt og brutalt. Så hardt og brutalt at jeg må gå et år på antidepressiva for å få hodet over vann igjen. Og hva har jeg noen gang gjort deg?

«Stig veit ikke hva han snakker om» fortsetter du. «Klart det stupetårnet er verdt pengene.» Du er så jævlig smart. Så ufattelig morsom. Så rar og sjarmerende, så ulik alle andre menn jeg har hatt. For jeg har hatt en del. Det veit du. Og det plager deg.

Du har spurt meg flere ganger, spurt meg hvorfor jeg valgte deg. Spurt hvorfor jeg som er så ung og pen valgte deg med all den sårbarhet og bitterheten som du har i deg. Men jeg vil bære sårbarheten din, jeg vil gi deg en søt smak i munnen, jeg vil være den som gir deg nytt håp, jeg vil gi meg selv nytt håp.

 

Vi går hånd i hånd hele helgen. For første gang i din by. Jeg vil ikke hjem, jeg vil ha et nytt liv, et liv sammen med deg. Hvorfor kan du ikke se hvor bra vi er for hverandre? Hvorfor kan du ikke se at jeg trenger deg?

Vi ligger sammen på kvelden og du sovner med en gang. Jeg tenker på stupetårnet. Lurer på hvor høyt det er. Tenker på om det er mulig å stupe til bunnen. Du fortalte at du hadde blitt sugd på en av benkene i parken for et år siden. Du sa at hun var ung, yngre enn meg.  Jeg tar på pikken din, og du våkner av det.

Om natten drømmer jeg at jeg står på stupetårnet.  Du er der også. Jeg balanserer på kanten mens du ser på.

 

Det er første mai og du vil at jeg skal hilse på politikerfellene dine, du vil vise meg frem. Jeg liker ikke å jåle meg, men du sa jeg var så fin med mascara. Jeg vil så gjerne ha deg i livet mitt. Du er en kjendis på Hamar.  Jeg vil også være kjendis. Du holder hele hånda mi hele tiden. Du holder den med et fast men avslappet grep. Ikke nervøst, anstrengt, bare fast nok til at jeg kjenner at jeg er din.  Vi kliner på benken, og hjertet ditt banker. «Jeg har aldri opplevd noe som dette før» sier du, og du har en ekstrem sårhet- og tristhet i deg når du sier det. «Hvorfor kunne jeg ikke møtt deg før» fortsetter du. «Møtt deg før jeg gifta meg, fikk barn, ble skilt, ble sjuk. Før jeg mista trua på kjærligheten» Du gråter. Vi kliner. Vi ligger sammen på kvelden. Flere ganger, selv om du stadig sier at du ikke får det til.

Stupetårnet er mye høyere i drømmen min i natt. Det kiler som faen når jeg balanserer på kanten. Du dytter meg denne gangen, og jeg faller hardt mot vannflaten. Jeg bråvåkner og legger meg tett inntil deg. Jeg vet at jeg er mye penere enn eksen din tenker jeg, og sovner.

 

Så er helga vår over. Du går til ditt og jeg til mitt. Jeg jobber og sover og spiser og puster og drømmer. Om stupetårnet. Om stupetårnet som blir høyere og høyere. Jeg ser deg bli sugd på benken, jeg hopper fra stupetårnet og treffer hard asfalt. «Jeg elsker deg» skriver jeg på sms. Du svarer ikke.

Dagene går. Det nærmer seg nok en helg sammen med deg. Jeg sminker meg, spiser lite, trener masse. Jeg gjør meg klar. Klar til å være din, til å være den flotte dama du er stolt av. Yngre og penere enn alle de andre.

Jeg dagdrømmer. Om deg. Om oss. Om stupetårnet. Jeg ringer deg, men du forklarer at du er opptatt og må ringe meg tilbake. Du ringer meg ikke tilbake. Jeg sender deg ei melding som du svarer på flere timer seinere. Du er så opptatt. Du er så viktig- så travel, og jeg bare sitter her, fanget i hverdag og dagdrømmer om et jævla stupetårn som bare blir høyere og høyere. Hvorfor vil du ikke redde meg?

Du svarer ikke når jeg spør når det passer å komme oppover. Det passet ikke likevel skriver du dagen etter. Du ringer og er kåt, og du runker deg tom mens vi snakker sammen. Stupetårnet vokser seg høyere og høyere. Du står på bunnen, jeg står på toppen. Du ser meg hoppe. Jeg ser henne og deg, deg og henne om og om igjen. Til slutt når stupetårnet himmelen. Jeg ser ingenting, bare tåke. Du har helt slutta å svare. Jeg ligger og holder meg fast der oppe. I mens du lever, koser deg, sjekker inn og tagger unge damer på Facebook.

 

Først to år seinere har stupetårnet krympet seg lite nok. To år etter er stupetårnet lavt nok til at jeg kan klatre ned og få føttene på bakken. To år etter kommer jeg tilbake til Hamar. Sterkere, vakrere, eldre. Du er fremdeles travel, opptatt.  Du går fremdeles turer på strandpromenaden med unge damer. Gråter og kliner på benker, knuller hele natten lang. Lover dem alt og ingenting, elsker dem når det passer for deg. Du er også blitt eldre, fremdeles kjendis. Du stiller til valg som ordfører. 

Og en vakker sommerkveld du sitter på benken med nok en ny vakker ung kvinne kan du lese min evigvarende hilsen til deg:

Fuck Geir Ove.

Fuck stupetårnet.

Fuck Hamar.

 

 

Bevegelsesglede- kroppspositivisme og feminisme. 

Noen dager skulle jeg ønske at jeg var en lettsindig rosablogger. Det hadde vært så mye lettere å ikke stå for noe spesielt, ikke mene noe, annet enn harmløse ting; som hva som er verdens beste bolleoppskrift eller hvor du får satt på de beste løsvippene.

Men jeg er ikke den dama. Jeg syns det bør være færre sånne bloggere. Jeg savner innhold hos de store bloggerne, jeg savner at de vender blikket utover.

Jeg er jo bare en liten fisk i sjøen, og har ingen ambisjoner om å bli noe annet. Men jeg tenker at blogging gir en sjelden mulighet til å belyse samfunnspolitiske temaer på en lettlest og delingsvennlig måte. Så hvorfor griper de store bloggerne så sjeldent sjansen? Hvorfor vil folk lese om kosen, det harmløse, det selvsagte?

Jeg vil aldri forstå det.. Hvorfor vil store selskaper, anerkjente produkter, sponse mennesker som ødsler, som ikke er engasjert i annet enn sitt eget ytre?

 

( Noen av de tingene jeg har blitt kalt av fremmede mennesker etter å ha skrevet et blogginnlegg eller artikkel..)

 

Det er en overfladisk tid vi lever i. Ting skal være kos, deilig, sexy. Avissalg går nedover og magasinsalg går oppover. Folk vil se fine klær, og lese gode matoppskrifter. De vil lese sladder om Dorthe Skappel- og hyllester til de kongelige. Misforstå meg rett, jeg leser selv Costume, men hvis dette hadde vært min eneste lektyre, hvis en søken etter det perfekte sminketipset og de vakreste designerklærne hadde vært det mitt liv hadde dreid seg om, ville jeg blitt ulykkelig.

Jeg vet at mitt liv må ha dybde, og jeg tror at alle mennesker trenger- og ønsker dette til en viss grad. Vi er alle mennesker, og må vel føle en slags forpliktelse til å engasjere oss- kjempe for hverandres velferd?

 

( Min nye favoritt t-skjorte fra treningsreisa i Spania.)

 

Noen ganger havner jeg sjøl mellom barken og veden. Fordi jeg driver for meg sjøl. Jeg skal selge meg sjøl, et produkt, en tjeneste, samtidig som jeg har et hjerte som banker for mye. Jeg kan ikke ha på meg munnkurv. Og jeg har fått- og får masse motbør. 

Heldigvis er det noen som ser det å uttrykke meningene sine, ikke bare gjennom et humoristisk eller nøytralt blikk- men som også synes dette er et gode. Som gir meg gode tilbakemeldinger og sier at vi trenger tydelige kvinnelige røster.

For det å drive med humor- og være feminist er ikke nødvendigvis på hver sin side av skalaen. Det å drive med trening- samtidig som man legger ut bilder av at man fråtser i godteri- er ikke nødvendigvis en selvmotsigelse.

 

( Det finnes visst også feminister på Menorca.)

 

Jeg har jobba masse for å slutte å skamme meg over den jeg er. Jeg jobber fremdeles med å ikke tenke at de ulike sidene er motsetninger, men heller paralleller, supplementer til hverandre.

For som toastmaster kan jeg anerkjenne- og tøyse min egen uperfekthet. Som komiker kan jeg belyse urettferdige temaer, og på trening- og treningsreiser kan jeg jobbe for å flytte fokus på hvordan kroppene ser ut- til bevegelsesglede.

Det er dette jeg ønsker å formidle i treningsreisene mine. Bevegelsesglede, kroppspositivisme,feminisme. 

Så velkommen skal du være:-) :

Sykkeltur til Kroatia i  september: https://www.jomfrureiser.no/sykkelogbat

Treningsreise til Marokko med variert trening i mars: http://unikereiser.no/gruppeturer/treningsreise-til-marokko/

Jentehelg på Geilo i mai: http://www.jomfruweekend.no/

 

( Jeg har vannzumba under treningsreisa til Menorca i juli.)

Naturist og feminist

Jada, jeg strøyk i "orientering" på idrett grunnfag, så det er mulig jeg har litt tungt for det..  Men jeg er utrolig overrasket over hvor vanskelig det er å finne de riktige plassene å kle seg naken! Jeg reiser aleine på disse nakenferdene, og er ikke kjent på noen av stedene. Beskrivelsene er diffuse, og badeplassene finnes ikke på kartet/ gps`en. Og ekstra vanskelig blir det når jeg ikke har hatt dekning på noen av stedene jeg har vært på så langt.

Så, for å oppdatere nye lesere: jeg har forsøkt å finne Glomstadbukta ( Gjøvik), Skåtangen ( Tjøme) og Roppestad (Larvik). Foreløpig har jeg bare klart å finne friområdet på ett av stedene.

 

Da jeg kom på ideen om å utforske naturisme så jeg for meg at utfordringen ville dreie seg om det å tørre å kle av seg, og være naken sammen med fremmede. Men jeg har ikke kommet så langt, jeg har ennå ikke fått prøve å gå naken og spille petanque sammen med andre naturister, av to årsaker, jeg finner ikke frem til stranda, og det er ingen/ få andre nakne der.

Så, jeg må få problematisere dette litt. For å få bade naken i Larvik må jeg kjøre 30 minutter på en kronglete landevei. Hvis jeg går i badetøy kan jeg rusle hjemmefra til x antall ulike badestrender på 15 minutter. Hvorfor må det være sånn? Hvorfor kan ikke nakne- og påkledde bade sammen? Hvorfor kan ikke alle strender inneholde et friområde? Hvorfor må nakne badere være en subkultur, en undergrunnsgreie?

 

* Hvorfor er det så forbaska vanskelig å få bade naken?! *

 

( I baris på vanlig strand på Roppestad. )

 

Jeg har fått litt oppmerksomhet i forbindelse med naturistferden min. Fått mange gode tips til kule naturistaktiviteter, så tusen takk for det!

MEN: som feminist kan jeg helt klart se en stor utfordring med dette. Ikke fra naturister selv, men fra andre. Etter at jeg publiserte bilde + innlegg på face, insta etc ( kan ikke vise brystvorter osv, innleggene blir bare sensurert) har jeg fått seksuelle meldinger fra menn. Da jeg spurte om veien til Skåtangen av enn fremmed mann i forrige uke, svarte han at jeg godt kunne ligge naken og sole meg der han stod..

Det er med dette som med merkingen tenker jeg. De som ikke er naturister ser på naturister som et merkelig- eksotisk og spesielt folkeslag. Hvorfor skal vi ellers forvises til øde badeplasser? Hvorfor skulle ellers fremmede menn komme med seksuelle tilnærminger om min kropp og nakenhet?

Jeg vil utforske naturisme av akkurat motsatt grunn- for å slippe den seksualiserte kroppen. For å slippe at min kropp skal sees på!

Jeg opplevde faktisk noe av det samme da jeg "kom ut" som feminist. Fremmede- og kjente menn kom med kommentarer med seksuelt innhold på face, sms osv. Så det er tydelig at du sees på som kinky og kåt når du er feminist og naturist!?

Men til de som tror jeg er kåt og villig så kan jeg avkrefte dette med en gang. Jeg er traust og kjedelig og vil heller jobbe enn å pule. Jeg er full av arr og cellulitter og strekkmerker. Puppene mine har forskjellig cup-størrelse. Og jeg har ikke barbert tissen på evigheter.

Sånn. Da håper jeg noen mister interessen for den nakne, seksuelle kroppen min. 



( I baris på vanlig strand på Roppestad. )

 

Neste naturistopplevelse for meg nå er inne på Farris Bad når jeg er hjemme fra treningsreisen min i Spania. Da skal jeg teste tekstilfritt spa og håper at det ikke bare er arrogante og rike champis-grundere med penis-komplekser som deltar der. ( Beklager fordommer- og forutinntatthet)

Jeg har forresten skrevet litt om naturisme på Radikal Portal. Sjekk gjerne ut naturistlista mi: https://radikalportal.no/2017/07/16/10-grunner-til-a-omfavne-din-indre-naturist-i-sommer/

 

God sommer!

 

( Jeg måtte dessverre sole meg med trusa på på Roppestad.)

Les mer i arkivet ? Mai 2018 ? April 2018 ? Mars 2018
Loni Bjerkholt-Pedersen

Loni Bjerkholt-Pedersen

31, Larvik

Hjemmeside: www.lonibp.com Youtube: loni-land Instagram: lonibp

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker