Naturistmøte i Gjøvik

 

( Foto: Tommy Brattskar, NNF)

 

I helga har dattera mi og jeg vært på utviklingsmøte med Naturistforbundet, med Mjøsområdet Naturistforening som vertskapsforening. Jeg ble invitert opp at NNF for å fortelle litt om naturistbloggingen min, og det kunne jeg så klart ikke takke nei til!

Lørdagen starta med møte klokka 1130, hvor vi begynte med å snakke om «ståa» i de ulike naturistforeningene i det ganske land.  Vi var 18 deltakere tilstede, 4 av oss kvinner, og jeg var yngstemann, bortsett fra dattera mi på 4. En del av tingene som kom opp i runda overraska meg. Jeg har sjøl opplevd at det å være åpen naturist kommer med en hel del forutinntattheter- og fordommer som en blir konfrontert med i tide og utide (egentlig bare i utide), men det var også mange sterke historier som jeg ble innmari trist over.

Blant annet hadde en leder av en naturistforening fått avslag fra kommunen om innebadetid på grunn av vedkommende fra kommunen anså naturister som «ureinslige» En annen sentral figur i NNF kunne fortelle at han hadde blitt kasta ut av et lokale av to vektere, etter å ha forsøkt å henge opp en reklameposter for innebading, eller PORNO som de kalte det, i og med at du så to nakne menneskerumper i en svømmehall. Tør vedde på at de to mannlige vekterne er regelmessige pornokonsumenter, slik som store deler av befolkningen i landet vårt er? En smule dobbeltmoralsk, kanskje?

 

Uansett. I min presentasjon begynte det en diskusjon om feminisme. En diskusjon om hvorvidt feminisme og naturisme egentlig henger sammen, eller er motsetninger. Det var et mindretall som ikke helt likte koblingen- og mente at naturisme bør være så politisk nøytralt som mulig, men det er tydelig at NNF er en organisasjon som digger unge folk med sterke meninger, og som ønsker kvinner, og feminister velkomne.

 

 

( Foto: Tommy Brattskar, NNF)

 

Etter møtet bada vi nakne i nesten tre timer. Dattera mi storkoste seg, og det gjorde vi andre også.  Jeg opplevde ikke noe ubehag ved badinga, selv om vi var vesentlig flere badere enn da jeg bada i Kveldehallen. Vi var 21 badere, et mindretall av oss var kvinner, og enda færre av oss var de vi kan kalle yngre. Vi drakk kaffi , spiste kjeks og kosa vårs, og jeg kan ærlig talt si at jeg ikke har vært på en mer sosial form for bading noen gang.

Jeg opplever at naturister flest har veldig stor respekt for kropp- og intimsone, og jeg føler et mye større ubehag ved å være på byen en lørdags kveld enn å nakenbade på en NNF plass. Sex er ikke en del av arrangementene i regi av NNF, det er snarere en "ikke-sex policy", selv om det er mange som fremdeles tror at naturister en gjeng sexfikserte gærninger.

 

Flere av de lokale foreningene fortalte om episoder med ekle mannfolk som hadde nappa løken åpenlyst- og tatt på kvinner under nakenbading osv.  Så det er klart, som i samfunnet for øvrig, se bare på kampanjen #metoo, at vi har et kjempeproblem med synet på kvinners kropp som bruksgjenstand, noe som er fritt frem for menn å ta på. Med andre ord- menn MÅ skjerpe seg! Også mannlige nakenbadere.

 

Men organisasjonen NNF slår hardt ned på alle former for trakassering- dette gjelder så klart også mennene i de ulike foreningene. Og flere av disse sier at de selv er feminister- so kudos to you!

Foruten dette har Ung NNF en policy på 40/60 i sin styresammensetning. Så det er tydelig at kjønn er et tema som ikke har gått helt i glemmeboka i organisasjonen, på tross av at det helt klart er en overvekt av eldre menn i forsamlingen denne helgen.

 

 

( Foto: Tommy Brattskar, NNF)

 

Så, jeg må bare si det igjen. Jeg synes du skal melde deg inn i din lokale naturistforening. ( Se: www.naturist.no) Seksualisert vold mot jenter øker. ( https://www.rights.no/2017/03/flere-anmeldte-seksuallovbrudd-og-voldtekter)

Tilgang på porno øker, samtidig tør ikke ungdommer (og voksne) å dusje nakne på grunn av komplekser. ( https://www.vg.no/nyheter/innenriks/skole-og-utdanning/norske-badeanlegg-folk-toer-ikke-aa-dusje-nakne-foer-de-gaar-i-bassenget/a/23412391/)

Jeg er overbevist om at den norske naturismen er en del løsningen på dette, en stor del av løsningen på å bekjempe kroppspress.

 

Jeg opplever at naturisme, slik den drives i Norge, er regulert og seriøs. Det er tydelig at de tar sterk avstand fra ulike sexgrupperinger som på mange måter gjør at folk misforstår og mistenkeliggjør naturister, og at de har klare sanksjoner for folk som oppfører seg upassende. NNF er også en organisasjon som prioriterer ungdomsarbeid- og hvor det er tydelig at det er rom for- og ønske om- å ha med folk som mener ting.

 

Sjøl meldte jeg meg inn i Vestviken Naturistforening forrige uke, og jeg gleder meg til å være med på å spre det glade, nakne budskapet fremover. Den dagen vi kan se naturlige, ikke seksualiserte, ikke retusjerte kropper som normalen, som vakre, som idealet- da har vi kommet langt som samfunn.

 

 

 

 

 

 

Mitt første naturistbad innendørs.

På fredag kveld denne uka prøvde jeg innendørs nakenbading for første gang ever, i Kveldehallen i Larvik. Vestviken Naturistforening arrangerer innendørs bading hver fredag fra kl. 1900 i høst/ vintersesongen, og jeg var der en times tid denne fredagskvelden.

 

Vi var vel ca. 15 nakenbadere da jeg bada. I alle aldere, kjønn og fasonger. Noen kom i morgenkåpe, andre gikk nakne, men de fleste gikk ikledd håndkle til de la på svøm i vannet. Jeg, som den nybegynneren jeg er, hadde et veeel lite håndkle med meg. ( Se bildet under)  Ikke det at jeg er så innmari bluferdig, men det var rett og slett litt lite praktisk, fordi vi satt på et håndkle på stolene- og i badstua, og da skulle jeg jo liksom hatt et håndkle til å tørke meg med, så, ja, da lærte jeg det.

 

Vi møttes på utsiden av svømmehallen og gikk sammen inn i herregarderoben. Noen håndhilste og introduserte seg selv- og jeg, som aldri har gjort dette før, var litt usikker på hvordan dette foregikk praktisk, men jeg spurte meg frem. Vi gikk påkledde inn i garderoben, og kledde deretter av oss i fellesskap ( ikke synkront, men i samme rom), og gikk inn i dusjene. ( Ikke synkront, men i samme rom.)

Det var ingen stirring eller ubehageligheter ved dette, selv om det var en kar som spurte om vi skulle ta en kaffe en dag rett etter at jeg hadde kommet meg i bassenget. Det var litt kleint og ugreit, men "sure" epler finnes alltid i kurven, så.. Etter dusjen gikk vi ut i hallen, og noen gikk i vannet umiddelbart. Andre satte se rundt bordet og drakk kaffe- og spiste twist. 

 

 

Nakenbadinga i seg sjøl var ekstremt frigjørende- og behagelig. Det var bra med plass i hallen, og jeg, som nettopp hadde hatt full dag på jobb- med påfølgende Zumba-trening, bestemte meg for å bare svømme litteranne før jeg gikk inn i badstua- og reiste videre på date.

 

Så, summa summarum: nakenbading er fremdeles utrolig deilig, avslappende, frigjørende og ålreit. Innebading anbefales på det sterkeste, husk bare å ta med et lite håndkle til å sitte på, et stort et til å ha rundt deg, og 30,- (medlemmer) eller 60,- (ikke-medlemmer) i mynt, som du betaler inn før svømming.

 

Neste uke reiser jeg og dattera mi til Gjøvik for å være med på Naturistforbundets ledersamling. Der skal vi nakenbade, snakke med naturister- og blogge videre- og jeg skal også holde et innlegg om blogg som formidlingskanal.

Innlegg om erfaringene i fra ledermøtet kommer neste søndag :)

 

 

Ha en fortsatt fin ( og forhåpentligvis tidvis tekstilfri) uke! <3

 

 

Mer frilek, mindre styring

 

( Rot eller kos?)

 

De lærde strides, men jeg er ikke i tvil, som mamma, kidsa trenger frilek uten voksnes styring. Ofte føler jeg, som også er utdannet- og arbeidende som aktivitetsleder, at vi organiserer kidsa ihjel. 

Vi har så mange gode tanker, pedagogiske prinsipper, fornuftige- og lærerike øvelser vi ønsker at barna skal få til. Vi foreldre ønsker at barna våre skal utvikle ferdigheter, bli gode, på ting vi selv kanskje ønsket å være gode på som barn. Jeg opplever at vi, moderne mennesker, har en tendens til å organisere- og planlegge hverdagen ihjel. Både foreldre- barnehageansatte- trenere og andre.

 

( Dattera mi er med meg på konferanse. Apropos organisering og tidsklemme..)

 

I vår barnehage har jeg flere ganger opplevd at jeg ikke kan levere dattera mi til den tiden jeg hadde tenkt fordi det visstnok virker forstyrrende på opplegget i barnehagen.  Selv tenker jeg at ungene kan vente med å bli styrt og organisert så altfor mye til de blir eldre, tidligst i overgangen fra barnehage til skole. ( Dette betyr ikke at barna ikke skal bli oppdratt- og foreksempel gå bananas ved spisebordet, det jeg skriver om er aktivitetstiden; jeg savner mer tid- og rom til det umiddelbare! )

 

Jeg synes mange barnehager har for slaviske opplegg, og mange foreldre tar med barna i organiserte aktiviteter fra de er 2-3 år, noen også før. Mange barn har tettere program enn vi voksne har, og jeg klarer ikke å tenke at dette er sunt.

Jeg livnærer meg i stor grad som treningsinstruktør, og tror på det å være i aktivitet. Men kanskje vi voksne kan bli flinkere til å planlegge, bestemme og styre mindre, og la barna få definere aktivitetene?

 

( Dattera mi fant en bøtte hun ville leke med/i. Den ene delen av meg ville ta den vekk fordi vi ikke leker med bøtter. Men hvorfor leker vi egentlig ikke med bøtter?)

 

Jeg vil ha mer fri lek, mer spontan og umiddelbar lek som barna kan fordype seg i. Og jeg ønsker meg at vi voksne anser viktigheten av dette for kidsa, både i forhold til utviklingen av koordinasjon, innlevelse- og fantasi, men også fordi de rett og slett ikke trenger å lære noe hele tiden.

Noen ting kan bare være gøy, følelsestyrt- og uten noe mål!

 

 

( Russetia er for mange en tid med mye lek. Og rør. Og klamydia. Vi skulle hatt mer av dette når vi blir eldre også! Ikke klamydia altså..)

 

Og vi voksne burde følge etter.. Vi burde bruke mer tid på å leke, danse spontant, og andre flaue hippieting.

Dette må vel være tilstedeværelse, mindfullness i sin reneste- beste form?

 

Les noen artikler om betydningen av fri lek her:

http://barnehage.no/politikk/2016/03/la-meg-leke-i-bhg/

https://ndla.no/nb/node/73916?fag=51

https://www.aftenposten.no/norge/i/Mg1GJ/--Organisert-vanvidd-tar-over-for-fri-lek

Mobbing pågår.

Har du sett den? Arnar og Mia på Brennpunkt?

Uansett hvor mye jeg ser- leser- og hører om mobbing så begynner jeg å grine. Jeg gruer meg til dattera mi blir stor nok til å begynne på skolen, jeg er så redd for at hun skal oppleve mobbing.

Ikke for det, mobbing skjer overalt. På skolen, i barnehagen, på idrettsbanen. Jeg har sett ledere mobbe sine ansatte, jeg har selv, som barn, blitt mobbet av en voksen.

 

 

Jeg begynte å ha skolevegring allerede i starten av barneskolen. Jeg skiftet skole, og ble mobba av klasseforstanderen min. Hun gjorde narr av meg foran de andre elevene, latterliggjorde meg blant annet gjennom å si: " Har dere ikke lært det på den andre skolen da, Loni?"

Mange år seinere fant jeg noen dagbøker hos mamma. Jeg fant meldeboka fra barneskolen, hvor mamma skriver gjentatte ganger at jeg er hjemme fordi jeg har vondt i magen.  Dagbøkene var ufattelig dystre, jeg ønsket meg ofte bort, bort fra alt, det er fryktelig mange mørke tanker å bære for et barn. Jeg kan huske at jeg følte meg så sjukt aleine. 

 

Mobbing, utenforskap og utfrysning fortsatte i stor grad for meg i perioder resten av livet. Jeg ble gitt buksevann på ungdomsskolen, klærne mine- håret mitt, utseendet mitt ble gjort narr av regelmessig. Jeg har blitt kalt feit flere ganger enn jeg kan huske. Men denne diffuse/ hverdags"mobbingen" var mildere enn det mange andre fikk. Jeg kjenner flere, på alder med meg, som har blitt utføre på grunn av mobbing. Som har fått livet sitt ødelagt.

 

Men ofrene kan reise seg. Vi kan bli noe, vi kan ta en helomvending. Heldigvis for meg har jeg vært god på skolen. Heldigvis har jeg alltid funnet en annen fantastisk "freak", et utskudd som jeg har knyttet sterke bånd med. Men det å være en del av en gruppe sliter jeg med den dag i dag.

Jeg har trust issues, liker meg ikke i en gruppe, er vant til å gå min egen vei, å være i opposisjon. Jeg sliter med å finne tilhørighet, og det er vel en grunn til at jeg fungerer best aleine.

 

Mobberne mine har det ikke blitt stort av. Men jeg vet at læreren min terroriserte også andre elever. Jeg håper noen har sparka Gro på hue og rævva ut av skolevesenet for godt. ( Hun er helt sikkert pensjonert.)

 

Mobberne skal aldri få vinne. Selv om det er lederen din, søsteren din, en i klassen din, eller andre. Mobbing må slås hardt ned på! Og kjære voksne, lærere, foreldre, ALDRI si at mobbing, klåing, erting fra gutter er et tegn på at han liker deg! Erting, mobbing, er ikke noe "jentegreier", ha baller nok til å ta det på alvor eller finn dere noe annet å livnære dere av!

 

Se dokumentaren her:

https://tv.nrk.no/serie/brennpunkt/MDDP11001117/19-09-2017

 

God kvinnepolitikk

26. juni i år tok jeg abort. Det var mitt valg, og jeg kunne skrevet mye om min prosess frem til aborten.

Jeg kunne også skrevet en hel del om selve inngrepet, skrevet om smertene, skrevet om hvordan det føltes å sitte og vente på å få satt inn pillen på samme sted som nybakte mødre bar rundt sine nyfødte, stolte, krye og lykkelige.

Men i dette innlegget vil jeg rette blikket litt utover meg selv, jeg vil rette blikket mot kvinners reproduktive rettigheter i Norge.

 

 

For vi antar at vi er så likestile, så moderne. Men på enkelte hold står vi fremdeles fast i gjørma.

I Norge har kvinner rett til selvbestemt abort inntil uke 12. Mange finner ikke ut at de er gravide før de er 2 måneder på vei, og mye kan skje i løpet av et svangerskap. For min del tenkte jeg selv å beholde, men en rekke hendelser gjort av min nå, eks, gjorde at jeg ombestemte meg, heldigvis.

Jeg var åtte uker på vei da jeg tok abort. Da hadde jeg gått og ventet på innkalling fra sykehuset i to uker. Hadde jeg vært to uker lenger på vei da jeg fant det ut, hadde jeg ikke rukket 12 ukers "fristen" med sykehusets ventetid, og hadde kanskje måttet beholde det fremtidige barnet.

For etter 12 uker er det slik i Norge at en abortnemnd skal vurdere om kvinner får ta abort. Og det er visst slik at omlag 85% av antall søknader blir godkjente. Dette innebærer at 15 % av disse kvinnene faktisk blir tvunget til å bære frem barnet, av et utvalg med "eksperter" 

Les mer her: https://www.aftenposten.no/norge/i/bKzvd/Abortsokende-ma-vente-inntil-to-uker

Les mer her: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/abort/helseministeren-fjerner-abortnemnder/a/23929525/

 

 

 

Urettferdig? Ja. Gammeldags? Helt klart. Jeg synes vi bør avskaffe abortnemndene all together og utvide fristen for å ta abort.

SV; som jeg er kvinnepolitisk leder i, mener retten bør utvides til 16 uker, og jeg er skjønt enig. Ingen kvinner tar abort for moro skyld!

Hvem eier egentlig kvinners kropp?

 

 

En annen problemstilling innen kvinners reproduktive rettigheter er sterilisering. Jeg har tenkt på dette en stund, at jeg ønsker å sterilisere meg, men jeg har ikke råd. Heller ikke alle får lov til å sterilisere seg i Norge. For vi har ikke bare abortnemnder, vi har steriliseringsråd og steriliseringsnemnder?!?

"Personer under 25 år, og personer med en alvorlig sinnslidelse, psykisk utviklingshemming eller som er psykisk svekket må søke spesielt og får da behandlet saken av en steriliseringsnemnd." 

Les mer her: https://helsedirektoratet.no/Lists/Publikasjoner/Attachments/288/Informasjon-om-sterilisering-i-henhold-til-lov-om-sterilisering-IS-2048B.pdf

 

Pris for å sterilisere seg varierer i forhold til hvor du får utført inngrepet. Men egenandelen er så vidt meg bekjent fremdeles vesentlig høyere for kvinner enn menn. Hvorfor i all verden kan ikke alle få sterilisere seg? Og hvorfor kan ikke dette inngrepet være gratis?

Egenandel for menn: 1268 kroner. Egenandel for kvinner:  6079 kroner

Les mer her: http://www.lommelegen.no/artikkel/fortsatt-dyrere-kvinner-%C3%A5-sterilisere-seg

 

 

Spør du meg så er det på tide å se på abort- og sterilisering med et langt mindre konservativt og gammeldags blikk enn det vi gjør nå. Det vil være god kvinnepolitikk.

SV ønsker blant annet å utvide kvinners rett til selvbestemt abort, les mer her: https://www.sv.no/sv-fra-a-til-a/abort/

Lykken er å være toastmaster!

 

Jeg har ikke så mange bryllup på baken. Ennå. For selv om jeg har en hel del erfaring som kurslærer, aktivitetsleder, foredragsholder og konferansier, er toastmaster en relativt ny funksjon for meg. Men jeg elsker det virkelig!

Ikke bare får jeg mulighet til å være tilstede med brudeparet på dagen de erklærer kjærligheten sin, jeg får hylle kjærligheten, tøyse med bryllupsgjestene og lede festen. Det blir ikke stort bedre! På bryllupsfesten i mai fikk jeg ha både skjult teater, stand- up og være toastmaster. Under bryllupet i juli fikk jeg ha stand-up og være toastmaster.

 

Jeg liker å harselere- samtidig hylle- den uromantiske hverdagen. For det er jo faktisk det som er livet, det som er kjærlighet, og jeg tror at man kan leve lykkelige sammen hvis man lærer seg å akseptere- og bli glad i- den andres rariteter og "svakheter." Det er jo nettopp dette som gjør oss unike!

 

 

 

I bryllupet hvor disse bildene kommer fra ( Linn Lundby`s fotografi) gikk jeg inn i rollen som brudens harry barndomsvenninne, etter avtale med brudeparet. Dette fungerte som et humoristisk innslag, en ice breaker på starten av bryllupet- før jeg gikk opp på scenen og tok av meg hatten og introduserte meg som kveldens toastmaster.

Bruden, Christine, skriver følgende om oppdraget under bryllupsfesten 27.05, i Bryllupsgruppa på facebook:

"Jeg vil med dette innlegget veldig gjerne anbefale Loni Bjerkholt-Pedersen som toastmaster. Hun bor i Larvik, og er helt fantastisk! Kunne virkelig ikke ønsket oss en flinkere, mer strukturert, morsom og herlig dame! Hun hadde skjult teater ved ankomst til festen, og resten av kvelden fullt under kontroll. Forberedelsene tok hun også på strak arm, og lettet mange av våre stressmomenter."

 

 

 

Så i fare for å virke som en sell out, hør gjerne fra deg dersom du/ noen du kjenner har gifteplaner og ønsker en annerledes opplevelse på bryllupsfesten! :)

 

 

Stupetårnet. ( Novelle)

Jeg har jobba en hel del i sommer. Og det er fint! For jeg driver jo for meg sjøl og er nå også aleineforsørger.. Men min favorittaktivitet utenom jobb- trening- rap o.l, er å skrive. Jeg elsker å sitte aleine på kafè, hele dagen, og glane på folk. Drekke kaffi, få inspirasjon..

Noveller og dikt er mine favorittsjangere, og Etgar Keret og Kjell Askildsen er mine favorittforfattere.

 

                ( Novellesamling fra LIV forlag hvor jeg har ei novelle og et dikt.)

 

Så her er ei lita novelle fra meg, skrivi på ei kro på Hedmark en regntung dag i juli:

 

Stupetårnet.

 

Vi går bortover strandpromenaden. Du peker på det nye stupetårnet, men jeg hører ikke etter. Jeg ser på deg. Beundrer deg. Kjenner tyngden av de store hendene dine, føler luftstrømmen som får armene våre til å svaie. Min utvalgte, min sjelevenn. Som snart skal gjøre det slutt med meg. Igjen.

Du har gjort det før men denne gangen er det endelig. Hardt og brutalt. Så hardt og brutalt at jeg må gå et år på antidepressiva for å få hodet over vann igjen. Og hva har jeg noen gang gjort deg?

«Stig veit ikke hva han snakker om» fortsetter du. «Klart det stupetårnet er verdt pengene.» Du er så jævlig smart. Så ufattelig morsom. Så rar og sjarmerende, så ulik alle andre menn jeg har hatt. For jeg har hatt en del. Det veit du. Og det plager deg.

Du har spurt meg flere ganger, spurt meg hvorfor jeg valgte deg. Spurt hvorfor jeg som er så ung og pen valgte deg med all den sårbarhet og bitterheten som du har i deg. Men jeg vil bære sårbarheten din, jeg vil gi deg en søt smak i munnen, jeg vil være den som gir deg nytt håp, jeg vil gi meg selv nytt håp.

 

Vi går hånd i hånd hele helgen. For første gang i din by. Jeg vil ikke hjem, jeg vil ha et nytt liv, et liv sammen med deg. Hvorfor kan du ikke se hvor bra vi er for hverandre? Hvorfor kan du ikke se at jeg trenger deg?

Vi ligger sammen på kvelden og du sovner med en gang. Jeg tenker på stupetårnet. Lurer på hvor høyt det er. Tenker på om det er mulig å stupe til bunnen. Du fortalte at du hadde blitt sugd på en av benkene i parken for et år siden. Du sa at hun var ung, yngre enn meg.  Jeg tar på pikken din, og du våkner av det.

Om natten drømmer jeg at jeg står på stupetårnet.  Du er der også. Jeg balanserer på kanten mens du ser på.

 

Det er første mai og du vil at jeg skal hilse på politikerfellene dine, du vil vise meg frem. Jeg liker ikke å jåle meg, men du sa jeg var så fin med mascara. Jeg vil så gjerne ha deg i livet mitt. Du er en kjendis på Hamar.  Jeg vil også være kjendis. Du holder hele hånda mi hele tiden. Du holder den med et fast men avslappet grep. Ikke nervøst, anstrengt, bare fast nok til at jeg kjenner at jeg er din.  Vi kliner på benken, og hjertet ditt banker. «Jeg har aldri opplevd noe som dette før» sier du, og du har en ekstrem sårhet- og tristhet i deg når du sier det. «Hvorfor kunne jeg ikke møtt deg før» fortsetter du. «Møtt deg før jeg gifta meg, fikk barn, ble skilt, ble sjuk. Før jeg mista trua på kjærligheten» Du gråter. Vi kliner. Vi ligger sammen på kvelden. Flere ganger, selv om du stadig sier at du ikke får det til.

Stupetårnet er mye høyere i drømmen min i natt. Det kiler som faen når jeg balanserer på kanten. Du dytter meg denne gangen, og jeg faller hardt mot vannflaten. Jeg bråvåkner og legger meg tett inntil deg. Jeg vet at jeg er mye penere enn eksen din tenker jeg, og sovner.

 

Så er helga vår over. Du går til ditt og jeg til mitt. Jeg jobber og sover og spiser og puster og drømmer. Om stupetårnet. Om stupetårnet som blir høyere og høyere. Jeg ser deg bli sugd på benken, jeg hopper fra stupetårnet og treffer hard asfalt. «Jeg elsker deg» skriver jeg på sms. Du svarer ikke.

Dagene går. Det nærmer seg nok en helg sammen med deg. Jeg sminker meg, spiser lite, trener masse. Jeg gjør meg klar. Klar til å være din, til å være den flotte dama du er stolt av. Yngre og penere enn alle de andre.

Jeg dagdrømmer. Om deg. Om oss. Om stupetårnet. Jeg ringer deg, men du forklarer at du er opptatt og må ringe meg tilbake. Du ringer meg ikke tilbake. Jeg sender deg ei melding som du svarer på flere timer seinere. Du er så opptatt. Du er så viktig- så travel, og jeg bare sitter her, fanget i hverdag og dagdrømmer om et jævla stupetårn som bare blir høyere og høyere. Hvorfor vil du ikke redde meg?

Du svarer ikke når jeg spør når det passer å komme oppover. Det passet ikke likevel skriver du dagen etter. Du ringer og er kåt, og du runker deg tom mens vi snakker sammen. Stupetårnet vokser seg høyere og høyere. Du står på bunnen, jeg står på toppen. Du ser meg hoppe. Jeg ser henne og deg, deg og henne om og om igjen. Til slutt når stupetårnet himmelen. Jeg ser ingenting, bare tåke. Du har helt slutta å svare. Jeg ligger og holder meg fast der oppe. I mens du lever, koser deg, sjekker inn og tagger unge damer på Facebook.

 

Først to år seinere har stupetårnet krympet seg lite nok. To år etter er stupetårnet lavt nok til at jeg kan klatre ned og få føttene på bakken. To år etter kommer jeg tilbake til Hamar. Sterkere, vakrere, eldre. Du er fremdeles travel, opptatt.  Du går fremdeles turer på strandpromenaden med unge damer. Gråter og kliner på benker, knuller hele natten lang. Lover dem alt og ingenting, elsker dem når det passer for deg. Du er også blitt eldre, fremdeles kjendis. Du stiller til valg som ordfører. 

Og en vakker sommerkveld du sitter på benken med nok en ny vakker ung kvinne kan du lese min evigvarende hilsen til deg:

Fuck Geir Ove.

Fuck stupetårnet.

Fuck Hamar.

 

 

Bevegelsesglede- kroppspositivisme og feminisme. 

Noen dager skulle jeg ønske at jeg var en lettsindig rosablogger. Det hadde vært så mye lettere å ikke stå for noe spesielt, ikke mene noe, annet enn harmløse ting; som hva som er verdens beste bolleoppskrift eller hvor du får satt på de beste løsvippene.

Men jeg er ikke den dama. Jeg syns det bør være færre sånne bloggere. Jeg savner innhold hos de store bloggerne, jeg savner at de vender blikket utover.

Jeg er jo bare en liten fisk i sjøen, og har ingen ambisjoner om å bli noe annet. Men jeg tenker at blogging gir en sjelden mulighet til å belyse samfunnspolitiske temaer på en lettlest og delingsvennlig måte. Så hvorfor griper de store bloggerne så sjeldent sjansen? Hvorfor vil folk lese om kosen, det harmløse, det selvsagte?

Jeg vil aldri forstå det.. Hvorfor vil store selskaper, anerkjente produkter, sponse mennesker som ødsler, som ikke er engasjert i annet enn sitt eget ytre?

 

( Noen av de tingene jeg har blitt kalt av fremmede mennesker etter å ha skrevet et blogginnlegg eller artikkel..)

 

Det er en overfladisk tid vi lever i. Ting skal være kos, deilig, sexy. Avissalg går nedover og magasinsalg går oppover. Folk vil se fine klær, og lese gode matoppskrifter. De vil lese sladder om Dorthe Skappel- og hyllester til de kongelige. Misforstå meg rett, jeg leser selv Costume, men hvis dette hadde vært min eneste lektyre, hvis en søken etter det perfekte sminketipset og de vakreste designerklærne hadde vært det mitt liv hadde dreid seg om, ville jeg blitt ulykkelig.

Jeg vet at mitt liv må ha dybde, og jeg tror at alle mennesker trenger- og ønsker dette til en viss grad. Vi er alle mennesker, og må vel føle en slags forpliktelse til å engasjere oss- kjempe for hverandres velferd?

 

( Min nye favoritt t-skjorte fra treningsreisa i Spania.)

 

Noen ganger havner jeg sjøl mellom barken og veden. Fordi jeg driver for meg sjøl. Jeg skal selge meg sjøl, et produkt, en tjeneste, samtidig som jeg har et hjerte som banker for mye. Jeg kan ikke ha på meg munnkurv. Og jeg har fått- og får masse motbør. 

Heldigvis er det noen som ser det å uttrykke meningene sine, ikke bare gjennom et humoristisk eller nøytralt blikk- men som også synes dette er et gode. Som gir meg gode tilbakemeldinger og sier at vi trenger tydelige kvinnelige røster.

For det å drive med humor- og være feminist er ikke nødvendigvis på hver sin side av skalaen. Det å drive med trening- samtidig som man legger ut bilder av at man fråtser i godteri- er ikke nødvendigvis en selvmotsigelse.

 

( Det finnes visst også feminister på Menorca.)

 

Jeg har jobba masse for å slutte å skamme meg over den jeg er. Jeg jobber fremdeles med å ikke tenke at de ulike sidene er motsetninger, men heller paralleller, supplementer til hverandre.

For som toastmaster kan jeg anerkjenne- og tøyse min egen uperfekthet. Som komiker kan jeg belyse urettferdige temaer, og på trening- og treningsreiser kan jeg jobbe for å flytte fokus på hvordan kroppene ser ut- til bevegelsesglede.

Det er dette jeg ønsker å formidle i treningsreisene mine. Bevegelsesglede, kroppspositivisme,feminisme. 

Så velkommen skal du være:-) :

Sykkeltur til Kroatia i  september: https://www.jomfrureiser.no/sykkelogbat

Treningsreise til Marokko med variert trening i mars: http://unikereiser.no/gruppeturer/treningsreise-til-marokko/

Jentehelg på Geilo i mai: http://www.jomfruweekend.no/

 

( Jeg har vannzumba under treningsreisa til Menorca i juli.)

Naturist og feminist

Jada, jeg strøyk i "orientering" på idrett grunnfag, så det er mulig jeg har litt tungt for det..  Men jeg er utrolig overrasket over hvor vanskelig det er å finne de riktige plassene å kle seg naken! Jeg reiser aleine på disse nakenferdene, og er ikke kjent på noen av stedene. Beskrivelsene er diffuse, og badeplassene finnes ikke på kartet/ gps`en. Og ekstra vanskelig blir det når jeg ikke har hatt dekning på noen av stedene jeg har vært på så langt.

Så, for å oppdatere nye lesere: jeg har forsøkt å finne Glomstadbukta ( Gjøvik), Skåtangen ( Tjøme) og Roppestad (Larvik). Foreløpig har jeg bare klart å finne friområdet på ett av stedene.

 

Da jeg kom på ideen om å utforske naturisme så jeg for meg at utfordringen ville dreie seg om det å tørre å kle av seg, og være naken sammen med fremmede. Men jeg har ikke kommet så langt, jeg har ennå ikke fått prøve å gå naken og spille petanque sammen med andre naturister, av to årsaker, jeg finner ikke frem til stranda, og det er ingen/ få andre nakne der.

Så, jeg må få problematisere dette litt. For å få bade naken i Larvik må jeg kjøre 30 minutter på en kronglete landevei. Hvis jeg går i badetøy kan jeg rusle hjemmefra til x antall ulike badestrender på 15 minutter. Hvorfor må det være sånn? Hvorfor kan ikke nakne- og påkledde bade sammen? Hvorfor kan ikke alle strender inneholde et friområde? Hvorfor må nakne badere være en subkultur, en undergrunnsgreie?

 

* Hvorfor er det så forbaska vanskelig å få bade naken?! *

 

( I baris på vanlig strand på Roppestad. )

 

Jeg har fått litt oppmerksomhet i forbindelse med naturistferden min. Fått mange gode tips til kule naturistaktiviteter, så tusen takk for det!

MEN: som feminist kan jeg helt klart se en stor utfordring med dette. Ikke fra naturister selv, men fra andre. Etter at jeg publiserte bilde + innlegg på face, insta etc ( kan ikke vise brystvorter osv, innleggene blir bare sensurert) har jeg fått seksuelle meldinger fra menn. Da jeg spurte om veien til Skåtangen av enn fremmed mann i forrige uke, svarte han at jeg godt kunne ligge naken og sole meg der han stod..

Det er med dette som med merkingen tenker jeg. De som ikke er naturister ser på naturister som et merkelig- eksotisk og spesielt folkeslag. Hvorfor skal vi ellers forvises til øde badeplasser? Hvorfor skulle ellers fremmede menn komme med seksuelle tilnærminger om min kropp og nakenhet?

Jeg vil utforske naturisme av akkurat motsatt grunn- for å slippe den seksualiserte kroppen. For å slippe at min kropp skal sees på!

Jeg opplevde faktisk noe av det samme da jeg "kom ut" som feminist. Fremmede- og kjente menn kom med kommentarer med seksuelt innhold på face, sms osv. Så det er tydelig at du sees på som kinky og kåt når du er feminist og naturist!?

Men til de som tror jeg er kåt og villig så kan jeg avkrefte dette med en gang. Jeg er traust og kjedelig og vil heller jobbe enn å pule. Jeg er full av arr og cellulitter og strekkmerker. Puppene mine har forskjellig cup-størrelse. Og jeg har ikke barbert tissen på evigheter.

Sånn. Da håper jeg noen mister interessen for den nakne, seksuelle kroppen min. 



( I baris på vanlig strand på Roppestad. )

 

Neste naturistopplevelse for meg nå er inne på Farris Bad når jeg er hjemme fra treningsreisen min i Spania. Da skal jeg teste tekstilfritt spa og håper at det ikke bare er arrogante og rike champis-grundere med penis-komplekser som deltar der. ( Beklager fordommer- og forutinntatthet)

Jeg har forresten skrevet litt om naturisme på Radikal Portal. Sjekk gjerne ut naturistlista mi: https://radikalportal.no/2017/07/16/10-grunner-til-a-omfavne-din-indre-naturist-i-sommer/

 

God sommer!

 

( Jeg måtte dessverre sole meg med trusa på på Roppestad.)

Førstis(s) i naturisme

Så er jeg altså i gang med naturist-oppdagelsesferden min.

Og det som slår meg, etter å ha forsøkt å finne en naturiststrand i Gjøvik-traktene, og en på Tjøme/ Tønsberg, er hvor sjukt vanskelig det er å finne frem!

Det er veldig dårlig skilta, særlig jo nærmere stranda du kommer. Det sender jo noen tydelige signaler spør du meg. Akkurat som om nakenhet skal skjules for allmennheten. Vi lever i et samfunn hvor seksualisert nakenhet florerer på tv, på internett.. Jeg satt og så litt på NRK da arrangementet fra Rådhusplassen var på tv, og der, på et musikkarrangement for ungdom/ barn, danser kvinner sexy i undertøy på scenen, i mens menn rapper om kroppene deres.

Vi er dessverre altfor vant til å se de sexy kroppene, undertøysreklamene, musikkvideoene, porno. Nakne og feilfrie, polerte og retusjerte kropper ser vi overalt, i mens naturister, nakne, vanlige folk, må finne frem kart og kompass for å kunne bade nakne. Det er virkelig helt absurd!

* Er det ikke rart at nakne mennesker ofte "forvises" til øde plasser? Akkurat som om de er en perversitet som må skjules for resten av samfunnet? *


( Jeg er naken på Skåtangen på Tjøme! Jeg tror ihvertfall at jeg er på Skåtangen...)

 

I Gjøvik ga jeg opp å finne frem. På Tjøme fant jeg til slutt frem til et vakkert, men forblåst sted. Uten skilting. Uten tegn til nakne mennesker, til at dette var en badeplass. Jeg kledde av meg, litt nervøs for at noen på andre siden skulle se, redd for at jeg ikke var på rett plass. Men jeg kledde av meg likevel.

Og det var en enorm frihetsfølelse! En deilig følelse å være naken, i ett med naturen, at det var sånn det skulle være.

En sanser jo mye mer uten klær, kjenner temperaturer på en annen måte, kjenner svaberget mot kroppen. Noen vil sikkert rynke på nesa av hippie-tendensene mine, men antakeligvis følger ikke de bloggen min uansett..

 


 

( Jeg er naken på Skåtangen på Tjøme! Jeg tror ihvertfall at jeg er på Skåtangen...)

 

Alt jeg kan si så langt er at naturisme anbefales! Og at jeg håper at jeg gjennom å blogge om dette kan være med på å bidra til at "folk flest" kanskje ser på naturisme som noe naturlig og flott. 

Så naturismeferden fortsetter for min del. Jeg skal teste et par andre strender i sommer, og vil også teste innebading- og nakenspa de neste ukene. Tar gjerne i mot tips fra dere til ulike naturistaktiviteter, ser at det blant annet arrangeres nakengolf enkelte plasser.

Og NEI: naturisme har ingenting med sex og kåtskap for min del og gjøre, så eventuell kinky shit vil jeg ikke vite om.

 

En (u)ekte hiphopper

Ikke alle veit dette.. Men for ca 13 år siden var jeg en del av en rap-duo kalt Phat Anorectics, eller Feite anorektikere, for de som ikke kan engelsk.

Camilla, min bestevenninne, og jeg, var ganske tøffe i trynet. Vi var 17 år og likevel parodierte vi andre mannlige rappere på scenen. Vi fikk mye tyn og bråk, men vi ble også hyllet av mange. Vi var forut for vår tid kan man kanskje si..

Så ble vi "voksne" og flytta vekk fra Larvik. Vi begynte å studere, og rap-livet ble lagt på hylla.

Men vi har savna det mange ganger begge to, men du veit åssen det er, livet går..

 

(Camilla og meg på UKM i 2004.)

 

Jeg har holdt skrivinga ved like, jeg har metta scenetrangen til en viss grad ved å jobbe som leder, som kurslærer. Men da jeg møtte veggen i 2015 fant jeg ut at jeg må ta kreativiteten min på alvor. I slutten av 2016 starta jeg for meg sjøl, og i februar i år slutta jeg i en fast jobb for å satse fullt på blant annet trening, stand-up, toastmaster-oppdrag o.l.

Du er gal, tenker du kanskje. Ja, jeg er nok det. Men jeg vokste aldri opp skjønner du. Selv om jeg nå er 30 år har jeg en like sterk scenetrang. Jeg er mer kreativ enn noen gang, og jeg vil bruke all tia mi på å dyrke dette.

Jeg håper at du som leser ser at jeg har et stort hjerte som banker for mange saker. Det banker for folkehelse, kvinnesak- og feminisme-og for litteratur- musikk- og politikk, for å nevne noe. Jævlig diffust sier noen, veldig allsidig tenker jeg..

 

(Meg på UKM i 2004.)

 

Jeg har derfor tatt opp rappinga. Ikke fordi jeg har noen tru på at jeg skal bli Norges nye rap-dronning, men fordi livet er kort- og jeg vil bruke tiden fremover til å flyte med- være kreativ, dyrke egne ideer, noe jeg alltid har hatt lyst til, men nedprioritert.

Så, for å komme til poenget, du kan finne min/ Vestfold SVs første rap-låt "Ta kampen" her:

Spotify: https://play.spotify.com/album/0VFi6eBjAwkz9oDX9f5GXy?play=true&utm_source=open.spotify.com&utm_medium=open

Youtube: https://www.youtube.com/watch?v=RbMgz1srYt0

 

I august spiller jeg inn rap nr 2 i studio: "Supermamma", som du kan høre live her: 

https://www.facebook.com/VestfoldSV/videos/1763315080375700/

 

( Meg i 2017. Foto: Ragnhild Ziegler.)

 

Jeg tror jeg er en naturist?

Jeg trives best naken. Det har jeg i grunn alltid gjort. Jeg har nesten helt sluttet å gå med bh, og går helst kommando. Og jeg har blitt enda mer bevisst på dette med naturlig nakenhet etter at jeg ble mamma. Jeg ser hvor iboende det å gå naken, være naken, leke naken, er for dattera mi. Hun vil jo bare være naken hele tiden! Hun går i bar overkropp. I mens unge jenter i svømmehaller blir bedt om å dekke til overkroppen med bikini.(http://www.dagbladet.no/nyheter/annas-datter-5-gikk-uten-bikinioverdel-pa-badelandet-ble-bedt-om-a-kle-pa-seg/60342684)

 

Vi lever i en tid med et paradoksalt forhold til kropp, et seksualisert og unaturlig forhold til kropp. Kroppen, særlig kvinnekroppen, skal være feilfri, sexy, unaturlig. Pornokroppen, den seksuelle kroppen, full av silikon og andre implantater er normen, det vi ønsker å tilstrebe.

Samtidig dusjer ikke ungdom nakne (http://www.vg.no/nyheter/innenriks/skole-og-utdanning/norske-badeanlegg-folk-toer-ikke-aa-dusje-nakne-foer-de-gaar-i-bassenget/a/23412391/) Og stadig flere unge jenter opererer underlivet sitt for å se «vanlige» ut. (http://www.kk.no/helse-kosthold-trening/derfor-%C3%B8nsker-flere-norske-kvinner-%C3%A5-fikse-p%C3%A5-underlivet-40203)  

Så etter mitt skjønn er det virkelig et behov for naturister!

 

Likevel vil jeg tro at naturister blir møtt med mange fordommer, at de blir sett på som perverse og ekshibisjonistiske. Tenk bare på hvordan disse blir fremstilt på film, de blir fremstilt som kåte hippier som bare praktiserer fri oppdragelse- og ubeskyttet sex.  Det opplever jeg bare jeg gjør et enkelt søk på naturisme på nettet, særlig i ulike kommentarfelt. Mange av motstanderne der hevder også at slik åpen nakenhet øker sannsynligheten for overgrep mot barn, og at naturister slik sett er tikkende bomber. Samtidig vet vi at det er nære bekjente som i stor grad forgriper seg på barn. "Bare ett av ti overgrep begås av en ukjent" ( https://www.reddbarna.no/jegerher/verktoy/fakta-om-overgrep#4) Så at det skulle være større sannsynlighet for at barn opplever overgrep slike steder er vel heller tvilsomt?

Jeg mener at det er viktig med nakne kropper, naturlige kropper, ikke-opererte kropper, ikke-seksuelle kropper!

Men tilbake til meg og mitt. Jeg hater undertøy og dusjer naken uten betenkeligheter. Jeg er ikke flau, bluferdig, i hvert fall ikke i lukkede rom. Men hvordan reagerer jeg når jeg prøver meg på naturisme, i åpent landskap, sammen med andre fremmede mennesker? 

Dette skal jeg bruke sommeren på å finne ut av. Jeg skal teste bading- og andre aktiviteter på ulike fristrender, og jeg vil også teste innebading i regi av naturistforeningen når høsten kommer.

Stay tuned:-)

Kjære kollegaer

Dette er en tekst til alle mine kolleger i det ganske land. En oppfordring til alle dere som jobber i treningsbransjen, enten du driver for deg selv som pt, jobber som aktivitør i kommune, eller jobber som gruppetreningsinstruktør i et lite eller stort treningssenter.

For to dager siden var jeg på en konferanse som snakket om unge jenters bruk av sosiale medier. ( "Fra YOLO til FOMO: Unge jenters medievaner og hvordan du kan nå inn i deres verden." Av Vikki N. Walle-Hansen/ Opinion. )

Jeg visste på en måte hvordan det stod til, men jeg visste ikke at tallene var så dystre. Unge jenter ( 15-19 år) er enda mer avhengige av mobilen enn jeg trodde. De er enda mer opptatt av å være perfekte enn jeg fryktet. Og de søker særlig til Instagram for inspirasjon, et sosialt medium som handler om å vise frem det vakre, slanke, perfekte.

Instagram er en søppeldynge for perfeksjon. Annenhvert bilde handler om skjønnhet, om den perfekte kroppen. Sminkevideoer, hundrevis av memes med bilder av rumpa til Rihanna og Kim Kardashian. Tusenvis av halvnakne, muskuløse kropper som trener dagens andre økt, ukas tiende økt. Bildene viser supersunne, supertravle jet-settere som ødsler-og dyrker skjønnhet og kropp.

De færreste lar være å la seg påvirke. Det er umulig, særlig for de som er på Instagram mange timer hver eneste dag å ikke la seg påvirke av dette. Og dere, vi, kjære kolleger, er verstinger når det kommer til å vise "perfeksjon" på Instagram.

 

                                                                                                                                                     (Instagram-bilde av meg fra 2015)

 

Vi som jobber med trening er forhåpentligvis fagfolk innen kosthold og trening. Og vi har fått tredd informasjon om overvekt over oss, vi er lært opp til å se høy BMI, en uslank kropp, som en syk kropp. Men vi må aldri glemme de i den andre motsatte enden av skalaen; undervektige, jenter og gutter med spiseforstyrrelser, folk med megarexi, treningsavhengige: https://nhi.no/familie/barn/pubertet/hver-tiende-jente-undervektig/

 

( Instruktørbilde av meg på Fresh Fitness Porsgrunn høsten 2016)

 

For treninga bør ikke handle om oss. Det handler ikke om hvor kul du ser ut når du gjør de nye trinnene i Zumba-programmet ditt. Det handler ikke om din deilige kropp, din ekstreme diett som gir ekstreme resultater. Det handler om deltakerne på timen din. PT-kunden din. De fortjener bedre! De fortjener en trener som bryr seg mindre om sitt eget utseende, og mer om dem. De fortjener en trener som ikke er sykelig opphengt i kalorier, en trener som driter i hvordan de ser ut. Samfunnet trenger ikke flere dårlige rollemodeller som fremmer treningsavhengighet, kroppspress og skjønnhetspress.

 

Nok kropp nå!

 

( Instagram-bilde av meg fra 2016)

 

En del vil kanskje mene at jeg som tjukk treningsinstruktør er en dårlig rollemodell. Jeg vil hevde det motsatte. Men har selv synda og lagt ut bilder av kroppen min. Det har jeg slutta med. Ihvertfall bilder med mål om å vise frem min egen kropp som flott og veltrent.

 

Jeg ber dere derfor, kjære kolleger, om å vende blikket vekk fra deg selv, og over på andre. Vis bilder av deg selv uten sminke. La være å vise bilder av deg selv i bikini, lettkledd, eller poserende i treningstøy. Du er flott nok, du trenger ikke bevise noe for noen!

 

( Prøveromsbilde av meg fra 2017)

 

Du tror kanskje du inspirerer, men det du egentlig gjør er å få folk til å føle seg dritt, ihvertfall den store majoriteten. For undersøkelser viser at selv unge jenter er lei av presset. kroppspress- og skjønnhetspress. De vil ha forbilder som viser det motsatte. Så la oss ta rollen som de uperfekte forbildene! Forbilder som elsker trening, som kan trening, men som tar avstand fra kroppspress- slankepress- og skjønnhetshysteri.

 

 

( Bilde fra en av de første Zumba-timene mine i regi av folkehelsetiltaket Aktiv Larvik/ Larvik kommune, 2017)


 

Du tør kanskje løpe maraton, løfte tunge vekter, men tør du slutte å vise kroppen frem som et smykke, og ta din del av samfunnsansvaret?





 

Hverdagsangst

På en dag som denne, dagen etter nok en selvmordsbombing, nok et overgrep på uskyldige barn og unge, føles det litt rart å skrive om min egen trivielle angst. Litt kleint, litt ego, men likevel så tenker jeg at angsten; den kollektive, store angsten, og den lille, hverdagslige angsten går hånd i hånd. I hvert fall i mitt tilfelle.

Men i denne teksten skal jeg altså erkjenne en hverdagsangst jeg skammer meg over, og det er den frykten som vekkes i meg når noen ringer.

 

Telefonangst, telefonskrekk, kall det hva du vil. Jeg har i mange år slitt med å forholde meg til folk som ringer. Ikke veit jeg helt hvorfor, det har vært sånn i mange år, men det eskalerte virkelig da jeg stressa for mye i 2014. Jeg gikk igjennom samlivsbrudd, hadde omsorg for dattera mi aleine, og hadde en lederjobb med mye reising- og kveldsarbeid- noe som ikke var forenelig med det å være aleine med et barn.

Da husker jeg godt at jeg fikk en stressreaksjon da noen ringte. Jeg skvatt litt liksom, og fikk vondt i magen. Psykologen som behandlet meg i de månedene jeg var sjukemeldt med utbrenthet fortalte meg at dette var veldig vanlig, at det å få litt «angst» når noen ringer er en vanlig problematikk for de som lever med for høyt stressnivå. Og det er jo egentlig ganske logisk, for jeg følte at jeg hadde altfor mye å håndtere i 2014 og 2015. Det føltes for mye hele tiden. Før jeg fikk tarmslyng, før kroppen sa stopp, husker jeg at jeg satt på kontoret og håpte at jeg skulle svime av. Det høres sikkert sjukt ut, og jeg tenker at det er helt forferdelig at jeg hadde det sånn for to år siden, at jeg virkelig bare lengtet etter at kroppen min skulle kollapse så andre skulle se hvor sliten jeg var. At de skulle se meg og hjelp meg. Jeg kan huske at jeg følte meg helt maktesløs.

 

Nå, to år seinere, kan jeg fremdeles slite med denne angsten. Noe som er trøblete i og med at jeg driver for meg selv. Vennene mine har lagt merke til det for lengst, familien min irriterer seg over det, og jeg har mistet venner på grunn av det. Fordi jeg fremdeles kan få en skikkelig stressreaksjon når noen ringer.

 

Jeg er derimot litt blitt flinkere til å sentrere, å bruke mindfullness i slike settinger. Å rett og slett ikke svare hvis jeg er for stressa, men sende en sms om at jeg ringer senere. Også ringer jeg tilbake senere når jeg er rolig. Det anbefales!

Ellers kan jeg vel si at jeg har forsøkt å eksponere meg for det, gjennom å ha en jobb med mye telefonkontakt, men det gjorde vondt verre. Kanskje det er fordi jeg er 50/50 introvert/ekstrovert? Jeg elsker å formulere meg skriftlig, og har jo ingen problemer med å stå foran en forsamling. Men da føler jeg at jeg har kontroll, det føler jeg ikke når noen ringer. Da er jeg redd for å ikke innfri, redd for hva de skal si, det høres sikkert skikkelig dust ut for andre som ikke har det slik, men sånn er det altså.

Jeg har også fått meg sånn app som viser hvem som ringer. Det har også hjulpet meg litt. Men aldri har jeg satt ord på dette skriftlig, før nå. Jeg har aldri fortalt det til andre enn psykologen jeg gikk til. Men dersom det er så vanlig, likevel hemmende- vanskelig- og skambetont- så bør vi snakke om det!

 

Kanskje kan vi hjelpe hverandre med tips og råd for å leve med angsten? Jeg er heldig som driver med stand-up, for det er virkelig en arena hvor jeg kan kødde med min egen angst. Og jeg har bestemt meg for at jeg skal kødde med telefonangsten min, for å avdramatisere det hele, kanskje det funker:)

Barn+ vold= sant?

De lærde strides om hvorvidt voldelig barne-tv er farlig eller ikke for ungene våre. Selv er jeg møkka lei av voldelig barne-tv, og forsøker å skåne min fire år gamle datter fra det. Det skulle du kanskje tro at ikke var så vanskelig? Men jo, det er det faktisk.

"The researchers found that output aimed at children as young as seven, which included a number of cartoons, had the highest levels of violence. They recorded 26 acts of aggression an hour compared with just five in shows aimed at general audiences and nine in programmes deemed unsuitable for under-14s." ( http://www.dailymail.co.uk/news/article-1159766/Cartoon-violence-makes-children-aggressive.html#ixzz4hEbyuq1u ) 

Peabody og Sherman Show er en av min datters favoritter. Et show med utrolig mye meningsløs vold, og som i tillegg bygger det opp som underholdning. For som dattera mi sier, "det er jo bare et tv-show, mamma!"

 

( Bildet er hentet fra: https://i.ytimg.com/vi/D265TmPUnWo/maxresdefault.jpg)

 

Det begynte, så vidt jeg husker fra dokumentaren om Walt Disney, under hans glansår. Denne måten å fortelle historier på, skape et plott basert på denne dynamikken, noen som skal ta noen, hamle opp med noen, som forsøker å gjøre komikk av ulykker og tragedier. Og dette ser vi jo overalt i dag.

Personlig HATER jeg videoer som viser ulykker, vold, smerte. Jeg orker ikke en gang se på Americas Funniest Homevideos, for hvorfor i alle verden skal vi gidde å se på folk om slår seg, får en ball i pungen osv., særlig med tanke på alt annet vondt som skjer i verden i dag?

Hvorfor søker så mange mennesker etter slike ting som underholdning?

 

 

( Bildet er hentet fra: http://cdn.abclocal.go.com/images/otrc/2010/photos/9462727_1280x720.jpg)

 

Men ja, nok om det. Voksne folk får gjøre som de vil. Men vi blir foret med vold allerede fra vi er små. Tenk bare på Bippe Stankelbein, og ikke minst verstingen Tom og Jerry som kun baserer seg på voldutøvelse som handling i serien: https://www.youtube.com/watch?v=43-wh0MUYg8

"Cartoons aimed at children, such as Scooby Doo, contain more brutality than programmes meant for general audiences, a study has found. The study also found that youngsters tended to mimic the negative behaviour they saw on TV such as rumour-spreading, gossiping and eye-rolling." ( http://www.dailymail.co.uk/news/article-1159766/Cartoon-violence-makes-children-aggressive.html#ixzz4hEbyuq1u )

 

(Bildet er hentet fra: http://www.pngall.com/tom-and-jerry-png)

 

Ja, dette blir å reise en moraliserende pekefinger.  For denne problemstillingen gjør meg forbanna. Hvorfor kan ikke skaperne av tv-serier og filmer for barn styre unna det greiene der? Gjør de det fordi det er lettere å lage ytre action og vold for å få tiden til å gå, snarere enn å faktisk gi kidsa noe de kan lære og utvikle seg av?

 

Så, nå skal jeg forsøke å trekke pusten her. Gi meg Teletubbies. Huset med det rare i. Karsten og Petra. Barne-tv hvor ulykker kan skje, men som ikke baserer seg på vold som underholdning. Jada, kall meg gjerne en kjip mamma. Jeg vil heller være en kjip mamma til en varsom unge enn mammaen til en unge som putter sennep i rumpa på katter.

 

( Bildet er hentet fra: https://images-na.ssl-images-amazon.com/images/I/51JC49XVJEL.jpg)

 

 

Utdaterte drillpiker?

Er det en ting vi nordmenn er hårsåre i forhold til, så er det 17.mai.  Jeg har skrevet et par artikler om dette før. Artikler hvor jeg har rettet et kritisk blikk mot  feiringa vår, og nå, i disse korps-tider, har jeg nok en kritisk tanke jeg ønsker å lufte.

Tema: drillpiker. Du veit, de vakre, unge kvinnene som går foran korpset og kaster glans over sure saksofontoner. De som går kledd i korte skjørt på tross av at alle de andre i korpset, menn som kvinner, går tildekket med bukse. Jeg spilte selv i korps i tre år. Jeg spilte saksofon. Og husker godt at vi jenter ble oppfordrer til å være drillpiker. Unge, pene jenter ble oppfordret til å være drillpiker.

 

Når jeg leser om korpsdrill på wikipedia: https://no.wikipedia.org/wiki/Drill_(korpsdrill) ser jeg at dette blir betegna som en sport. Selv husker jeg ikke at drillpikene på korpstur trente mer- eller spiste mindre is og pølser enn oss andre på Skagentur, men hvorvidt det er idrett eller ikke skal jeg ikke diskutere nå.

Men uansett. I artikkelen står det at både gutter og jenter kan være drillpiker. Men hvor mange mannlige drillpiker har du sett? Jeg har aldri sett noen.. (Mon tro om det betegnes "drillpikker" for menn? Uansett..)

Når jeg på 1.mai så på korpset ( og da den tilhørende drillpiken) i Larvik sentrum sammen med den fire år gamle dattera mi, slo dette meg som sykt avleggs. Som feminist er jeg delt. Fordi det er kult at ei dame går i front, men ikke så fullt at hun alltid skal være ung, sminket og ha på seg korte skjørt. Og navnet, ikke minst.. det inviterer jo ikke akkurat til likestilling..

Så, folkens. Hvad tycks om drillpikene? Ringte 50 tallet og ville ha tilbake holdningene sine? Eller tenker dere at drillpiker kan symbolisere den moderne, vakre, sterke kvinnen, som går i front?

 

Bilde av Madonna i drillpikekostyme: http://www.klartale.no/kultur/madonna-kritiseres-for-oslo-konsert-1.331316 

Harde kår for Gud og hvermann. Særlig for selvstendig næringsdrivende.

Noen hevder at dagens unge setter frihet fremfor fast jobb: http://www.dn.no/grunder/2016/01/29/2012/-ungdom-vil-ha-deling-og-frihet-heller-enn-fast-jobb-og-leilighet. Forskning viser derimot at de aller fleste unge mennesker ønsker seg fast jobb: https://www.nrk.no/nyheter/unge-onsker-fast-jobb-1.13063804

Og det forstår jeg godt. For med fast ansettelse får du fast lønn. Pensjonssparing. Betalte egenmelding-og sykemeldingsdager, og flere steder får du også velferdspermisjon dersom du skal flytte osv.

Selv har jeg hatt fast jobb helt siden studietiden min var ferdig i 2011. Jeg har hatt ett vikariat, ellers bare faste 100 % stillinger. Jeg har tatt dette litt for gitt inntil jeg selv jobbet som karriereveileder og oppdaget hvor få faste stillinger som finnes. Det er så mange som forvises til evige lave prosentstillinger som ikke genererer noen inntekt, men som låser deg fast til ei fast vakt: http://www.aftenposten.no/norge/politikk/Kommune-vil-ansette-sykepleier-i-4_46-prosent-stilling---En-han-mot-ansatte-og-brukere-613966b.html

 

I januar var jeg altså så dumdristig at jeg sa opp en fast jobb for å satse som selvstendig næringsdrivende. Jeg angrer ikke da, for meg var det ingen vei utenom. Jeg er såpass kreativ og egenrådig, og har et så sterkt uttrykksbehov- som jeg føler har blitt helt kvalt i mine to foregående arbeidsforhold. Og jeg ble deprimert av det. Som selvstendig næringsdrivende, og som karriereveileder, var det en ting jeg ikke helt forstod. Selv som sosialist, hvor jeg er opptatt av at ingen skal tjene seg stinne av gryn, opptatt av at vi skal dele godene, så har jeg mange en gang blitt overrasket over NAVs forhold til selvstendig næringsdrivende. For de var like knallharde med mine deltakere på Fønix- som med meg- du får ikke ei krone som næringdrivende. Da er du on your own. Ingen støtteordninger. Ikke mer veiledning. Satser du for deg selv er du ute av NAV, og det spiller ingen rolle om du driver med bilvask eller som instruktør for barneidrett. Jeg, og mange med meg, må uttrykke oss kreativt for å ikke gå i kjelleren. Noen av oss vil mene, dele, utfordre. Vi vil skape, teste, prøve. Og mange av oss har opplevd å bli psykisk syke fordi jobbene vi har vært i ikke er i tråd med det autentiske selv`et.

 


: Fast ansatt                                      : Selvstendig næringsdrivende

 

Er det ikke på tide at næringdrivende slipper fordommen om at NAV- og kommunalt ansatte er grå, kritiske- lite endringsvillige, i mens NAV- og andre holder på ideen om at selvstendig næringsdrivende ikke kommer til å lykkes, at de bare er naive, og i verste fall kriminelle?

 

Mange kommuner, inkludert min kommune Larvik, har fokus på de som driver for seg selv, på grundere. I Vestfold har vi Start i Vestfold, og jeg er selv medlem i CoLab Larvik, et grunderfellesskap som gir meg mye både faglig- og sosialt. Hos NAV fikk jeg kniven på strupen. Jeg må søke fast jobb- overalt i Norge for å kunne få innvilget dagpenger. Noe som i seg selv er absurd i og med at jeg har en datter på fire år. Jeg fikk avslag på dagpengesøknaden min først fordi jeg skrev at jeg bare kunne søke 50 % jobb. NAV legger med andre ord ikke til rette for at man kan søke om stønad i en etableringsfase, med mindre du har vært dagpengemottaker først, noe jeg ikke har. Jeg gikk rett fra sjukemeldt- friskmeldt. Jeg fikk kniven på strupen. Og lederen av NAV-Larvik hånte meg med følgende sitat: "Ja, vi er mange som ønsker å jobbe med hobbyen vår. Jeg skulle gjerne jobbet med hesten min jeg liksom"  Den samme holdningen hadde flere av kollegaene mine da jeg jobbet med karriereveiledning.

Hvorfor denne skepsisen til folk som vil starte for seg selv? Konsulenten på NAV ante jo ingenting om meg, hvem jeg er eller hva jeg har gjort tidligere. Ikke vet hun at jeg har de personlige egenskapene som kreves for å drive selv. Ikke vet hun at denne arbeidsformen passer meg perfekt, og ikke har hun tatt seg bryet til å se at jeg har formell kompetanse- og talent for det jeg driver med.

 

Så, jeg undres over.. Hvorfor skal det "straffe" seg å starte for seg selv? Hvorfor kan ikke de som tar tak, satser, istedenfor å gå fra tiltak til tiltak i NAV, heller få en stjerne i boka istedenfor å kastes på dør? Hvorfor opererer NAV med setninger som " vi kan jo ikke finansiere drømmen din?"

Hadde det ikke gått an å ihvertfall ha støtteordninger i en etableringsfase for de som har vært sykemeldte?

 

Jeg har trukket søknaden om dagpenger. Og er mer oppgitt over NAV enn noen gang. Jeg kommer til å klare meg økonomisk, men jeg synes det er trist, den holdningen jeg har opplevd av så alt for mange konsulenter på NAV, særlig i møter mellom NAV, deltaker, og meg som karriereveileder. De skulle virkelig hatt  et større fokus på å møte andre med tro- fremfor skepsis, og med varme og medmenneskelighet fremfor kritikk og beskyldninger. 

Familievettregler i påska

Påska er høytid for påtvungne familiesammenkomster. Gjerne i små, kalde hytter uten innlagt vann, og med bare gamle brettspill- og hyttebøker som underholdning.

Jeg har derfor laget et sett med familievettregler, slik at du kan komme deg igjennom påska i live:

  1. Ikke ta deg bry med å planlegge noe som helst. Foreldrene dine har allerede laget detaljerte dagsprogrammer med obligatoriske gruppeaktiviteter, som de blir skuffet, ikke sinte for, dersom du ikke blir med på.
  2. Ta hensyn til alt mora di sier. Uansett hva det er. Til enhver tid.
  3. Vær forberedt på dårlig stemning dersom du ikke spiller yatzy med den største entusiasme.
  4. Ta bort nødvendig utstyr (mobil og ipad), før faren din gjør det.
  5. Ta kjedelige veivalg, og ikke forvent å få opp pulsen.
  6. Gå i kø og stopp hvert femte minutt for å spise kvikk lunsj og ta tur-selfie. #denfølelsen
  7. Dropp kart og kompass.  Når bestemor- og tante- og småsøsken - og hund er med på tur kommer dere dere aldri lenger enn ei runde rundt hytta likevel.
  8. Vend aldri i tide! Det er definitivt dårlig stemning å snu først. Du blir ikke bare stemplet som surpomp resten av turen, men du blir også ansett som mindre sprek enn besta.
  9. Det er aldri for sent å snu det andre kinnet til. Særlig ikke når kusina di kommenterer at du er for gammel til å få påskeegg.
  10.  Spar på kreftene og svelg alle kameler du kan.
  11.  Dekk dere til i tykke klær og hold hendene over dyna. Hyttetur med familien i påska er den uka i året du bør legge vekk tanker om ligging. ( Det er ikke særlig kult å tilbringe de 6 resterende dagene med hele familien dersom bestemor har sett både hengebrød og mårrabrød.)
  12. Kopier teksten til de foregående innleggene i hytteboka. Til punkt og prikke. Få minsten til å skrible ned en stygg barnetegning som dere alle roser hemningsløst.
  13. Og viktigst av alt: omtal alltid denne uka som årets beste ferie!

 

Lykke til- og god påske!

 


( http://altannetenna4.blogg.no/1427739518_jeg_er_en_pskekylling.html)

Den riktige nordmannen..

Innvandringsdebatt i alle forum.

I familieselskap, i samtaler med venninner,  i møte med naboene, kommer et tema opp i tide og utide- nemlig innvandring. Flyktningkrisa. Innvandringspolitikk er en het potet. Vi snakker sjeldent om hva vi kan gjøre for å integrere, men har snevret debatten inn til hvor åpen grenseovergangerne bør være. Samtalene handler om islam, om nordmenn, om at vi må vokte over vårt eget folk. Om at innvandrere er kriminelle. Om at de som kommer utenfra ikke er som oss. Om at de lever på våre skattepenger- og truer velferdssamfunnet vårt. De samme argumentene flagrer fra meg og dem. Jeg må forsvare meg- som feminist OG som liberal når det kommet til å ønske nye landsmenn- og kvinner velkomne. Min norskhet blir satt under lupen- og trukket i tvil, hvordan kan jeg være så naiv at jeg ikke ser at dersom vi slipper flere utenfra- inn, så mister vi vår identitet?

 

Illusjonen om den norske folkesjela

Jeg hører på Ekko på NRK P2. To paneldeltakere, to etnisk norske menn i 40-50 åra diskuterer identitet, det etnisk norske. To høyt utdannede menn sitter og diskuterer hva den egentlige norske identiteten er. Og det slår meg, i diskusjonene jeg blir tvunget inn i fra mine innvandringskritiske bekjentskaper- at når jeg ber dem definere den norske folkesjela, varierer svarene ekstremt mye. For finnes det egentlig noe helnorsk?  Hva er et mål på å være norsk? Når er du norsk nok? Og gir vi egentlig andre mennesker en fair sjanse til å bli integrert- og inkludert?

Og hva med oss som ikke vil ha monarki, som sovner av Bjørnstjerne Bjørnson, og kan mer om gresk mytologi enn norrøn- er vi ikke riktige nordmenn?

 

Vi er på vårt verste på 17.mai

17. mai feiringa vår er blitt en spøk. Det er den dagen i året vi er mest sjølvgode- selvopptatte og ufyselige, spør du meg.  17. mai er kanskje den dagen i året jeg er mest flau over å være nordmann(kvinne). Vi blåser penger, får tårer i øyene over sanger vi ikke aner hvem skrev- og ikke tar oss bryet med å lære tekstene til. Dagen hvor folk starter dagen bakfull- med champagnefrokost- og lar barna våre være tilskuere til en parade av bakfulle, nypulte ungdommer.

Er det egentlig dette som er den norske folkesjela? Å rave rundt, brisen, med sennepsflekk på den svindyra skjorta i mens vi klager over at gassballongene er for dyre?

 

Jeg er ingen riktig nordmann..

Sjøl har jeg aldri hatt noe annet forhold enn kjedsomhet til Alf Prøysen, før jeg fikk vite at han var homofil. Jeg er rævva i nynorsk, og synes det er harry med norske flagg på juletreet. Jeg bruker ofte engelske betegnelser i dagligtalen. Mine livretter er nachos og hamburger. Jeg synes at fårikål lukter fis, og kan mer om hva som skjedde under andre verdenskrig i Tyskland og Polen, enn hva som skjedde her hjemme.

Jeg vil ikke på Sydentur, og jeg vil korrigere alle de som bruker begrepet Syden. Jeg hører heller på sekkepipe enn hardingfele, og jeg kan ingenting om Thor Heyerdahl. Jeg er edru på 17.mai og gidder ikke se på russetoget lenger. 

Hva er det så som gjør meg norsk? Hudfargen min? Oppveksten min? Jeg er, som mange andre innfødte, oppvokst på fordommer, og dette er min frykt. Den helnorske fremmedfrykten jeg opplever at så mange rundt meg har. Den helnorske selvopptattheten og sneverheten.

 

Ingen norsk folkesjel?

Jeg tror ikke det finnes noe svar på hva som kjennetegner den etnisk norske folkesjela. Jeg tror ikke det finnes noen egentlig, ekte, helnorsk, identitet. Vi er en blanding av kulturer, et mangfold. Vi spiser pizza, tapas, hamburger. Vi drikker caffe latte og importert øl. Vi reiser på safari i Afrika, og skal ha en smak av andre land. Vi som nordmenn skal få lov til å se- erobre- hele verden. Vi smaker gjerne på maten, kjøper klær fra store aktører som ikke betaler arbeiderne sine- samtidig stenger vi grensene for menneskene bak produktene som vi er såååå glade i. Hva er logikken i det? Hvor er medmenneskeligheten?

 

Oppvokst på fordommer.

Før, da jeg var yngre, hadde jeg mange fordommer mot "utlendinger." Jeg hadde også fordommer mot homofile. Jeg hadde i det store og hele veldig mye fordommer mot mange. Jeg kan derfor relatere meg til frykten, sinnet, som mange nordmenn har. Men så fikk jeg mer livserfaring. Jeg jobbet med mennesker som ikke identifisere som verken mann eller kvinne. Jeg opplevde psykisk mishandling fra  etniske norske menn fra gode hjem, og opplevde å få bestevenninner fra Serbia, Vietnam og Botwsana.

Jeg flyttet utenbys, reiste rundt i verden, og  møtte meg selv- og fordommene mine i døra- og fikk et helt nytt syn på andre mennesker. Jeg fikk tro istedenfor tvil.

 

Jeg er ikke naiv,men jeg har en grunnleggende tro på mennesket som er helt urokkelig. Og spør du meg er dette mye viktigere enn å tviholde på en ide om at den norske folkesjela trues. Menneskeheten trues, og det er vel kanskje heller det vi bør fokusere på.

 

 

 

Ha ha he he ho (De pene har'e godt)?

Noen undersøkelser viser at vakre mennesker tjener bedre enn andre. (http://www.hegnar.no/Nyheter/Livsstil/2014/07/OEkonom-Det-loenner-seg-aa-vaere-pen)

Andre undersøkelser hevder at vakre kvinner mister drømmejobben til andre mindre vakre kvinner. ( http://www.aftenposten.no/norge/Vakre-kvinner-velges-bort_-av-kvinner-159972b.html)  

Mange sier at vakre mennesker favoriseres og slipper "billigere" unna. (http://www.sosialerom.no/2015/08/de-vakrestes-rett-vakre-mennesker-har-det-lettere-enn-andre/) 

Hvor mange damer har ikke hørt "bare smil, blunk og kast på håret- så slipper du fartsbot?" 


Jeg har i dag børstet støv av sminkekosten for å teste dette, i Tønsberg. Jeg har brukt en dag i kort kjole, høye hæler og med masse sminke. Mer sminke enn noen gang før. Jeg har til og med hatt på løsvipper: https://www.youtube.com/watch?v=K0CJkmJfnI8&feature=youtu.be

 

 

Jeg har tidligere følt meg for pen i jobbsammenheng, som leder. Følt at jeg har måttet kjempe mot seksuelle tilnærmelser, kjempet for troverdighet og autoritet. Dette har vel først og fremst gjort seg gjeldende fordi jeg stort sett har jobbet med hovedvekt av menn. Menn som har nektet å slutte forsøke å kysse meg på julebordet eller kommet med bemerkelser om utseendet mitt på en måte gjort som en hersketeknikk, blant annet ved å rope det over bordet foran andre mannlige ledere i organisasjonen.

Jeg er på ingen måte høy på pæra. Jeg sier ikke at alle synes jeg er deilig, men jeg har tidvis opplevd utseendet mitt som et hinder for å bli tatt på alvor. Samtidig har jeg ikke opplevd at utseendet mitt har gitt meg frynsegoder. Altså, bli spandert på byen er en ting, men jeg har ikke opplevd å komme før i køen på legekontor/sjukehus o.l, Men så har jeg aldri forsøkt-/gjort meg til for å få frynsegoder heller. Inntil i dag. I dag har jeg forsøkt å spille på utseendet mitt, det sminkede og tilgjorte utseendet mitt, og det har jeg aldri lyst til å gjøre igjen.

 


 

For jeg trur nok at utseendet har en betydning. Jeg trur vi kan manipulere omgivelsene med skjønnhet- men jeg tror også at mange attraktive mennesker kan oppleve å havne i "dum og deilig" båsen og slite med å få anerkjennelse for faglig dyktighet. Flere jeg har snakket med hevder at pene jenter har det lettere på skolen, noe disse ungdommene også trekker frem: https://www.youtube.com/watch?v=B74VmBiw89g&t=12s 

Det kanskje mer interessante, og egentlig fæle, er det at ungdommene forteller om skjønnhet og vennskap. at man helst vil være venn med noen som ser bra ut. Er dette fordi at vi tror at de også er penest på innsiden, eller på grunn av vår egen forlegenhet?

 

Min erfaring fra denne dagen kan summeres opp i de følgende punktene:

* Jeg har fått flere nikk, smil og "hei" fra kvinnelige ekspeditører enn jeg får til vanlig.

* Jeg har blitt knuffet mye oftere enn vanlig, av andre kvinner, når vi har gått forbi hverandre,

* Jeg har fått gå før andre i køen, men opplevde ikke noe mer av dette enn jeg gjør til vanlig.

* Da jeg "manglet" penger for å betale for kaffen min, lot ikke baristaen det gå, men en mann betalte de resterende kronestykkene.

* Jeg har IKKE sluppet unna bot, på tross av at det var en ung, kjekk, mannlig politimannen som skrev ut boten til meg.  Og dette er jeg mest glad for av alt, at det finnes menn som tenker med hodet og hjertet fremfor kuken <3

* Jeg har fått flere blikk av kjekkere menn enn vanlig.

 


Tidenes dyreste blogginnlegg..
 

Så summa summarum, har jeg vel ikke opplevd å bli skjemt bort som pen. Det har snarere bare vært et bryderi, et jævla pes. Men det ville helt sikkert vært annerledes dersom jeg testet det ut i andre anledninger- i en annen setting. Så det tar jeg med meg dersom jeg orker å sminke- og stelle meg så mye igjen.

Utseendet er ikke irrelevant. Det vekker reaksjoner, både positive og negative. Jeg har fått flere blikk fra kjekke menn enn tidligere, og flere nikk og smil fra kvinnelige butikkansatte enn tidligere. Men fremst av alt har jeg følt meg sykt utilpass. Jeg har følt meg oversminket, unaturlig, ikke meg. Jeg har måttet se meg i speilet ofte for å sjekke sminken. Jeg har måttet dra ned kjolen bak rumpa for å sikre at den ikke syntes. Jeg har vondt i beina etter de hersens høye hælene, og jeg kjenner virkelig at jeg ikke liker oppmerksomhet for utseendet mitt. Så dersom det er frynsegoder å hente, kan jeg ikke forstå at alt styret er verdt det. Da betaler jeg heller boten. Jeg kjøper min egen drikke, jeg får heller kjeft i forelesning, enn å bruke så mye tid og energi på noe så uviktig om min egen overfladiskhet..

Mars er " Endometriosis Awareness Month".

Endometriose er en smertefull lidelse mange kvinner lider av. Lidelsen gir seg ofte utslag i barnløshet, uregelmessig mens og smertefull eggløsning. Endometriose er en lidelse vi vet ganske lite om, og mange kvinner opplever å ikke bli trodd eller forstått av helsevesenet. Men det er reelt. Og helt jævlig for mange. 

Jeg fikk selv diagnosen i februar i år, og hatt mange kjipe opplevelser i helsevesenet. Det tok meg 2,5 år med kraftige smerter- flere sykehusinnleggelser og en operasjon før de endelig fant ut at jeg har endo.

En av gangene jeg ble innlagt på sykehus for smertene, sa overlegen at han var så lei av unge kvinner som opptar sykesengen for ingenting. Han var overbevist om at jeg hadde klamydia.. Og han tvang meg til å ta intet mindre enn fire klamydiatester, i et skikkelig smertehelvete. Jeg hadde så vondt at jeg måtte få morfin for at de skulle klare å gjennomføre testingen. Og det var jo så klart ikke klamydia. Dette er bare et av mange grelle eksempel på hvordan kvinner med endometriose blir møtt av (menn i) helsevesenet!

For det har helt kart vært størst uvitenhet- og fordommer i fra menn i helsevesenet for min del. Fra overlegen som mente at jeg hadde klamydia- til gynekologen som mente at smertene jeg hadde, alle plagene, var psykiske.

 

(https://www.facebook.com/Endometrioseforeningen.no/photos/a.226554494065038.58940.178739978846490/1254093987977745/?type=3&theater) 

 

Vi må ta endometriose på alvor- menn som kvinner. Vi må legge penger i å forske på kvinnehelse. Og vi må fortsette å feire kvinnedagen med å sette fokus på kvinnetemaer.

 

Jeg- og tre andre kvinner med meg arrangerte kvinnedagsmarkering i Larvik, med feministisk stand- up, musikalske innslag, og med foredrag om omskjæring, kvinner på flukt, og kvinners villkår med Trump som president. Det var stinn brakke og vel så det. På tross av at det var tre andre kvinnedagsmarkeringer i byen. Dette vitner for meg om at kvinnedagen har fått en renessanse. Folk, kvinner som menn, stiller på arrangementer som setter kvinnetemaer på dagsordenen:


( Bilde fra lokalavisa ØP om markeringen av Kvinnedagen.)

 

For mer informasjon om endometriose, se "Endometriose i Norge" eller "Endometriosis Awareness" på facebook. Og les gjerne denne- og andre tekster om endometriose: https://ekspertsykehusetblog.wordpress.com/2017/03/08/slutt-a-normalisere-smerter-hos-kvinner/

Du kan også endre profilbildet ditt på face/twitter o.l for å være med å sette søkelyset på endometriose i mars: http://www.endochallenge.com/

 

( Mitt profilbilde på facebook)

 

 

 

Prinsesse eller sjørøver?

I disse karnevalstider blir tillærte kjønnsforskjeller veldig tydelige. Jenter skal kle seg ut som prinsesser og gutter som sjørøvere eller superhelter. I barnehagen til dattera mi hadde godt over halvparten av jentene kledd seg ut som prinsesser, med smykker og kjoler og sminke, i en alder av 3-6 år.

- Ja, men hun vil det jo selv! sier du. Men det er ikke så enkelt..

 


( http://anderssonkim.blogg.se/2015/april/super-mjuka-hjaltar-och-prinsessor.html)

 

Fordi du som mamma og pappa lærer datteren din og sønnen din en hel del fra barnsben av. Du lærer dem hvordan jenter og gutter skal te seg. Kanskje sender du dattera di på dansing, og sønnen din på fotball. Allerede fra da de blir født får de tildelt navnelapp på sykehuset som henger på tralla som babyen sover i, og den merkelappen er enten rosa eller blå. Fra fødselen av.

 

( Fra nettbutikken jentestæsj.no)

 

Etterhvert ser dere på prinsessefilmer sammen, Disney-filmer, hvor barna ser at prinsessene er jenter, og krigerne, tøffingene, er gutter. De ser det på barne-tv hver eneste dag, at gutter går kledd i bukse og at jenter har lange fletter.

Hvordan reagerer du dersom sønnen din kler seg i kjole?

Jeg har en kamerat, som er en super pappa, og en fyr som er opptatt av å motvirke mobbing etc, men selv han reagerte da sønnen ikledde seg kjole og kommenterte at det var helt ok at sønnen hadde homofile tendenser..

Vi liker å tro at vi er så åpne, så liberale og moderne foreldre, men det er vi ikke.

 

( https://www.kodboken.se/start/lana-bild-ljud/starka-prinsessor-mjuka-hjaltar)

 

Barna våre lærer det meste om kjønn av oss foreldre. De ser hvordan mamma og pappa forholder seg til hverandre, ser hvilke roller de har i hjemmet. De ser at mamma sminker seg, i mens pappa ikke gjør det. De ser at mamma gjør mest husarbeid i mens pappa ordner med bilen.  Vi viser dem allerede som bittesmå at det er en forskjell på kjønn. Også tror vi at de selv tar nøytrale valg? Neppe. Jentene i barnehagen ville kle seg som prinsesser fordi du, vi, samfunnet, forteller at det er det som er det akseptable, riktige, for ei jente å gjøre.

Da er det også vårt ansvar som foreldre å utfordre dette!

 


( Fra nettbutikken piraterogprinsesser.com)

 

Det er vanskelig å finne kjønnsnøytrale bursdagseffekter. Det meste er kategorisert i jente- og guttebursdagstemaer. Dattera mi skal ha regnbuetema i sin bursdag, med dinosaurkake. Hun kledde seg ut som en løve i karnevalet i barnehagen, og invitasjonene til bursdagen er også regnbuefarget. Hovedsakelig fordi det var fint, men mamsen liker også LHBTQIQ uttrykket ;-)

 

( BIlde av dattera mi før karneval i barnehagen.)

 

- Gjør det noe om de kler seg i prinsessekostyme den ene gangen da? spør du kanskje. Men det er ikke bare den ene gangen, og det er ikke bare et kostyme. For hva gjør barn? De leker. Hva gjør de i kostyme? De går inn i en rolle. Og rollen som prinsesse er som regel kjip. Du skal være pen og dydig og snill og bli reddet av en prins, en mann. Det er et adferdsmønster som mange jenter lærer seg, føyer seg etter og adapterer til sin egen rolle, sitt eget kjønn.

 

- Du som feminist burde kjempe for viktigere ting enn sånne små bagateller!  fikk jeg høre da jeg skrev at jeg blir irritert når McDonalds ber meg velge om jeg vil ha gutteleke eller jenteleke på Happy Meal`en til dattera mi. Men news flash folkens, uansett om du kjemper for å snakke om mensen, om kjønnsnøytrale leker, likelønn eller mot kjønnslemlestelse, så bunner de alle i det samme, nemlig at det finnes en sosial konstruksjon om at kvinner og menn er så ekstremt forskjellige, og at kvinner har en del ulike feminine egenskaper som skal opprettholdes, og som gjør at det finnes formeninger om hva kvinner bør- og ikke bør gjøre. Vi lærer oss å "kjønne" enkelte egenskaper, så sier vi at noe er kvinnelig og noe er mandig. Men er det egentlig slik?

 

( https://www.facebook.com/teamlimpan/photos/a.1647731595460136.1073741832.1493412644225366/1699938883572740/?type=3&theater)

 

Det finnes mange forventinger til kvinner, til kvinners kropp og seksualitet. At kvinner kan få barn gjør at det for mange blir slik at mødrene er hjemme med barna, jobber deltid, får lavere lønn, og eier mindre. Men det behøver ikke være slik;  pappaene må på banen! Og morsrollen må se i et helhetlig kvinnelys, vi er ikke enten mor eller karrierejeger!

Ofte blir jeg møtt med uttalelser som " jaja, men sånn er det, og vi får ikke gjort noe med det." Joda, det er masse som kan gjøres, svarer jeg da..

Vi kan slutte og fortelle barna våre at gutter ser- og ter seg på en måte og jenter ser- og ter seg på en annen måte. Aktører- klesbutikker, lekebutikker, interiørbutikker og andre kan slutte å kategorisere noen farger som jentefarger- og noen som guttefarger- de kan ha produkter for gutter som er både rosa og blå. Og de kan ha jenteprodukter som er rosa og blå. For å nevne noen få eksempler på ting som kan gjøres..

 

Så hvorfor er det så forbanna vanskelig å endre?

 

Hvorfor henger vi fast i disse låste stereotypiene, til og med i 2017?

 

Kan ikke vi være generasjonen som ser alle kjønnskamper som like viktige, og som klarer å se sammenhengen mellom kjønn, identitet og kyniske kommersielle markedskrefter?

( https://www.facebook.com/teamlimpan/photos/a.1570854963147800.1073741830.1493412644225366/1744401709126457/?type=3&theater)





 

 

Lyst til å være med på treningstur, med stand-up show, med "surpomp"feministen?

Foruten å være hardbarka feminist, som dere veit, så vet dere kanskje ikke at jeg er utdannet innen idrett- trening- og ledelse etc. etc. Og at jeg jobber som Zumba-instruktør og treningsinstruktør på reiser- noe jeg elsker!

Jeg får jo forsåvidt holdt på feministen i meg, fordi flere av timene- og reisene jeg driver med er kun for kvinner. Ikke minst er jeg så heldig at jeg får lov til å bake alle sidene i meg inn i ett, ved at jeg foreksempel får lov til å ha stand-up på tur!

 


Nu vel, nok om det.. Jeg vil derfor bare gi dere et tips, dersom dere tenker at dere kunne tenke dere å se "hu derre gærne dama" i levende live,og dersom dere liker å trene; jeg begynner nå nemlig med treningsreiser- via Jomfrureiser og Unike Reiser ( hvem vet, kanskje muteres bloggen min til en trenings-og reiselivsblogg sett fra en anarkistfeminists perspektiv? ) Uansett. jeg har flere reiser på tapetet. Noen av de er ferdig planlagte, og jeg legger ved linker til de her, så kan dere sjekke de ut:

http://www.jomfrureiser.no/spania-denia-selvaksept-trivsel-metal-styrke-og-trening

http://www.jomfrureiser.no/spania-menorca-sommerferie-og-trening

http://unikereiser.no/gruppeturer/yogatur-til-marokko/

 

Informasjonen ligger også ute på hjemmesiden min: http://lonipedersen.wixsite.com/livsstil og her:http://shoutout.wix.com/so/bLeOMR64#/main

 

: Selfie i etterkant av en Zumba-time jeg hadde i regi av Aktiv Larvik; http://www.larvik.kommune.no/no/Aktiv-Larvik1/Aktivitetskalender/Zumba-for-kvinner1/

En fantastisk gjeng med blide kvinner som blir enda blidere etter timen.

* For jåleri kan jeg ikke gi deg, men mye latter og mye svette skal du få, hvis du blir med på trening- eller tur! *

 

Sånn. Da har jeg markedsført " høl i hue" på dere. Er ikke helt komfortabel med å markedsføre trynet mitt ennå, men jeg har jo et produkt som jeg vet er bra, og nå som jeg jobber som selvstendig næringsdrivende, må jeg jo bare venne meg til å prakke meg på folk som vil- og ikke vil. 

Ha en fortsatt fin onsdag <3

 

 

 

 

Farvel mascara. Jeg likte deg aldri.

I disse tider hvor vi ikke kan gå inn på Instagram uten å få bombardert hundrevis av sminkevideoer med hvordan vi kan fake oss vakrere, både kvinner og menn (http://www.klikk.no/mote/detnye/skjonnhet/article864252.ece)  er det jo en befrielse at noen går andre veien. At noen få kvinner i rampelyset sier nei takk til sminke, til skjønnhetspress.

Jeg tenker først og fremst på Alicia Keys, som har sluttet å bruke sminke: http://www.cosmopolitan.co.uk/beauty-hair/makeup/news/a43804/alicia-keys-stopped-wearing-makeup/

 

Dette tok selvfølgelig av i media, noe som i grunn er ganske absurd, men det sier absolutt noe om samfunnet vårt, om hvor stor protest det egentlig er å slutte å bruke sminke. Riktignok ble hun ikke bare hyllet, hun ble til og med kritisert fordi hun fortalte at hun av og til kanskje brukte en liten dæsj med foundation..

Spør du meg er Alicia Keys et godt forbilde. For musikken sin, for uttrykket- og looken sin, og for å ikke fullt så ofte gjøre sexy poses til forlystelse for fotografen.

 

       

Alicia Keys uten sminke.

 

     

      

 Alicia Keys med sminke.

 

Jeg selv har aldri vært glad i å bruke sminke. Eller, jeg husker første gangen søsteren min sminket meg, jeg synes det var tungt og ekkelt på øynene, og ville bare ta det av. Slik er det også for meg den dag i dag.

Jeg har i perioder brukt mye sminke. I perioder fordi jeg synes det har vært gøy med farger og glitter og mye greier i både ansikt, negler og klesstil, men ettersom jeg ble eldre gjorde jeg det nok fordi jeg følte jeg måtte. Fordi jeg følte jeg burde, fordi jeg visste at jeg da ble penere. Jeg har lært at det å være vakker er en dyd, at det er viktig. Noe som jeg gjør mitt beste for at datteren min ikke skal bli en slave av.

 

( http://www.tonguechic.com/beauty/introducing-maybelline-the-rocket-volum-express-mascara/)

 

For hvorfor sminker vi oss egentlig, om ikke for at noen forteller oss at vi da blir penere, at vi liksom blir lykkeligere; at det er viktig å se pen ut?

Hvorfor er det så forbanna viktig å se "pen ut" egentlig?  Og for hvem gjør vi alt styret med å se "pene" ut?

 

Veldig mange av mine venninner og bekjente forteller at det føler at de MÅ sminke seg. Veldig få sier at de synes det er gøy. Og det synes jeg er trist. Da synes jeg at vi bør kunne si "fuck it" og la det være dersom vi bare opplever det som et pes, og et press fra omgivelsene. Jeg synes det er trist med de som sier at de ikke kan hente posten, reise på butikken, eller andre ting uten å sminke seg- det er klart du kan!  Hvorfor må vi føle at vi blir vurdert; at vi går på en catwalk uansett hvor vi går?

 

 

Meg uten sminke.

 


Meg med sminke..

 

 

Jeg har innsett at jeg trives best uten sminke. Som Alicia Keys sier, føler hun seg mer som seg selv uten sminke. Før kunne jeg se på bilder hvor jeg ikke hadde sminke på meg, og tenke at jeg burde ha sminket meg. At jeg var stygg på bildene. Nå er jeg stolt av å ikke sminke meg.

 

Jeg er så lei av fokuset på å være pen, fokuset på hvordan andre opplever en. Så jeg har i dag slutta med mascara for godt. I hverdagen bruker jeg det svært sjeldent, men har følt at jeg burde på fest o.l. Men nå er det slutt. Fordi jeg trives best som naturlig, jeg trives faktisk best med å ikke være så pen. Og jeg velger å bruke energien og tiden min på andre ting som jeg synes er viktigere.

 

 


( http://www.emmashannon.com/pushupdrama/)

 

Mascara er det sminkeproduktet norske kvinner oppgir at de bruker oftest. Det å ha lange vipper sees liksom på som noe veldig feminint, og mange mascarareklamer spiller både på sex og kropp. Derfor er jeg ekstra opptatt av å kvitte meg med denne. I første omgang;-)

 

Farvel mascara, vi sees aldri igjen!

 


 




 

Mere mensen! <3

Fra boka " Babe" av Petra Collins: http://www.slate.com/blogs/behold/2015/06/23/petra_collins_showcases_young_female_photographers_in_her_book_babe_photos.html

 

Mensen er fremdeles et tabu, etter min mening, i 2017. "Hvorfor må vi snakke om mensen, det er jo privat?" sa søsteren min i en diskusjon vi hadde i helga. Kjæresten hennes jobber med mange kvinner, og han var oppgitt over alle de synlige bindene og tampongene som lå ubrukte på toalettet.

Selv mener jeg, etter å ha fått alle tenkelige motargumenter servert, at vi må snakke om mensen, slutte å skamme oss over mensen, og heller være glade- og stolte over kroppen vår og hvor fantastisk den fungerer. Det er synd at kvinner gjemmer tampongen i ermet og skynder seg på do, det er synd at noen synes det er flaut å kjøpe bind, og det er utrolig leit at mange ser på mensen som noe ekkelt og urent.

 

Går det an å mene at mensen er vakkert, noe flott? Ja, det tror jeg. Går det an å omtale mensen som noe allment, istedenfor en privatsak? Ja det mener jeg at vi må.

 

 

Det finnes hindringer for kvinner med mensen. Noen menn ser på kvinner med mens som urene, vi får advarsler om ting vi ikke burde gjøre når vi har mensen, og alle reklamer for bind, underlivssåper o.l forteller oss at vi kvinner lukter ekkelt og må dekke oss til når vi har mensen.

Men må vi egentlig det? Må vi akseptere sykdom og dødsfall på grunn av tampongbruk, må vi tåle å betale for "hjelpemidler" som skal skjule alle spor, og må vi bare leve med å få bindet krøllet inn i rumpa?


Jeg mener at vi ikke skal måtte tåle det. Det finnes flere andre alternativer.

 

 

Jeg forsøkte i min siste mensperiode, å free-bleede. Det vil si å bare blø, uten noen form for beskyttelse annet enn truse og bukse. Og vet du hva, det var utrolig deilig! Rart, men deilig.Jeg sov uten bind. Jeg trente uten bind og tampong, Jeg lekte på lekeland med datteren min uten bind og tampong. Er jeg ekkel? En dårlig mamma? En avleggs hippie?

 

Jeg kommer helt klart til å slutte med bind og tamponger. Kanskje prøve menskopp til dagene med mest mens, også free bleede ellers. Fordi det føles utrolig fritt og behagelig. Og fordi jeg har uregelmessig mens. ( Har akkurat fått diagnose endometriose) I tillegg er jeg faktisk litt urolig for tampongsyken, og det er ikke helt uten grunn: http://trd.by/nyhetern/2017/01/11/Overlege-advarer-mot-tampongsyken-14046548.ece

 

Jeg forsøker ikke å formane om hva som er rett og galt her. Men jeg synes det er på tide at vi slutter å skamme oss over mensen. Og at vi får lov til mense som vi selv vil.

Anbefaler alle å prøve free- bleeding, om ikke for alltid, så ihvertfall for en del av en mensperiode.

Happy bleeding!

 



Tegning av Jenny Jordahl, fra boka "Mensen"; http://www.framtida.no/articles/mensen-var-noko-ekkelt-ein-ikkje-snakka-om#.WJTg11PhDIU

 



 



 

Svingdør-tiltak og kortvarige løsninger.

Det er januar, vinter, den kaldeste tiden i året. Og det blir stadig kaldere, på tross at vi går mot vår og sommer. Hvorfor? Fordi vi lever i et land hvor samfunnets ledere vil kle asylsøkere nakne, med en regjering som vil gi mindre stønad til folk som trenger det mest, og med et politisk parti på topp som fremstiller unge nordmenn som er utenfor arbeidslivet som latsabber som bare må ta seg sammen.

 

I desember 2016 hadde 47 prosent av de helt ledige vært arbeidssøkere i mer enn et halvt år. På samme tid i fjor var denne andelen på 43 prosent. Det er altså en økning i antall langtidsledige i Norge. (https://www.nav.no/no/NAV+og+samfunn/Statistikk/Arbeidssokere+og+stillinger+-+statistikk/Nyheter/F%C3%A6rre+arbeidsledige+i+desember)

Dette på tross av at store deler av attføringsfeltet ble lagt ut på anbud i 2014.

 

Noen mente at dette ville være et gode med private attføringsbedrifter; de hevdet at brukerne ville få flere valgmuligheter. Andre argumenter for kommersialisering var at NAV ikke klarte å få nok mennesker ut i jobb. , og at det var et behov for å få andre aktører inn på banen.

Men hva skjer egentlig med arbeidssøkerne når fokuset er på å få de raskest mulig ut av oppfølgingstiltak?

 


Bilderesultat for jobb

( http://www.arbeidsom.no/jobbtips/bor-du-bytte-jobb/)

 

Min egen erfaring som ansatt i privat attføringsbedrift.

Jeg er selv, etter å ha jobbet i oppfølgingstiltak i en privat attføringsbedrift, ikke overbevist om at dette gagner brukerne. Jeg ser en bransje som jager etter gode resultater og statistikk, som foretrekker kvantitet foran kvalitet. En bransje som ser penger og profitt fremfor mennesker. Min erfaring er at private aktører opererer med en mentalitet om at folk skal raskest mulig ut av tiltak, koste hva det koste vil. Fordi målene, kravene, pengene, rår.

Jeg, som kom fra jobber i idretten og kommune, fikk sjokk da jeg møtte mentaliteten i attføringsbedriften. Jeg gikk inn i jobben som karriereveileder for å hjelpe folk til et bedre liv, og jeg går ut i fra jobben med en formening om det er få av min sort. Det er få som meg, som fokuserer på flere faktorer i livet, for eksempel fysisk- og psykisk helse i kombinasjon med jobb. Jeg ble fortalt at jeg var for snill med arbeidssøkerne mine. Jeg brukte for lang tid på dem. En kollega av meg opererte med utsagn som «vi er ingen jævla drømmebedrift». Selv har jeg aldri vært mer sikker på- og komfortabel med- at jeg i den jobben var en godhetstyrann. (Spør du meg er det å være en godhetstyrann en forutsetning for å jobbe med mennesker, uansett rolle- og bransje.)

 

Salg av mennesker

En annen ansatt i bedriften fortalte meg at jobben vår ikke er for alle. Som jobbkonsulent må man like å selge, ble jeg fortalt. Og det viste seg, ifølge vedkommende, at mennesker som har jobbet med salg tidligere lykkes godt i jobben. Jeg lyktes ikke. Og selv om jeg ikke følte det slik da jeg fremdeles var ansatt, er jeg i grunnen ganske stolt av at jeg ikke hadde den høyeste formidlingsprosenten.  For jeg kan aldri bli den typen som dytter arbeidssøkerne ut i noe de absolutt ikke ønsker, fordi bedriftens formidlingsgrad blir høyere. Jeg kommer aldri til å bli den personen som pusher unge mennesker ut i et tre ukers vikariat fremfor å oppmuntre dem til å ta høyere utdanning, fordi mine personlige resultater ville blitt bedre av dette. Jeg vil være en del av en drømmefabrikk som lar arbeidssøkere drømme- og som tar utgangspunkt i styrkene deres. Jeg vil fortsette å være en person som har en genuin tro på at alle mennesker kan lykkes, for dette er min personlige overbevisning.

Jeg savner et fokus på å gi arbeidssøkere tid nok og rom nok til å finne frem til langvarige løsninger som er i tråd med det autentiske dem. Burde ikke dette være attføringsaktørenes egentlige rettesnor?

 

( http://hmsmagasinet.no/finner-ikke-balansen-mellom-jobb-og-fritid)

 

Et steg frem og to tilbake?

Jeg ønsker meg tall som viser oss hvor mange som returnerer til oppfølgingstiltak. I løpet av min korte karriere så jeg flere komme tilbake igjen. Flere arbeidssøkere ble skrevet ut i hui og hast, og kom tilbake kort tid etter, og jeg turte aldri stille spørsmålet, men skriver det her; hvordan tror dere at det føles for arbeidssøkerne å komme tilbake igjen? Nok en arbeidsgiver å forholde seg til, nok et kort arbeidsforhold som ikke ble noe mer, nok et forspilt forsøk i en rekke av nederlag. Atter en gang i tiltak i NAV. Det hersker liten tvil om at dette neppe er en god følelse for flertallet. Så hvordan kan attføringsaktører leve med dette på samvittigheten?

 

Vil vi ha et kaldere eller varmere samfunn?

Vi er flere som er bekymret for utviklingen i attføringsbransjen. Bekymret for fokuset på lønnsomhet og kostnadseffektivitet. Vi snakker om mennesker, som trenger bistand for å komme i jobb, men de «vanskeligste sakene», eller de som trenger mest bistand, er en ekstra stor kostnad mange av bedriftene helst ikke vil ta seg bryet med å hjelpe.

Vi trenger ikke en holdning om at mennesker er salgbare produkter som vi skal kvitte oss med raskest mulig for å få penger i kassa. Vi trenger en attføringsbransje med fokus på langsiktige løsninger. En attføringsbransje som har fokus på å komme med individuelle tilpasninger. Som har kunnskap om- og tro på- at vi må ta oss tid til å ha et helhetlig perspektiv i møte med mennesker for å forstå hva som hindrer dem fra å komme i arbeid.

Vi trenger et varmere samfunn. Vi mennesker kan gjøre andre mennesker friske gjennom å se dem, ha tro på dem. Men vi kan også gjøre vondt verre ved å presse, straffe, true.

Og for de av dere som leser denne teksten, og tenker «jada, jada, men vi MÅ ha fokus på målstyring for å lykkes! Sjekk ut denne: målstyring er dyrt, dumt og destruktivt.

 

Vår bedrifts verdigrunnlag

( http://www.mymasterboard.com/no/about.html)

 

En dag med hijab.

 

I dag har jeg gått med hijab. Ikke fordi jeg er en konvertitt; jeg er faktisk ikke religiøs i det hele tatt.

Men jeg har gått med hijab for å kjenne på hvordan det føles; om det virker restriktivt og hemmende, og for å kjenne på hvordan andre mennesker behandler meg, som antatt muslim.

 


 

Jeg vet ikke helt hvor jeg står i diskusjonen om hijab, burka, nikab.. Den ene siden av meg står fast på at alle disse religiøse symbolene hemmer kvinner, og at det er forkastelig at kvinner må dekke seg til for at menn ikke skal bli kåte. Ansvaret og skylda legges jo da på damene, men det er jo mennene som må klare å håndtere sin egen kåtskap. De er jo ikke dyr heller! Eller?

 

Samtidig ser jeg poenget til de kvinnene som vil bruke hijab, som vil uttrykke sin religiøse tro, som følger kultur- og tradisjoner. Kvinner som føler seg frie i valg av hijab, og som synes at dette er en viktig statement i forhold til sin identitet.

 

 

Jeg gikk med hijab uten noe klart standpunkt. Men jeg synes det er viktig at vi som ikke går med hijab faktisk tenker på hvordan vi ser på kvinner med hijab, hvordan vi snakker til dem. Møter vi dem med hat og avsky eller åpne armer? Min korte dag ikledd hijab gjør at jeg tror at kvinner med hijab ofte blir møtt med avsky.

 

Merete Hodne, frisøren som tidligere nektet en muslimsk kvinne behandling i salongen sin, er i disse dager i hardt vær igjen; fordi hun har nektet nok en kvinne ikledd hijab behandling. ( https://www.nrk.no/rogaland/hodne-forebudd-pa-a-bli-grilla-av-retten-1.13302477) Debatten om hijab, burkini, nikab, herjer i perioder i sosiale medier, og vi snakker om rett og galt, uten å kanskje tenke så mye på hvordan vi som ikke går med hijab møter disse kvinnene.

 



 

Min dag med hijab- i korte trekk:

 

+ Andre kvinner med hijab hilste og snakket til meg. Jeg følte meg inkludert og akseptert.

- De fleste andre stirret mye. En gammel, norsk dame så på meg med avsky. Virkelig, jeg har aldri fått et lignende blikk før, det var helt jævlig!

- Jeg følte at folk unngikk meg, tok barna sine vekk da jeg var i nærheten osv.

- Mange hvisket og tisket mye, og ble lange i maska da jeg snakket norsk.

+ Likevel fikk jeg samme service som vanlig på kafeene.

- I en tilbehørsbutikk ble jeg hilst på, men ikke spurt om jeg trengte hjelp, på tross av at jeg var i butikken lenge, og tydelig hadde vanskelig med å velge produkt. Hadde jeg ikke hatt på hijab er jeg overbevist om at en av jentene som jobbet der ville spurt om jeg trengte hjelp. Det samme gjaldt i to klesbutikker, hvor jeg prøvde masse klær og var tydelig usikker.

= Summa summarum så hadde jeg ingen ekstreme reaksjoner, men at kvinner med hijab blir behandlet som alle andre tviler jeg sterkt på. Ville jeg blitt møtt på samme måte dersom jeg gikk med et kors rundt halsen? Neppe. 

 



 

Jeg skal eksperimentere ytterligere med bruken av hijab, for å se hvordan det er å bruke hijab i også andre settinger. Stay tuned, folkens! Og behandle kvinner med hijab på en god måte!

Her ser du video fra dagen min: https://www.youtube.com/watch?v=-OpRbZpLJP0&t=9s

 

God helg <3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 




 

Klin til i 2017!

 

Vi er bare i starten av 2017, og allerede har jeg tatt noen store valg:

 

1. Jeg har sagt opp jobben for å satse fullt på enkeltkvinnsforetaket mitt.

2. Jeg har takket ja til tilbudet fra mekleren og skal selge leiligheten min for å

3. Flytte sammen med eksen min, faren til dattera mi; kjæresten min.

 

Dersom noen har lyst til å se mer om hvem jeg er, og hva jeg driver med, sjekk gjerne ut:

 

* Instagram: lonibp

* YouTube: https://www.youtube.com/watch?v=2kx2rkhnzSk&list=UUiDgOks2-vvskn8zcF7HR3Q

* Hjemmeside: http://lonipedersen.wixsite.com/livsstil

* Treningsreiser: http://www.jomfrureiser.no/spania-denia-selvaksept-trivsel-metal-styrke-og-trening

* Skriverier: https://radikalportal.no/author/lonibjerk/

 

Klin til i 2017! Du vet aldri hva som venter bak neste sving.  Drømmer kan bli til virkelighet!

 

( Beklager klisjeen, jeg kommer mer surmaga tilbake igjen. <3 )

 

 




 

La oss snakke om vaginisme. ( Godt smertefritt nyttår!)

Vaginisme er en smertetilstand som rammer mange kvinner.  Forskjellige kilder rapporterer alt fra 25-60% av kvinner som har en eller annen form av kronisk smertetilstand i vulva på et eller annet tidspunkt i sitt liv. Og antakeligvis er underrapporteringen stor. ( http://www.lommelegen.no/artikkel/vaginisme-hva-er-det-egentlig.)

Jeg har selv aldri lært noe som helst om vaginisme i oppveksten,  faktisk hadde jeg aldri hørt om vaginisme før jeg i voksen alder leste litt på internett. Jeg tenkte ikke på at jeg kunne ha vaginisme før gynekologen min sa det; han bare buste ut med det da han slet med å undersøke meg;" herregud, en skulle jo tru at du hadde vaginisme!" 

 


( http://www.vaginisme.info/causes-du-vaginisme/)

 

Jeg har lenge slitt under gynekologiske undersøkelser. Vært engstelig og nervøs i forkant. Vært redd, nesten paranoid, for kjønnssykdommer og kreft, selv om jeg aldri har hatt noen av delene. Dette har manifistert seg i at det nesten er umulig for meg å bli undersøkt nedentil. På tross av at jeg puster med magen og forsøker å slappe av.

 

Jeg begynte ikke å bruke tampong før jeg var godt oppi tjueåra. Og til dags dato kan jeg ikke bruke andre tamponger enn o.b pro comfort i de mindre størrelsene. Dette på tross av at jeg har fått barn, og på tross av at jeg har hatt en del ( sorry mamma) sexpartnere.

 

Ikke vet jeg hvor det stammer fra. Men undersøkelser nedentil har alltid gjort meg kvalm og svimmel, helt til den graden at jeg har vært på nippet til å kaste opp. Det har ikke alltid vært mulig for legen min å fullføre undersøkelsene, og jeg kan huske at jeg tidvis har hatt problemer med å gjennomføre samleie opp igjennom åra, uten at jeg har hatt manglende lyst. I et parforhold så sier det seg selv at dette er vondt, både for den om har vaginisme, og for partneren dens.

 


( http://www.sante-hypnose.com/fr/application-hypnose/couple-sexualite-hypnose/)

 

Det kan være mange grunner til at en får vaginisme. Det kan være stressrelatert, og det kan ha sammenheng med kroniske smertetilstander som f.eks fibromyalgi. Det kan også være et tegn på stram muskulatur, som gjerne kan komme av hard styrketrening.  Spør du meg er det altfor sjeldent at vi hører om vaginisme. Og at gynekologen min velger å buse ut med utsagnet viser jo kanskje at ikke alle fagfolk heller tar dette så alvorlig.

 

Jeg vil derfor anbefale alle kvinner, på selveste nyttårsaften, å kjenne etter om du har noen av følgende symptomer ( uten å bli helt paranoid og google deg ihjel på nyttårsfesten):

 

* Stram skjedemuskulatur.

* Ufrivllige muskelsammentrekninger i skjeden.

* Smerter ved samleie.

* Vanskelig/ umulig å gjennomføre samleie, på tross av lyst.

* Smerter i korsryggen.

* Sviende, brennende følelse i skjeden som ikke kommer av fysisk sykdom.

 

Og,dersom du nikker gjenkjennende til de fleste punktene, vil jeg råde deg til å kontakte fastlegen din og ta en prat om det så snart du har fått champagnen ut av blodet.

 

Det er mange som har vaginisme, faktisk anslås det at hver femte kvinne har smerter på grunn av vaginisme- eller lignende diagnoser, men det er altfor få som tør å si i fra om smertene, og få som vet at det faktisk er en diagnose man kan få hjelp for. Dette er en tendens vi må snu!

 


( http://www.flair.be/nl/strafverhaal/384082/tina-33-lijdt-aan-vaginisme)

 

Dersom du vil lese mer om vaginisme, kan du sjekke ut disse artiklene:

 

* http://forskning.no/seksualitet/2013/05/sjelden-lidelse-lukker-vagina

* http://www.kk.no/helse-kosthold-trening/smerter-under-sex-30751

* http://www.klikk.no/helse/doktoronline/sykdommer/article845884.ece

 * http://nhi.no/pasienthandboka/sykdommer/kvinne/seksuelle-smertetilstander-hos-kvinner-28550.html

 

Godt, smertefritt nyttår, damer! <3

 

En hyllest til lesbene!

Dette er en heterofil mammas hyllest til lesbene i det ganske land. ( Håper at jeg kan skrive lesbe uten å fornærme noen?)

Fra lesbeskeptiker til homoforkjemper.

Jeg var selv ganske skeptisk til lesber i tenårene. Jeg forstod liksom ikke om lesber var født sånn eller ble sånn, og syntes det var rart at de ofte så så «maskuline» ut. De var liksom så annerledes, ulike meg. Når jeg ser tilbake på det, forstår jeg likevel hva skepsisen kom av; den kom av svært lite kjennskap til temaet. Jeg hadde ikke hatt noen dårlige erfaringer med lesber, og var ikke selv ei «skaplesbe», nei, det var rett og slett på grunn av manglende kunnskap. Temaet kjønn, seksuell orientering og seksuell identitet, ble dessverre ekstremt sjeldent snakket om, slik jeg minnes det. Verken i familiære situasjoner, på skolen eller på idrettsbanen. Det eneste vi fikk vite om lhbt-personer var at det var OK å ha en annen legning, men det ble aldri normalisert eller likestilt med heterofili. Hvorfor lærte vi bare om det seksuelle aspektet ved å ha en annen legning? Hvorfor snevrer vi homofili inn til å bare handle om ulike preferanser ved kjønnsakten? Hvorfor hadde vi ikke en opplæring i menneskerettigheter og minoritetsaspektet, som gjorde at vi faktisk kunne forstå hvor mye urettferdighet lhbt-personer møter i hverdagen?

Mye har skjedd siden tenårene. Jeg har jobbet mye med tematikken både gjennom workshops, foredrag, konferanser og skriverier. Jeg har møtt meg selv i døra mange ganger, men etter hvert som min teoretiske og praktiske kunnskap og erfaring har økt, er jeg blitt desto mer liberal og forståelsesfull. Jeg har forstått at dette handler om menneskerettigheter snarere enn seksuell preferanse. For ti år siden ville jeg vært mye mer fordomsfull; jeg ville kommet med tåpelige konklusjoner om menneskers legning basert på gester og utseende. Jeg ville fremdeles sittet fast i konforme kjønnsuttrykk og sett på folk som «maskuline» eller «feminine» og trukket inn deres seksuelle legning ut i fra dette. I dag er jeg stolt av å kunne kalle meg feminist og homoforkjemper.

 


 ( http://www.tv2.no/a/3092087/)

 

Lesbiske kvinner som seksuell fantasi for heterofile menn.                                                                                                                                      

Som feminist og homoforkjemper har jeg på meg et par spesielle briller. Jeg er blitt mye mer bevisst på å se hvordan særlig heterofile menn ser på kvinners rolle og seksualitet, både heterofile og lesbiske kvinner. Hvorfor er det slik at det at to kvinner som har sex er et vanlig foreplay i en heterofil pornofilm?  Hvordan kan menn se på pornofilm med flere kvinner sammen, bruke lesbiske pornofilmer som et middel for sin egen nytelse, mens de utenfor soverommet er homofobe? Er det ikke et paradoks, en dobbeltmoral, i det å runke til lesber som har sex, mens man i det virkelige livet ikke anerkjenner dem som kvinner, som mennesker, som likeverdige?  Blir lesbiske kvinner egentlig sett på som individer, hele mennesker, eller blir de bare gjenstand for uønsket seksuell oppmerksomhet og fantasier?

 


( http://www.mirror.co.uk/3am/celebrity-news/cara-delevingne-kisses-girlfriend-st-6487422)

 

En verden uten homofobi?                                                                                                

Jeg er ikke lenger skeptisk til lesber. Det ville ikke gjort meg noe om det viser seg at datteren min er lesbisk, jeg synes faktisk at det ville vært kult og beundringsverdig om hun var det, og jeg ville vært stolt over å være mamma til ei jente som tør å være seg selv. Men hva med verden utenfor oss? Hva med alle de menneskene som ikke ønsker at homofile skal likestilles med heterofile, hva med de som tror at vi er likestilte, eller hva med alle de som fremdeles er opphengt i hvordan kvinner skal være og hvordan menn skal være?  Hvordan kan vi øke menneskers kunnskapsnivå og forståelse for hva det vil si å være lhbt`er? Og er det i det hele tatt mulig å få de «lesbepornorunkende» heterofile mennene med i homokampen?

Ja, jeg tror faktisk det. Jeg tror at vi kan skape en verden uten homofobi. Men det krever stor innsats og systematisk arbeid med temaet. Vi må anerkjenne at vi ikke er i nærheten av å være likestilte eller fordomsfrie ennå. Heterofile må fronte lhbt`eres rettigheter, på samme måte som jeg gjerne skulle sett flere menn fronte feminismen. Jeg vil derfor, som heterofil, som mamma, som tidligere Frp-er, hylle alle lesbene i Norge. Dere er flotte, sterke og tøffe. Dere er både maskuline og feminine, sterke og sarte, slik som alle kvinner, alle mennesker er.

 


( http://www.popsugar.com/celebrity/Cute-Portia-de-Rossi-Ellen-DeGeneres-Pictures-24440466#photo-24440466)



 

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » August 2017
hits